Født: 1786, Spilsby, England Død: 1847, Qikiqtaq (King William Island), Canada
Sir John Franklin var en britisk oppdager og kontreadmiral. 14 år gammel gikk han inn i den britiske marinen og deltok blant annet i slaget ved Trafalgar i 1805.
I 1819 ledet Franklin en ekspedisjon for å kartlegge Nord-Amerikas nordlige utstrekning. Ekspedisjonen var brutal, og 11 av 19 mann omkom. Blant annet led de av mangel på mat, og da Franklin senere returnerte til England i 1822, ble han kjent som mannen som måtte spise sine egne sko for å overleve. I 1825 ledet han en ny og mer suksessfull ekspedisjon i de nordligste trakter av Alaska og Canada. I 1829 ble han slått til ridder av kong Georg IV av Storbritannia. I årene fra 1837 til 1843 satt Franklin som guvernør på Tasmania, men i 1845 dro han igjen til Arktis, denne gang for å lede en ekspedisjon med mål om å utforske Nordvestpassasjen. Ekspedisjonen bestod av 129 mann om bord på skipene HMS Terror og HMS Erebus. 19. mai 1845 forlot de England og satte kurs mot arktisk Canada. Skipene frøs fast i isen nordvest for Qikiqtaq (King William Island), der flere av mannskapet omkom, inkludert Franklin, av det som senere er hevdet å kunne være botulisme, skjørbuk og blyforgiftning.
Franklins kone, Jane Griffin (Lady Franklin), organiserte flere ekspedisjoner for å lete etter mannskapene på HMS Terror og HMS Erebus. I 1850 fant man spor etter ekspedisjonen ved Beechey Island, og i 1859, på en ekspedisjon ledet av Francis Leopold McClintock, ble det oppdaget en meddelelse om at Franklin og flere andre hadde omkommet i 1847, men at de overlevende hadde forlatt skipene og søkt sydover i et forsøk på å redde seg, uten hell. Ingen av de 129 mennene overlevde ekspedisjonen.
Den siste meddelelsen fra John Franklins ekspedisjon. Den opprinnelige meldingen ble skrevet 28. mai 1847 og nedlagt i en varde på Victoria Point, nordkysten av Qikiqtaq (King William Island), der ble det beskrevet at alt var bra med ekspedisjonen. Et drøyt år senere, 25. april 1848, tilføyet medlemmer av ekspedisjonen en melding, der de skrev at de hadde vært nødt til å forlate skipene, og at flere av mannskapet var omkommet, inkludert Franklin. Meldingen ble oppdaget i 1859 og befinner seg i dag på National Maritime Museum, Greenwich, London. 📜
I 2014 ble HMS Erebus funnet på havbunnen utenfor King William Island, og to år senere ble HMS Terror funnet i Terror Bay, 100 kilometer nord for Erebus‘ lokasjon.
For Roald Amundsen var John Franklin en stor inspirasjonskilde. 15 år gammel leste Amundsen bøkene om Franklins ekspedisjoner. «Merkelig nok så var det de lidelser Sir John forteller om at han og hans menn måtte gjennemgå, som tiltalte mig mest i hans beretning. En merkelig trang fikk mig til å ønske, at også jeg engang måtte få gjennemgå det samme.» 📜
Hjemme på Uranienborg hadde Roald Amundsen to av Franklins egne bøker: Narrative of a journey to the shores of the Polar Sea, in the years 1819, 20, 21 and 22 (London 1823) Narrative of a second expedition to the shores of the Polar Sea, in the years 1825, 26, and 27…including an account of the progress of a detachment to the eastward, by John Richardson (London 1828)
I tillegg eide Amundsen flere bøker som omhandlet Franklin. Alle disse bøkene ble i 1940 overlevert til Universitetsbiblioteket (i dag Nasjonalbiblioteket) og senere gitt i gave til Frammuseet. I dag er det uvisst hvor bøkene befinner seg.
I løpet av Gjøa-ekspedisjonen oppsøkte Amundsen og mannskapet flere steder med spor etter Franklins siste ekspedisjon. På Beechey Island besøkte de ruinene etter depoter, graver og minnesmerker som var reist til minne om Franklins menn og de som omkom under leteekspedisjonene i ettertid.
Franklins barnebarn, Henry Willingham Gell, skrev i 1925 et brev til Roald Amundsen. Brevet er i dag en del av samlingen ved Roald Amundsens hjem, Follo museum.
Jentene Nita og Camilla Carpendale dro til Norge og Svartskog sammen med Amundsen i 1922 der de ble boende frem til 1924. Jentene kalte Amundsen for Bestepappa.
Betty var en av de viktigste kvinnene i Amundsens liv. Hun var barnepiken da han vokste opp og da Amundsen flyttet til Svartskog, ble hun med og flyttet inn i vaktboligen, som fikk navnet Bettys hus. …
Eivind Astrup ble en av verdens mest erfarne polarfare i sin tid og et stort forbilde for Roald Amundsen. Bare 24 år gammel valgte han å avslutte livet.
Roald Amundsen hadde store følelser for Kristine Elisabeth «Kiss» Bennett. Hun var flere ganger på besøk på Uranienborg, men selv om Amundsen overførte eierskapet til henne flyttet hun aldri inn
Jentene Nita og Camilla Carpendale dro til Norge og Svartskog sammen med Amundsen i 1922 der de ble boende frem til 1924. Jentene kalte Amundsen for Bestepappa.
Sigrid Flood Castberg, ofte kalt «Sigg», var en av kvinnene Amundsen hadde et forhold til. Men da Amundsen fridde ville hun vente og da hun var klar ville han videre.
Håkon Hammer ble kjent med Roald Amundsen i Seattle i 1921. Han ble raskt en samarbeidspartner, men senere omtalt av Amundsen som en av årsakene til at hans personlige konkurs.
Deltok på Maud-ekspedisjonen, men forlot ekspedisjonen i 1919, sammen med Petter Tessem. Begge to omkom. Hva som egentlig skjedde med dem er ennå uvisst.
Elizabeth Magids ble kalt «the mysterious lady» av mannskapet på Maud. Amundsen kalte henne «Bess». I 1928 kom hun til Norge for å bo med Amundsen, men da var han allerede borte.
Deltok som vitenskapelig assistent på Maud-ekspedisjonen, i i tillegg til meteorolog på Norge-ekspedisjonen. Omkom på Umberto Nobiles luftskipsekspedisjon i 1928.
Nobile var luftskipsingeniøren som Amundsens kritiserte etter ekspedisjonen i 1926. Under letingen etter hans havarerte ekspedisjon i 1928 forsvant Roald Amundsen.
Deltok på Maud-ekspedisjonen, men forlot ekspedisjonen i 1919, sammen med Paul Knutsen. Begge to omkom. Hva som egentlig skjedde med dem er ennå uvisst.