Sønn av en skipskaptein og bankmann, Johan Koren var også fetter til Roald Amundsens gode venn Laurentius Urdahl. Koren ble foreldreløs som 11 åring og vokste opp blant annet hos sin onkel i Fredrikstad. Allerede som ung hadde Koren en sterk interesse for dyr og fugler, og da han som 17 åring fikk vite om Adrien de Gerlache sine ekspedisjonsplaner søkte han, sammen med noen kamerater, om å delta. Koren var den eneste av vennene som fikk hyre, og i følge Urdahl var det fordi han sa han var et par år eldre enn han egentlig var. 📜
Det sies at Koren allerede som ung viste et stort talent som tegner. I løpet av ekspedisjonen med Belgica skisserte han både dyr, landskap og mennesker. Et av skissealbumene ble senere gitt til Roald Amundsen og befinner seg på Uranienborg.
Pingvin. 2.5.98. RA.0683.d. Foto: Follo museum, MiA
Pingvin. 2.5.98. RA.0683.c. Foto: Follo museum, MiA
Belgica. RA.0684. Foto: Follo museum, MiA
Landskap. RA.0685. Foto: Follo museum, MiA
Landskap og dyreliv. RA.0686_01. Foto: Follo museum, MiA
Sel 5.5.98 RA.0683.a. Foto: Follo museum, MiA
Påskrevet tekst: «Unge av krabbeetersel.» 1.11.98. RA.0683.b. Foto: Follo museum, MiA
Det finnes flere tegninger i Korens dagbok fra ekspedisjonen, som i dag oppbevares og er gjort digitalt tilgjengelig ved Riksarkivet. 📜
Under ekspedisjonen fungerte Koren ofte som assistent for ekspedisjonens biolog og zoolog, Émile G. Racovitza.
25. august 1898, skapte Koren og van Mirlo dramatikk om bord, da de gikk seg vill under en skitur. Tett tåke gjorde det vanskelig, og selv om de hadde merket seg skipets posisjon i forhold til vindretningen mistet de kursen. Gjennom kvelden ble det sendt opp lysraketter og folk dro ut for å lete etter dem, men uten hell. Amundsen og Lecointe rapporterte om fotspor som ledet rett i en råk og det gikk sterke mistanker om at Koren og van Mirlo hadde omkommet. Morgenen etter ble det derimot stor glede om bord da de begge dukket frem utenfor skipet. De Gerlache ga de en reprimande, men var snar til å tilgi dem da de tross alt hadde handlet klokt etter forholdene. 📜
Foto: Portrett av Koren tatt under Belgica-ekspedisjonen. Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Etter hjemkomsten fra Antarktis arbeidet Koren en tid som tegner ved Zoologisk museum i Oslo. Senere dro han på flere turer rundt om i verden, både til Sør-Amerika, til Finnmark og videre nordover, blant annet til Novaja Semlja i 1902-03, der han overvintret under nordlysekspedisjonen ledet av Kristian Birkeland. Tre år senere, i 1906 deltok han på H. J. Bulls ekspedisjon til Sørishavet, men ekspedisjonen forliste ved Crozetøyene og ble senere reddet. Koren arbeidet deretter en periode i Australia før han dro til Sibir der han etter hvert bosatte seg i Nizhnekolymsk. Han livnærte seg med innsamling av zoologisk materiale til amerikanske museer og tuskhandel vinterstid. På en reise til Vladivostok februar 1919 ble Koren rammet av spanskesyken og døde etter kort tid på det amerikanske Røde Kors- hospitalet i byen. Han ble 39 år gammel.
Vinteren 1919-20 overvintret Roald Amundsen og resten av Maud-ekspedisjonen i nærheten av Korens tidligere bosted i Sibir. Amundsen fikk da vite om Korens død og at hans samboer, Efimja Nikolajevna Rebrova, ennå var i live. Amundsen ga beskjed til Gennadij Nikititsj Olonkin om å dra til Nizhnekolymsk for å kjøpe Korens etterlatte samling av fugler og andre dyr. 📜 Samlingen bestod av 150 pattedyrskinn, 500 fugleskinn, 150 kull med egg og en rekke fuglereir. Noe av det ble skadet på vei til Norge, men det som kom frem er i dag oppbevart ved Naturhistorisk museum i Oslo.
Selv om Koren døde ung, tilbakela han flere ekspedisjoner og ble kjent som en hardhaus og dyktig feltzoolog. I Alaska fikk han kallenavnet “The Norwegian Robinson Crusoe” og regnes for å være en av de første som har gått til fots over Beringstredet.
I 1919 døde Koren av spanskesyken på et sykehus i Vladivostok. 📜
Overskriften til minneord skrevet av Korens venn Hans Thomas Lange Schaanning. Kilde: Agdeposten 9.7.1919/ Nasjonalbiblioteket.
Jentene Nita og Camilla Carpendale dro til Norge og Svartskog sammen med Amundsen i 1922 der de ble boende frem til 1924. Jentene kalte Amundsen for Bestepappa.
Betty var en av de viktigste kvinnene i Amundsens liv. Hun var barnepiken da han vokste opp og da Amundsen flyttet til Svartskog, ble hun med og flyttet inn i vaktboligen, som fikk navnet Bettys hus. …
Eivind Astrup ble en av verdens mest erfarne polarfare i sin tid og et stort forbilde for Roald Amundsen. Bare 24 år gammel valgte han å avslutte livet.
Roald Amundsen hadde store følelser for Kristine Elisabeth «Kiss» Bennett. Hun var flere ganger på besøk på Uranienborg, men selv om Amundsen overførte eierskapet til henne flyttet hun aldri inn
Jentene Nita og Camilla Carpendale dro til Norge og Svartskog sammen med Amundsen i 1922 der de ble boende frem til 1924. Jentene kalte Amundsen for Bestepappa.
Sigrid Flood Castberg, ofte kalt «Sigg», var en av kvinnene Amundsen hadde et forhold til. Men da Amundsen fridde ville hun vente og da hun var klar ville han videre.
Håkon Hammer ble kjent med Roald Amundsen i Seattle i 1921. Han ble raskt en samarbeidspartner, men senere omtalt av Amundsen som en av årsakene til at hans personlige konkurs.
Deltok på Maud-ekspedisjonen, men forlot ekspedisjonen i 1919, sammen med Petter Tessem. Begge to omkom. Hva som egentlig skjedde med dem er ennå uvisst.
Elizabeth Magids ble kalt «the mysterious lady» av mannskapet på Maud. Amundsen kalte henne «Bess». I 1928 kom hun til Norge for å bo med Amundsen, men da var han allerede borte.
Deltok som vitenskapelig assistent på Maud-ekspedisjonen, i i tillegg til meteorolog på Norge-ekspedisjonen. Omkom på Umberto Nobiles luftskipsekspedisjon i 1928.
Nobile var luftskipsingeniøren som Amundsens kritiserte etter ekspedisjonen i 1926. Under letingen etter hans havarerte ekspedisjon i 1928 forsvant Roald Amundsen.
Deltok på Maud-ekspedisjonen, men forlot ekspedisjonen i 1919, sammen med Paul Knutsen. Begge to omkom. Hva som egentlig skjedde med dem er ennå uvisst.