Carl August Wiencke

Polarfarer

Født: 1877, Kristiania, Norge
Død: 1898, under ekspedisjonen

Sjømann under Belgica-ekspedisjonen 1897–1899.

Carl August Wiencke ble født i Kristiania (Oslo) og vokste opp som eldstemann i en søskenflokk på ni barn. Han ble beskrevet som en gutt med “en mer end almindelig hukommelse og opfatningsevne” og var, ifølge sin far Ludvig Anton Wiencke, en ivrig sportsmann, som ofte oppholdt seg i Nordmarka både vinter og sommer. Han studerte en tid ved Christiania tekniske skole, med et mål om å bli ingeniør, men drømmen om å dra ut i verden var stor, og da Adrien de Gerlache kom til Norge for å forberede sin antarktisekspedisjon, oppsøkte Wiencke ham med et ønske om å være med. Betingelsen var at han tilegnet seg sjømannskunnskap, og han tok dermed hyre på en gammel skute i Englandstraden i forkant av ekspedisjonen. I tillegg lærte han seg blikkenslagerarbeid slik at han, etter de Gerlaches ønske, kunne lage blikkbokser til bruk i ekspedisjonens vitenskapelige arbeid. I sin dagbok uttrykker Wiencke stor glede når han får mulighet til å assistere i det vitenskapelige laboratoriet.

Foto: Limburgensia Collection of Bibliotheek Hasselt Limburg

Etter ekspedisjonens avgang fra Antwerpen, Belgia, skrev Wiencke brev hjem til sin familie ved alle havner de stoppet i på vei til Antarktis. Hans siste brev hjem var datert 13. januar 1898, dagen før ekspedisjonen forlot Ushuaia, Argentina.

Dagboken til Wiencke er full av anekdoter og beskrivelser av resten av mannskapet. Om Amundsen skriver Wiencke: “Ingen er så avholdt ombord som han.” Han beskriver også misforståelser mellom mannskapet, og nevner at flere av nordmennene ikke kom overens med andre av mannskapet. I sin siste innføring i dagboken, 20. januar 1898, beskriver han den vakre soloppgangen.

To dager senere, 22. januar 1898, like etter at ekspedisjonen hadde passert Austin Rocks i Bransfieldsundet, med kurs mot det som i dag er Antarktishalvøya, var sjøen grov og bølgene store. Roald Amundsen hadde kommandoen på dekk, og Wiencke var satt til å rense spygattene, da en brottsjø skylte over dekk. Uten noen form for sikring var Wiencke sjanseløs og havnet i sjøen. Da dette ble oppdaget, stormet folk på dekk, der de fikk se Wiencke få tak i logglinen som hang etter skuten. Han klarte selv å komme seg inntil skutesiden, der Ludvig Hjalmar Johansen Kallevig grep tak i ham. I de høye bølgene gjorde mannskapet et iherdig forsøk på å dra ham om bord, men da skuten krenget over i bølgene, mistet de taket. Ifølge de Gerlaches rapport, og også nevnt i Roald Amundsens dagbok 📜, skal deretter Georges Lecointe ha bundet et tau til seg og latt seg fire ned for å prøve å hjelpe Wiencke. En stor bølge slo over begge, og Lecointe kom seg i sikkerhet, mens Wiencke forsvant I bølgene.

“Vi står alle lenge stille og ser etter ham. Hans gule oljefrakk skinner så ubarmhjertig lenge opp fra dypet”, skrev Johan Koren i dagboken sin.

Amundsen beskrev ham som en “i alle dele snil og velopdragen gut. Føielig og villig i alt var han afholdt af alle – officerer som mandskab. Han var altid munter og glad. Paahyret som jungmand var han allerede i Punta Arenas givet matros stilling, grundet sin gode opførsel og tjenesteiver. En feil havde han – dessværre. Han vilde altid gaa utenbords uden noget om livet ”. 📜

Ekspedisjonen kalte senere en øy opp etter Wiencke. Wiencke-øya (Wiencke Island) er 67 km² og har flere historiske kulturminner, blant annet den britiske basen Port Lockroy, som i dag besøkes av cruiseskip og turister.

Wiencke-øya er preget av is, snø og høye fjell. Foto: Follo museum, MiA

Basen ved Port Lockroy ble etablert under en britisk militæroperasjon i 1944 og renovert i 1996. I dag er den en av de mest besøkte turistplasser i Antarktis. Foto: Follo museum, MiA