1872
Roald Amundsen født 16.juli
1918–1925 Maud-ekspedisjonen
Tirsdag 10. november 1908, Kristiania.
Den store salen i Logen er stappfull av folk. Forventningsfullt sitter hovedstadens fremstående kvinner og menn, vitenskapsmenn, professorer og medlemmer av regjeringen. På første rad sitter kong Haakon. Alle ser de mot den 36 år gamle mannen som står bak talerstolen. Han som to år tidligere hadde overvunnet Nordvestpassasjen. Bak på veggen glimter lysbildene. Roald Amundsen er i ferd med å presentere en plan for en ny ekspedisjon.
«Med Fram udrustet for 7 år og et dygtigt mandskab forlader jeg Norge i begyndelsen af 1910. Kursen sættes rundt Kap Horn for San Francisco, hvor kul og proviant tages ombord. Herfra sættes så kurs for Pt. Barrow, Amerikas nordpynt, hvor jeg håber at være i juli august. Herfra vil så den sidste efterretning sendes hjem, inden den egentlige reise begynder. Ved afreisen fra Pt. Barrow er det min hensigt at fortsætte reisen med mindst mulig mandskab. Kursen sættes mod drivisen i N-NV retning herfra, hvor vi da vil opsøge det gunstigste sted for en videre trængen mod nord. Når dette er fundet, søger vi længst mulig ind og gjør os klar for en 4-5 års drift over Polhavet.»
Hvis alt går etter planen, forlater de Kristiania 2. januar 1910. Men Amundsen skal raskt erfare at ved denne ekspedisjonen er det lite som går som han opprinnelig planla. Først kommer to amerikanere i veien. Frederick Cook og Robert Peary. Hver for seg mener de at de er den første til å nå Nordpolen, og begge mener den andre lyver. Kanskje snakket ingen av dem sant? Uansett skaper de et problem for Amundsen. Nordpolen hadde vært den store kommersielle salgsvaren for Amundsens ekspedisjon. Noe må endres.
8. september 1909 sender han ut melding til ekspedisjonens medlemmer: «expeditionens Afgang har maattet udsætte nogle Maaneder grundet forskjellige Forsinkelser. Afgangen vil antagelig finde sted i Juli 1910.»
Ekspedisjonen hadde blitt utvidet med et besøk innom det polpunktet som ennå ikke var erobret, Sydpolen. I sin offisielle forklaring beskriver Amundsen at turen til Sydpolen kun var av økonomiske grunner, samtidig innrømmer han at turen til Sydpolen ikke vil gi noen vitenskapelig verdi i sammenligning med driften over Polhavet. Men han trenger pengene, og pengene går til de som kommer først.
Det har blitt 1912 når Amundsen seiler triumferende hjem fra Antarktis. I ettertid er det flere som har ment at Amundsen nå var fornøyd, at han egentlig ikke ville fullføre den opprinnelige planen om å drive over Polhavet. Men i noen av de første telegrammene han sender etter erobringen av Sydpolen, er Amundsen ennå opptatt av å komme seg nordover. Fortsette den opprinnelige planen.
Men igjen skal Amundsen oppleve at ikke alt går som planlagt. Igjen er det mangel på penger. I tillegg trekker enkelte av mannskapet seg, på et tidspunkt mangler ekspedisjonen vitenskapsmenn. Er det egentlig noen vits i å drive over Polhavet uten vitenskapsmenn om bord? Selv Nansen råder Amundsen til å vente. Ventetiden går også hardt utover polarskuta Fram. Etter å ha ligget lenge i Sør-Amerika, i påvente av å bli første skip gjennom Panamakanalen, blir det bestemt at den skal seiles til Norge.
Ekspedisjonens kostnader fortsetter å vokse. Reparasjoner, ny utrustning, mannskap og utsettelser. I tillegg bryter Europa ut i krig sommeren 1914. Og det er i alt dette kaoset av utsettelser og vanskeligheter at den egentlige historien om polarskipet Maud begynner. For etter hvert blir det klart at Fram ikke kan brukes på noen lang ekspedisjon igjen, den er i dårligere stand enn først antatt. Roald Amundsen innser at han trenger et nytt skip, og båtbygger Christian Jenssen i Vollen, Asker, får oppdraget.
Maud
Skipet må være like robust som Fram, omtrent like langt, men enda bredere. I tillegg må skipet få den samme ovale formen på skroget, slik at det kan overleve isens krefter. Men verden er i økonomisk ubalanse, noe som gjør det hele dyrere. De opprinnelige 300 000 kronene som er beregnet til byggingen av skuta, blir til slutt 650 000 kroner, over 16 millioner i dagens pengeverdi.
«Et omhyggeligere, dygtigere og mere samvittighetsfuldt arbeide er ikke utført i norsk skibsbyggerkunst», skriver Amundsen senere. 📜
7. juni 1917 er alt klart til sjøsetting.
I dagboken skriver Amundsen den dagen: «I emd kl 5 ¾ gik Maud på vandet. Veiret var som bestilt – blikkende stillende, stekende hett & tindrende klart. Der var ikke tillyst noen fest, men en masse mensker fra bygden var tilstede. Jei døpte fartöiet – i dets element – is!» 📜
Polarskipet Maud
Men det tar tid før ekspedisjonen er seilklar. Verden er fortsatt i kaos og midt i en krig. Den første vinteren på vann ligger Maud utenfor Akershus festning i Kristiania. Nyttårsaften 1917 tilbringer Amundsen sin første natt om bord. Han våkner opp til et nytt år i en ny skute.
Gjennom våren arbeides det med å få på plass mannskap, proviant og utstyr for de planlagte fem årene. Når skuta til slutt er fullastet, er hun 200 tonn tyngre, blant annet med 500 kilo sjokolade og 300 bøker. Sankthansaften 1918 letter Maud anker og forlater Kristiania. Først går de innom Horten, deretter Bergen, der de vitenskapelige instrumentene blir lastet om bord. Amundsen selv kommer om bord i Tromsø. 18. juli forlater de Vardø, ekspedisjonens siste norske havn.
Mannskap
I sin bok om ekspedisjonen, Nordostpassagen (1921), beskriver Amundsen Maud fra innsiden:
«Paa væggen hang fotografiene av kongefamilien, en foræring til «Fram»-ekspeditionen i 1910. Paa en liten hylde under stod det store vakre sølvkrus, som Kongen og Dronningen gav ekspeditionen ved samme anledning.» 📜
Kurvstolene var de samme som hadde vært om bord på Fram under ferden til Sydpolen åtte år tidligere, to av stolene står i dag på Uranienborg.
«… Paa væggene forøvrig hang fotografier. Paa gulvet var lagt linoleum og derover kokosløpere. Rundt salongen laa de 10 lugarer, en for hver mand. Disse var fra ekspeditionens side utstyrt med skrivebord, køi med køieklær, linoleum med gulvteppe over, gardiner og portierer […] Venner hadde utstyrt min lugar, og saa fint og nydelig var det gjort, at jeg rødmende slog øinene ned, første gang jeg kom derind. Man maatte jo tro, jeg skulde paa bryllupsreise.» 📜
Den første vinteren, 1918–1919
Det er blitt kvelden 6. august når ekspedisjonen når den arktiske utposten Khabarova. Ved telegrafstasjonen er det folk, en av dem er den 21 år gamle norsk-russeren Gennadij Nikititsj Olonkin. Han hadde norsk mor og snakket både norsk og russisk. «Til min forbauselse spurte han – da han sa adjø – om han kunne få lov at følle med os videre. Da denne gut – han er 21 år – har gjort et overorntlig gott inntryk på os alle og dertil er motorkyndig, bestemte jei mei til at anta ham som 10de mann.» 📜
Med Olonkin om bord reiser Maud videre til telegrafstasjonen på Dickson, før de fortsetter videre mot Kap Tscheljuskin, det nordligste punktet på det eurasiatiske kontinent. Men der blir de stoppet av isen. Ingenting nytter. En overvintring er uunngåelig. Bukten de blir liggende i, får navnet Maudhavn.
Gjennom høsten og vinteren blir flere sledereiser unnagjort, og det vitenskapelige arbeidet, ledet av Harald Ulrik Sverdrup, starter opp. Både magnetisk og astronomisk observatorium, en dragestasjon, en ballongstasjon og en plass for de meteorologiske instrumenter blir etablert. Ved noen av stasjonene var det også anlagt telefonforbindelse til skipet.
Vitenskapelig arbeid
På dekk blir det etablert dampbadstue, av samme modell som Amundsen hadde brukt i Antarktis ved forrige ekspedisjon, og lørdag blir satt som fast vaskedag. Rutinene blir etablert, frokost klokken åtte, alle mann til arbeid en halvtime senere. Etter tre timers jobb kommer en times middagspause, deretter tilbake til arbeid. På kveldene blir bøkene fra skipsbiblioteket trukket frem, eller sjakkbrett, dam eller pilkast. Hver lørdag markeres med toddy, grammofonkonsert eller filmfremvisning. Alle bursdager, både hos mannskapet og andre de ønsket å feire, ble markert med fridag.
Men for Amundsen blir tiden i Maudhavn dramatisk. Dagboken hans har flere opphold. Årsaken er smertefull.
30. september skjer første ulykke. Amundsen faller over ripa, tre meter ned og lander «på hodet med høire overarm & skulder ret i den glasshare speilblanke knudrete is. Det var et fryktelig støt. Jei rettet mei straks op i sittene stilling, men kunne høre, hvordan de brutte ben knaket mot hverandre. Stjerner av alle farver for mei forbi øinene, men jei tapte ikke bevistheten.» 📜
Wisting som kommer løpende, har med en dram – først da forsvinner stjernene. Amundsen blir liggende til køis i fire dager, armen er brukket. De neste fem ukene må armen bæres i fatle. Rønne syr en egen reinskinnsdress som passer den enarmede.
8. november går det enda verre. Klokken er rundt halv åtte på morgenen når Amundsen kommer opp på dekk. Han nyter stillheten og lyset. Selv om solen har gått ned fjorten dager tidligere, er det ennå et rødmende lys i horisonten. Han går ned landgangen, ut på isen og frem foran skuta. Plutselig legger han merke til hunden Jakob. Den setter av gårde utover isen og mot land, ut av syne. Så tar det ikke lang tid før Amundsen hører Jakob bjeffe – og noen som svarer. Det var en ubegripelig lyd, skriver Amundsen senere. «Jo – netop nu kommer jeg paa, hvad denne lyd mindet mig om. Den mindet mig om den, et menneske frembringer, naar det aander haardt paa et speil f.eks. for at pusse av en flek. Det var nøiagtig samme lyd, bare sterkere.» 📜 «Som jei står således dukker plutseli 3 skikkelser frem i det dunkle månelys. Den første var Jakob den annen en binne straks fulgt av en liten unge.» 📜
Amundsen legger på sprang for livet, samtidig som han roper om hjelp. «Bjørn, Bjørn!» De når landgangen samtidig, Amundsen og bjørnen. Først kjenner han slaget som kommer bakfra, så blir han slengt i bakken. Han lander rett på den brukne armen og blir liggende. Han venter bare på å kjenne isbjørnkjeften rundt nakken. Men «da jeg snudde mei runt så jei henne i et kattelignenne sprang sætte ut på isen mot ungen.» 📜
Amundsen benytter sjansen og løper om bord, der han blir møtt av Wisting med gevær i hendene. Bevæpnet føler Wisting seg trygg og går ned på isen for å gjøre ende på bjørnen. Han går nærmere, trykker inn avtrekkeren. Men geværet klikker, vil ikke avfyres. Nå er det plutselig Wisting som er i livsfare. Heldigvis er flere også kommet opp på dekk, Sverdrup hiver børsa si til Wisting, som fyrer av. Bjørnen gir fra seg sitt siste brøl og segner om. For Amundsen var ikke skaden like alvorlig, men bjørnen hadde satt spor. Wisting skrev senere at «Så å si hele ryggen var revet ut av skinnklærne hans og hang i laser, og der hvor ryggen skifter navn var det fire dype spor efter bjørneklør». 📜
Ikke før i slutten av november er Amundsen tilbake i arbeid. Men bare noen uker senere havner han igjen i livsfare. Den 10. desember skriver han i dagboken: «Hadde en liten kvælingshistorie i det magn. obs. iaften.» 📜
Amundsen har de siste ukene arbeidet i det magnetiske observatoriet. Det lille bygget de hadde satt opp i nærheten av skuten. I tillegg til at det var bygget uten spiker eller jern av noe slag, var rommet også svært tett. Hver gang Amundsen arbeidet her inne, tente han luxlampen i taket (en type parafinlampe). I det tette rommet ble osen fra lampen og mangelen på oksygen en dødsfelle. Først føler han seg svimmel. Så skjer det noe med pulsen, den «slog omkap med takten av et maskingevær under stormangrep«. 📜
Amundsen er kullosforgiftet. Han stabber seg ut. «Det var såvitt jei nådde fartøiet, der nektet benene videre tjeneste… jei kunne simpelthen ikke holle mei opreist.» 📜 Mange timer går før han kommer seg til hektene. Hendelsen kommer til å prege helsen hans resten av livet.
Vinteren i Maudhavn er kald, flere ganger viser termometeret både 30 og 40 kuldegrader. Likevel klarer mannskapet seg bra. Ofte drar de på jakt, isbjørnskinn og kjøtt er utmerket til både hunder og folk. I tillegg er det mye utstyr som skal lages. Tessem lager sleder, Sundbeck står i smia, og Rønne syr både skistøvler, skinnklær, soveposer og telt.
Når julen kommer, pyntes Maud til fest, forteller Amundsen: «Juleaften kom med det herligste veir. Stille, klart og omkring – 40 °. Himmelhvælvet straalte omkap med vor salong i dekorationer. Her var der dekorert med guirlander og blomster, opsatser, kulørte lykter og meget andet. Paa himlen straalte det skjønneste nordlys. Kl. 12 middag spiste vi en let lunch for at kunne angripe julemiddagen kl. 5 med større styrke.» 📜
Til nyttår utgis «Maud-sagaen», fortellingen om Roald Polfarer, Oscar Bueskytte og Harald Boklærd, en gjenfortelling av ekspedisjonens første vinter. I februar begynner Sverdrup å sende opp instrumentballonger i luften med drager. Amundsen forteller senere: «Den gamle gutteglæde ved at se en drage stige tilveirs sitter endnu i mig. Og saa alle de merkelige meddelelser, den bringer med sig ned igjen!» 📜 Og når solen og temperaturen stiger, begynner også sesongen for sledereiser. Både jakt, vardebygging og kartlegging må til. Men i løpet av denne sommeren blir de også færre. To mann ønsker seg hjem – Peter Tessem og Paul Knutsen. Årsakene er flere.
Offisielt sa Amundsen at reisen deres skyldtes at de skulle hjem med ekspedisjonens post og vitenskapelig materiale. Når Maud forlater Maudhavn 12. september 1919, står uansett Tessem og Knudsen igjen. Dette er siste gang de to blir sett i live.
Gjennom Nordøstpassasjen
Etter at Maud forlater Maudhavn i september, er det med håp om å komme langt nok inn i isen til at de kan begynne den endelige driften over Polhavet. Men sånn skal det ikke gå. Det tar bare 11 dager fra de letter anker til de blir stoppet av isen igjen. 23. september 1919 etableres ekspedisjonens andre vinterleir, denne gang utenfor Ajonøya.
Det tar ikke lang tid før mennene om bord på Maud oppdager at de ikke er alene ved Ajonøya. På land får de øye på flere telt. De tilhører tsjuktsjere. Det lokale urfolket. Olonkin, Hanssen og Amundsen drar i land til de nærmeste tsjuktsjerteltene. Amundsen har opplevd dette før, i Nordvestpassasjen, da han traff Netsilik-inuittene. Nå griper han muligheten til å studere de arktiske eksperter igjen. Han foreslår at Sverdrup skal bli med tsjuktsjerne og bo med dem gjennom vinteren. Sverdrup benytter muligheten, og senere tilbringer han også lange perioder med flere av de lokale urfolkene langs kysten.
Erfaringene Sverdrup får i disse møtene, blir til en egen bok om tsjuktsjernes liv og levesett:
(Trykk på bildet for å lese boken digitalt ved Nasjonalbiblioteket📜)
Overvintringen ved Ajonøya tærer på humøret til flere om bord, og stemningen er til tider dårlig. Konflikter oppstår, og etter hvert uttrykker flere at de ønsker seg ut av isen. Den 26. september 1919 skriver Amundsen i dagboken: «Har ida gitt Rønne & Tønnesen avsked å meddelt dem at di skal få reise hjemm.» 📜
Den 1. desember legger Tønnesen, fulgt av Hanssen, Wisting og en lokal tsjuktsjer, av gårde med hundesleder retning Nome på andre siden av Beringstredet. I tillegg til at Tønnesen skal kjøres til land slik at han kan begynne på reisen hjem, har de tre også med seg verdifull post og meddelelser om ekspedisjonen.
Om bord på Maud er det nå bare fire personer igjen av mannskapet, og selv om de ofte har besøk av lokale tsjuktsjere og handelsfolk, må arbeidsoppgavene fordeles. Når det nærmer seg jul, er Amundsen nødt til å gå i byssa og stå for julebaksten. Den 21. desember skriver han i dagboken: «Idag avla jeg en ren storprøve og serverte til middag renstek med tyttebærsyltetøi og til dessert kaker, linser, chokoladekaker, rumkaker og fløteruller. Det maa da vel kaldes noksaa godt gjort paa en søndags formiddag.» 📜
Selv om det var mye å gjøre, er det også tid for ulikt håndarbeid. Særlig imponert blir Amundsen da Sundbeck og Rønne presenterte en grammofonspiller med innlagte deler av mammuttann. «Onsda aften leverte firmaet Sundbeck-Rønne fra sei et bor, såm vistnåk ær de fineste arbeide, dær ær leveret på en polarexpedisjon. De ær lavet efter mønster a di små 8 kantete algeriske røkebor me perlemorinleg. Dette bor ær dåg betydeli me værdifult, ide inlegningene ær a mamuth å en grammofon anbrakt i de indre. De ær simpelthen kunst. Vi prøvet de selvfølgeli straks å tonen i dette var langt klarere å skarpere enn i den kjøpte patheofon. Til bore hører et 8 kantet kobberbret me følg. utstyr i kobber: cigaretkasse, 2 askebegre, lysestake å fyrstikkhåller.» 📜
En av dem som ofte kommer på besøk til Maud, er den lokale handelsemannen George Kibisow, han er opprinnelig kaukasier, og arbeider for det russiske handelskompani. I slutten av april 1920 handler Amundsen til seg en mammuttann og 27 hvitrevskinn fra Kibisow. I tillegg blir han tilbudt en bjørneunge, som Kibisow forteller han har fanget utenfor Kolyma på en tur i mars. Når bjørneungen ankommer Maud, blir den tjoret til en liten kasse ute på isen. Den får navnet Marie.
22. mai 1920 forsøker Amundsen å gå på tur med Marie i bånd. «Har hat min første tur me Marie ida. Hun syntes ikke å åppfatte de såm noen fornøielse. Strittet mot så gått hun kunne, men måtte dåg a åvermakten la sei slepe me. Kan alt klappe henne uten fare får å miste fingrene. Noen større pris setter hun ikke på de, ide hun helt snur mei ryggen. Spek liker hun best. Fisk har hun ennu ikke spist.» 📜
Dagen etter skriver Amundsen: «De går ikke fort å bli venner med Marie, men de går kansje. Jei bærer henne nå, når jei vil, men må da passe på å hålle hennes hode ellers ville hun bite. Hun ær i stadi feide me bikkjene. Red ær den lille tingest ikke.» 📜
Spekk var en av livrettene til Marie. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Marie under dressurtrening hos Amundsen. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Amundsen bærer Marie, trolig ikke frivillig fra Marie sin side. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Marie forsøker å hamle opp med lua til Sverdrup. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Sannsynligvis Harald Ulrik Sverdrup som leker med Marie. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Marie drikker melk med Amundsen. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Amundsen mente Marie var på størrelse med en katt. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Amundsen og Marie. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Amundsen og Marie. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Marie på vei mot fotografen. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Martin Rønne og Marie. Til venstre sees kassen Marie bodde i. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Martin Rønne og Marie. Til venstre sees kassen Marie bodde i. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Når Amundsen kommer med søt melk, bedres vennskapet med den lille bjørnen. 27. mai noterer Amundsen: «Fårhållet marie & mei – blir dagli bedre. Hun kåmmer nå ganske freidi til mei å får sin melk.» 📜
Etter hvert aksepterer Marie mer og mer kontakt, hun lar seg klappe og stelle med. Etter en liten måned har flere av mannskapet fått et godt forhold til Marie, og særlig Amundsen skriver ofte om henne i dagboken.
Derfor kommer det ganske overraskende når han 17. juni 1920 forteller: «Klorofårmerte «Marie» a me live i fmd. Jei måtte ida åpji alt håp åm at få den dressert. Etter å ha stelt å jit den mat en månet, satte hun idamårres, da jei kåm me melk til henne, ret på mei i fulleste raseri. Unner en dresørs ærfarne hånn kunne den kansje blit fålkeli, men jei måtte åpji de.» 📜
Marie ble aldri det tamme kjæledyret som kanskje Amundsen håpet. Istedenfor blir hun stoppet ut og brakt med hjem til Uranienborg.
Kontrasten mellom tilværelsen om bord på Maud og livet bak sledene er stor. For Wisting, Hanssen og Tønnesen, som er på vei til Nome, er dagene strabasiøse. Særlig for Tønnesen, flere ganger blir han borte for de andre. Først forsvinner han når han går ut av teltet i snøstorm, da tar det flere timer før han finner de andre igjen. Ved en senere anledning blir han borte i flere døgn. Til slutt, den 12. januar 1920, kommer de til Nordkapp, ca. 250 km øst for Maud, der får Tønnesen losji hos handelsmannen George Kibisow, som lover å hjelpe Tønnesen helt hjem til Norge. Wisting og Hanssen fortsetter videre for å få sendt meddelelsene om ekspedisjonen, men forholdene er vanskelige, og Wisting blir igjen ved Østkapp (Kapp Dezjnev) ved Tsjuktsjerhalvøya. Hanssen fortsetter videre mot Anadyr ved Beringstredet, der han klarer å både sende og motta post og telegrammer. Når de kommer tilbake til Maud 14. juni 1920, har Hanssen og hundene hans tilbakelagt mer enn 1500 km.
Foto: Ingimundur Eyjolfsson, Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket.
Telegrammene Hanssen fikk sendt, ga verden informasjon om ekspedisjonen, noe som raskt ender på førstesidene i norske aviser. Flere aviser trykker dramatiske overskrifter, som Dagbladet 29. april 1920:
(Trykk på bildet for å lese avisen digitalt ved Nasjonalbiblioteket📜)
Oppbrudd
Når isen endelig løsner grepet 8. juli 1920, blir kursen satt mot Nome, Alaska, og en uke senere har de navigert seg gjennom Nordøstpassasjen som tredje ekspedisjon i historien, men ennå er de langt fra det egentlige målet for ekspedisjonen.
Ved ankomst Nome forlater både Rønne, Sundbeck og Hanssen ekspedisjonen. Tilbake sitter nå bare fire mann: Amundsen, Wisting, Sverdrup og Olonkin. Men selv om de er få, gir de ikke opp håpet om å fullføre planen om å drive over Polhavet. Bare noen uker etter ankomst i Nome er de på vei inn mot isen igjen.
Men enda en gang møter de vanskelighter. Isen herjer med Maud, både propell og aksling blir skadet, og til slutt innser mennene om bord at de på ny er nødt til å overvintre enda en gang langs kysten av Sibir. Utenfor Kapp Serdsje Kamen etableres ekspedisjonens tredje vinterkvarter.
For å holde motet oppe innfører Amundsen en ny tradisjon – hver lørdag når det er grammofonkonsert, avslutter de alltid med sangen It’s a long way to Tipperary.
Selv om denne vinteren på flere måter er mørk, dukker det også opp lyspunkter. For også her er det flere innfødte som kommer på besøk. En av dem er tsjuktsjeren Kakot. Først kommer han for å søke arbeid, deretter kommer han med et større oppdrag, sin syke 5 år gamle datter Nita.
Kakot trenger hjelp til å ta hånd om Nita, og Amundsen lar seg sjarmere. Etterhvert kaller hun ham for bestepappa. Ikke lenge etter kommer også en annen pike om bord, 10 år gamle Camilla Carpendale.
Sammen skal jentene og Amundsen snart forlate isen. For Amundsen har en ny plan. I dagboken 27. april 1921 avslører han: «Planen får fremtiden bejynner å fårme sei. I slutten a mai reiser jei til Østkap, vorpå jei me valbåt å eskimoer søker å nå Nome hurtigst via Diamed øene, Cape Prince of Wales å Teller. Herfra senner jei så mine første telegrammer. Først avsennes de officielle beretningstelegr.» 📜
Amundsen vil søke det norske Stortinget om midler til et nytt forsøk på å nå nordover. 300 000 kroner trenger han. «Så drar jeg hurtigst til Seattle får å arrangere alt. Jei vil fårsøke å møte Maud i Dutch Harbour me taubåt. – Får jei ikke de 300 000, vel, så må jei selle Maud å anskaffe et mindre fartøi. Vi 4 ær bestemt på å jøre turen åver polhave kåste, va de kåste vil. Men de vil være skade åm vi må reise mindre gått utstyrt. Får vi de 300 – vil jei ha 2 aeroplaner å ærfaren flyver – helst en officer a den norske marine. Ja, gledelig skulle de være, åm vi tilslutt kunne slippe ombor med et tip-top utstyr. Men – etter den svære motgang vi har hat, ær jei fårberett på avslag. De ær intet fålk tåler mindre enn motgang. På ås 4 har den hat den motsatte virkning. Aldri har vi vært mere åpsat på å legge i vei enn nå.» 📜
Man tjener ikke penger på å drive rundt i isen – det er tiden etterpå som er innbringende, når man kan selge historien om sine spektakulære opplevelser. Men da må man også ha en historie som selger. Det er akkurat det Amundsen har i tankene. Og det er i luften det skal skje. Men først må han komme seg hjem, og med seg har han Nita og Camilla.
Flyforsøket
Igjen på Maud sitter Wisting, Olonkin og Sverdrup, i tillegg til fire innfødte, blant annet Kakot, faren til Nita. De kommer seg ut av av isen i juni 1921 og når til slutt Seattle 31. august. Der blir skuta satt i dokk – den må repareres og utstyres for den nye planen.
Amundsen er optimistisk når han møter journalistene. Bergens Aftenblad skriver: «Ganske vist er Haaret graanet og Trækkene markeret, men aldrig har Roald Amundsen havt lysere Tro paa sit store Foretagende end netop nu, og han er munter og glad som en Skolegut.» 📜
Det er også her i Seattle at Amundsen blir kjent med Haakon Hammer. Til journalistene omtaler Amundsen Hammer som «Ekspeditionens Æresmedlem». Senere skal Amundsen titulere ham som en «optimistisk kjeltring», men her og nå blir han begeistret over Hammers forretningssans og planer for ekspedisjonen.
Gjennom vinteren er Wisting og Olonkin ansvarlig for å utstyre Maud. Sverdrup drar til Washington og Carnegie-institusjonen, der han kan sammenligne de vitenskapelige observasjonene og skaffe mer vitenskapelig utstyr. Siden reiser Amundsen til Norge, men i mai 1922 samles mannskapet igjen.
Maud er forbedret på flere plan. Mannskapet er større. Sverdrup har fått sin vitenskapelige assistent i Finn Malmgren, i maskinen har Søren Marentius Syvertsen fått ansvaret, og styrmannen Carl Hansen og flyverne Odd Dahl og Oskar Omdal har kommet om bord. I tillegg er flere tsjuktsjere fortsatt med, blant annet Kakot.
Det er i de store kassene som lastes om bord, den nye planen ligger. Kassene rommer to fly. Et Junkers-fly som har fått navnet Elisabeth og et mindre Curtiss Oriole-fly med Kristine skrevet på siden. Med flynavnene hyller Amundsen Kiss Bennett, kvinnen som han på denne tiden er sterkt betatt av.
Når Maud legger fra kai 3. juni 1922, er bryggen fylt med mennesker og gatene tette av skuelystne. For avisene er ekspedisjonen ennå godt stoff og optimismen stor. 📜
Fra Seattle går ferden først til Nome, der Amundsen kommer om bord, deretter til Deering, til handelsstasjonen til ekteparet Magids, der Amundsen feirer sin 50-årsdag. Herfra drar Maud videre til Østkap, der flere av de innfødte forlater ekspedisjonen, Kakot er den eneste igjen. 28. juli 1922 settes Amundsen, Omdal og Junkers-flyet i land ved Wainwright, nord i Alaska, sammen med filmfotograf Reidar Lund. Lite vet Amundsen idet han blir rodd i land, at han aldri skal komme om bord igjen.
I Wainwright reises en liten overvintringsstasjon, Maudheim. Den lokale stranden er perfekt som flystripe, noe som også skaper stor interesse hos de rundt 500 innbyggerne rundt i Wainwright.
Men heller ikke denne sommeren går alt som planlagt. Elisabeth blir aldri noen suksess i luften. Så Amundsen og Lund drar sørover igjen, mens Omdal blir igjen i Wainwright gjennom vinteren. Amundsen tilbringer vinteren i Nome. Stadig på jakt etter mer penger.
13. april 1923 drar Amundsen tilbake til Wainwright med hundespann. Og igjen forsøker de å fly med Elisabeth, men under landingen blir flyet hardt skadet. Det stopper dem likevel ikke.
I dagboken 14. mai skriver Amundsen: «Va ville dere alle si, åm vi ga åp?» 📜 Enda en gang forsøker Amundsen og Omdal å ta av fra Wainwright. Men når de i juni atter smeller i bakken så akselen brekker, er det stopp. Elisabeth kommer aldri på vingene igjen.
I mellomtiden fortsetter Maud, men de skal også oppleve å bli stoppet. Denne gang blir de sittende fast i isen utenfor de Ny-Sibirske øyene. Igjen blir det en overvintring uten at de får begynt driften over Polhavet. Og igjen kommer rutinene på plass og det vitenskapelige arbeidet i gang.
Flyet de hadde om bord, Kristine, blir heller aldri noen videre suksess. De gjennomfører to flyvninger, men havarerer stygt under den andre landingen. Ifølge Odd Dahl var flyet egentlig totalt uegnet for arktiske forhold. «Curtiss Oriole var da også laget for californske forhold, det var et polstret og pent utstyrt søndagsfly som skulle frakte filmstjerner fra Hollywood til ulike opptakssteder.» 📜
Nå mister de også en mann. I juli 1923 dør Søren Marentius Syvertsen – Wisting diagnostiserer det som hjernebetennelse. Syvertsen blir senket i en råk. «Vi gik tilbake til Maud. Vi likte ikke at se paa hverandre, for ingen av os hadde tørre øine […] Der gik lange tider, det gik over et aar før vi igjen talte om Syvertsen naar vi sat sammen,» skrev Sverdrup senere.
Likevel må livet i isen fortsette for resten av mannskapet om bord. Flere sledereiser blir gjennomført, og det vitenskapelige arbeidet pågår gjennom hele vinteren. Om bord etableres de samme rutinene som før. Det blir toddy og grammofonkonsert på lørdager, men tilhørerne begynner å bli kravstore. Til Carl Hansen, som er ansvarlig for musikken, strømmer det på med ulike ønsker. Dahl ville høre Hawaii-musikk, noe Sverdrup ikke kan utstå. Olonkin protesterer hvis det blir spilt to fiolinsoloer etter hverandre, Malmgren ville høre jazz, mens Hansens favoritt var «Carry me back to old Virginia». Ingen av mennene om bord kan synge selv, ifølge Sverdrup. Dahl, Sverdrup og Malmgren har derimot andre talenter, de begynner å tegne kalendere, hver måned blir et nytt bilde hengt opp i salongen.
Etter de mislykkede flyforsøkene drar Amundsen igjen tilbake til Norge i september 1923, og forsøker igjen å stable på beina en ny flyekspedisjon, men det koster penger, og Haakon Hammer, som Amundsen har involvert i prosjektet, inngår avtaler som er vanskelige å holde.
Til slutt er det stopp. I juni trykker norske aviser et telegram fra Amundsen: «Da tilstrækkelig økonomisk støtte har været umulig at opdrive, maa ekspeditionen utsættes indtil videre.» 📜 Gjelden er for stor. Løftene fra Hammer for mange. Roald Amundsen slår seg konkurs. I avisene verden over trykkes saker om hva alt har kostet, over 1 million kroner har den norske stat gitt til ekspedisjonen. Mange ser seg lei av Amundsens pengeforbruk: «Vi har et fattig land. Vi har ikke raad til at la vort eneste universitet og vor videnskap faa levelige vilkaar. Det maa ikke bli tale om at statens penger i disse tider og under disse forhold brukes til fortsat reklame for Roald Amundsens person«, skrives det i Morgenavisen 30. juni 1924.
(Trykk på bildet for å lese innlegget i Morgenavisen digitalt ved Nasjonalbiblioteket📜)
Senere skal Amundsen erkjenne at «Jeg hadde utvilsomt gjort mig skyldig i et stort misgrep ved å overlate mine forretningsanliggender så blindt til andre«. 📜 Samarbeidet med Hammer koster Amundsen dyrt.
I februar 1924 mottar Wisting et telegram fra Amundsen. Beskjeden er nedslående. Hvis ikke havstrømmen tar dem nordover, skal han føre Maud til San Francisco. I april 1924 kommer den endelige avslutning i form av et nytt telegram fra Amundsen: «Gå Nome hvis noen som helst mulighet. Ekspedisjonens økonomiske stilling miserabel.» 📜
Muligheten lar likevel vente på seg, for enda en vinter må Maud tilbringe i isen nord for Sibir, før de i juli 1925 setter kurs for Nome. Ved ankomst blir de møtt av en politibåt som kommer for å beslaglegge skipet. Med hjelp fra stedets konsul og andre nordmenn kommer mannskapet seg fri, og Maud setter kursen videre til Seattle. Når de legger til i Seattle i oktober, blir Maud lagt i arrest, og mannskapet skiller lag. Ekspedisjonen er definitivt slutt.
Wisting er sistemann om bord, han blir igjen for å klargjøre Maud til salg. «Det er så med oss sjøfolk, at en skute vi lenge har fart med, henne elsker vi. Det høres muligens litt banalt ut, men det er ikke desto mindre tilfelle. Vi iklær henne det fineste puss, vi steller rundt med henne og fryder oss når andre syns hun er vakker. Vakker var ikke akkurat Maud, men hun hadde en annen egenskap som er langt, langt verdifullere og som oppveier all verdens skjønnhet – hun var trofast. Jeg følte det som om jeg sviktet henne den tunge dag da jeg for siste gang ruslet om bord og så alle de kjære steder, som for mig rummet så mange gode minner. Jeg levde om igjen med mine kamerater, og jeg husket det, og jeg husket det. Like fra latter til spøk, til livets bitreste alvor – kampen mot døden. Nu var det uigjenkallelig slutt det hele.» 📜
Når Wisting er ferdig, drar han på fylla i to dager.
Senere samme år blir Maud solgt til Hudson Bay Company for 40 000 dollar og omdøpt til Baymaud. Fem år senere, i 1930, synker skipet på grunt vann i Cambridge Bay. Der hun blir liggende frem til 2018, når skipet blir fraktet tilbake til Norge, og i august samme år blir hun tauet inn Bunnefjorden og fram til Amundsens hjem, Uranienborg, før hun blir fraktet til sitt midlertidige oppholdssted ved Tofte i Oslofjorden.
Relaterte ressurser
