På 1920-tallet var Umberto Nobile en av Italias fremste eksperter innenfor konstruksjon, design og navigering av luftskip.
I 1924 traff han Roald Amundsen, og året etter var Nobile hjemme hos Amundsen for å diskutere muligheter for å bruke Nobiles luftskip på en eventuell ferd over Polhavet.
Umberto Nobile bak sitt skrivebord. Foto: Nasjonalbiblioteket
Luftskipet N1 ble utpekt som best egnet til formålet, og etter litt ombygging og et navnebytte til Norge var luftskipet klart for ekspedisjon. Selve ekspedisjonen fikk det offisielle navnet Amundsen-Ellsworth-Nobile Transpolar Flight. Navnet var en sammensetning av Amundsen som ekspedisjonsleder, amerikaneren Lincoln Ellsworth som viktig økonomisk bidragsyter og Nobile som luftskipets konstruktør.
Ekspedisjonen over Polhavet ble en suksess og skapte stor begeistring. I Italia ble Nobile tatt imot som helt, og i Norge ble han utnevnt til kommandør av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. I Amundsens øyne, derimot, fortjente Nobile liten anerkjennelse. Han uttalte seg svært negativt om Nobile, og beskrev ham som både forfengelig, innbilsk og latterlig, i tillegg til å undergrave hans betydning for ekspedisjonen. Amundsens kritikk av Nobile påvirket ikke bare nordmenns syn på Nobile, men bidro til misnøye om Amundsen i Italia, blant annet hos Italias daværende fascistiske regjeringssjef Benito Mussolini.
Umberto Nobile gående i kjølen til luftskipet Norge under ekspedisjonen over Polhavet. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
I 1928 skulle Nobile lede sin egen luftskipsekspedisjon og med det også tilbakevise kritikken Amundsen hadde kommet med året før. Med luftskipet Italia var målet å utføre flere flyvninger i de uutforskede områdene mellom Grønland, Svalbard, Nordpolen og østover. På den tredje flyvningen, på vei fra Nordpolen til Svalbard, havarerte Italia i drivisen. Av mannskapet forsvant 6 menn med luftskipet da gondolen løsnet i kollisjonen med isen, de ble aldri sett igjen, mens 10 personer ble kastet ut på isen.
Da ekspedisjonen ble meldt savnet, utløste det en av historiens største redningsoperasjoner, med flere skip, fly, hundespann og hundrevis av menn.
I Norge ble det planlagt flere mulige redningsekspedisjoner, men ifølge enkelte kilder skal Benito Mussolini ha uttrykt at det ikke var ønsket at Roald Amundsen, som hadde gjort seg kontroversiell i Italia, skulle få anledning til å redde Nobile. Dette stoppet imidlertid ikke Amundsen, og om bord i den franske marinens flybåt Latham 47.02 dro han ut for å søke etter Nobile og hans menn. Forsøket endte i en ny tragedie, og ingen av de som var om bord, ble noen gang sett igjen. Lathams havari og Amundsens forsvinning bidro til å øke misnøyen omkring Nobile i Norge. I norske aviser ble han beskrevet som den «oppblaaste general med papphjerte og korkelaar». Det hjalp heller ikke at Nobile var den første av mannskapet fra Italia som ble reddet.
I Italia mente Mussolini at Nobile hadde vanæret og latterliggjort seg selv og det fascistiske Italia, og Nobile brukte mye av tiden etter hjemkomsten på å forsøke å gjenreise sitt rykte. På 1930-tallet flyttet Nobile til Sovjet for å lede Stalins luftskipsprogram og bodde senere i både USA og Spania. Ikke før fascistenes fall etter andre verdenskrig returnerte Nobile til Italia, der han etter hvert fikk oppreisning av sine landsmenn. I Norge var det en negativ holdning til Nobile i flere tiår, og ikke før i 1976 ble hans bok om Norge-ekspedisjonen, med hans svar på Amundsens kritikk og påstander, oversatt til norsk.
I 1968 ble Nobile intervjuet av NRK radio, intervjuet er i dag oppbevart på Nasjonalbiblioteket og kan høres her 🔊
Jentene Nita og Camilla Carpendale dro til Norge og Svartskog sammen med Amundsen i 1922 der de ble boende frem til 1924. Jentene kalte Amundsen for Bestepappa.
Betty var en av de viktigste kvinnene i Amundsens liv. Hun var barnepiken da han vokste opp og da Amundsen flyttet til Svartskog, ble hun med og flyttet inn i vaktboligen, som fikk navnet Bettys hus. …
Eivind Astrup ble en av verdens mest erfarne polarfare i sin tid og et stort forbilde for Roald Amundsen. Bare 24 år gammel valgte han å avslutte livet.
Roald Amundsen hadde store følelser for Kristine Elisabeth «Kiss» Bennett. Hun var flere ganger på besøk på Uranienborg, men selv om Amundsen overførte eierskapet til henne flyttet hun aldri inn
Jentene Nita og Camilla Carpendale dro til Norge og Svartskog sammen med Amundsen i 1922 der de ble boende frem til 1924. Jentene kalte Amundsen for Bestepappa.
Sigrid Flood Castberg, ofte kalt «Sigg», var en av kvinnene Amundsen hadde et forhold til. Men da Amundsen fridde ville hun vente og da hun var klar ville han videre.
Håkon Hammer ble kjent med Roald Amundsen i Seattle i 1921. Han ble raskt en samarbeidspartner, men senere omtalt av Amundsen som en av årsakene til at hans personlige konkurs.
Deltok på Maud-ekspedisjonen, men forlot ekspedisjonen i 1919, sammen med Petter Tessem. Begge to omkom. Hva som egentlig skjedde med dem er ennå uvisst.
Elizabeth Magids ble kalt «the mysterious lady» av mannskapet på Maud. Amundsen kalte henne «Bess». I 1928 kom hun til Norge for å bo med Amundsen, men da var han allerede borte.
Deltok som vitenskapelig assistent på Maud-ekspedisjonen, i i tillegg til meteorolog på Norge-ekspedisjonen. Omkom på Umberto Nobiles luftskipsekspedisjon i 1928.
Nobile var luftskipsingeniøren som Amundsens kritiserte etter ekspedisjonen i 1926. Under letingen etter hans havarerte ekspedisjon i 1928 forsvant Roald Amundsen.
Deltok på Maud-ekspedisjonen, men forlot ekspedisjonen i 1919, sammen med Paul Knutsen. Begge to omkom. Hva som egentlig skjedde med dem er ennå uvisst.