«Bestepappa»

På skrivebordet til Roald Amundsen finnes fotografier av to unge jenter som sitter på hvert sitt esel.

Amundsen kalte dem Kakonita og Camilla.
De kalte ham bestepappa.

Dette er historien om de to jentene, basert på det Amundsen etterlot seg i sitt hjem.

Maud-ekspedisjonen 1921

Det er ekspedisjonens tredje vinter, ekspedisjonsskipet Maud ligger innefrosset ved Kapp Serdsje Kamen, ved den sibirske siden av Beringstredet.

Det er søndag og bare to dager siden kalenderen for 1921 ble tatt frem. Det har gått mer enn to år siden ekspedisjonen forlot Norge. Ennå har ikke Maud begynt driften over Polhavet. Mannskapet om bord teller nå bare fire menn.
Amundsen, Wisting, Sverdrup og Olonkin.
Likevel var det folksomt i og rundt Maud.  Lokale handelsfolk og tsjuktere kom ofte på besøk og enkelte fikk også arbeid om bord.

En av dem var Kakot. Han kom om bord høsten1920.

«Til at begynde med fik han sove nede i arbeidsrummet, hvor han tilbragte natten paa et par renskind. Om dagen hugget han ved» 📜, skrev Harald Ulrik Sverdrup.

Men Kakot imponerer og forfremmes.

«Næste skridt var at han lærte at vaske op, samtidig med at han blev flyttet op i en ledig lugar og dermed blev hans karriere som kahytsgut begyndt». 📜

Det tar noen uker før Kakot forteller at han har en datter. Men hennes mor er død og hun bor nå hos noen fremmede. Han ber om å få ta henne om bord.

2. januar blir en merkedag. I dagboken skriver Roald Amundsen:

«I aften kåm hans lille datter- 5 år gammel hærtil å vil åpslå sin boli hær. Moren ær dø får lenge siden»📜

Vi vet ikke hennes opprinnelige tsjukternavn, men om bord på Maud ble hun kalt Kakonita, ofte forkortet til bare Nita.

Sverdrup beskriver henne som «en liten, forfrossen, forskræmt pike paa omkring 5 år, som forsvandt i en av de store kurvstoler, og som ikke turde si et ord, men bare saa paa os med store brune øine».📜

Men hun er i dårlig form.

2 dager senere skriver Amundsen:

«Kakonitta Kakots lille 4 årie datter- har jei ida behandlet. La henne splitternaken på spisebore, vasket henne me permangant of polaich. Hun har exem åver hele kråppen – store sår».📜

Så går dagene og ukene. Og alle venner seg til en ny hverdag. For Nita er det en ny verden.

Mannskapet gir henne klær, lager noen små solbriller, sko og votter og en reinskinnsdrakt med hette.

Om natten sover hun i lugaren til Amundsen.

I dagboken skriver Amundsen oftere og oftere om henne.  

21. januar 1921:

«…. Hun ær en pussi liten onge- gresselig stygg – frykteli usjikkeli, men ytterst komisk. Vi kappes åm å sjemme henne bort. Hun går alt i huse å jør sei mærkeli nytti me sine 4 a 5 år. Hun vaskes vær aften, åver hele skråtten. Når hun så ær færi å fint frisert kåmmer hun ut i byssa får å vise sei får «bestefar»».📜

I midten av februar skjer en ny forandring, Kakot som har vært enkemann i 5 år ønsker å dra for å finne seg en ny kone. Amundsen sender med han en «liten fl. brennevin, en eske sokker å en box te, såm han skulle bringe istedenfor – blåmsterbuket!»📜 Da Kakot kom tilbake neste dag var det for å fortelle at frieriet hadde lyktes.

I dagboken skriver Amundsen:

« Jei har i den anledning helt tatt til mei Kakonita jei ær blit gla i henne å vil nødi se henne i hennerne på en stemor».📜

Om morgenen når Roald Amundsen går sin morgentur, stabber Nita etter, og når Amundsen møter henne på tilbakeveien går de om bord hånd i hånd.  

Hun bistår også vitenskapsmannen Harald Ulrik Sverdrup. En dag ble hun fotografert på isen, i hånden har hun en ballong Sverdrup bruker til å undersøke ulike luftlag.

7. mars 1921, skriver Amundsen i dagboken:
«Nå ær jei alene tilbake å har ikke et eneste menske å snakke me – uten lille Kakonita. Hun fårstår mei bedre enn di andre».📜

Tretten dager senere, 20 mars, skriver han:
«Kakonitta – min lille pleie datter – ær mei nå helt hengiven. Jei, tror hun elsker «bettepappa».📜

Lille frk. Carpendal

 «I emd ve 4 tiden kåm W. tilbake fra Østkap å brakte en a Carpendale`s døtre me. Hun ær en jennem søt pike, stille å roli å dærtil ganske pen. Ca 10 år. De ær min mening å senne henne jem me Kakonita å få dem begge vel åppdradd».📜

Det er blitt 19. april når Amundsen skriver dette i dagboken.

Samme dag kom Oscar Wisting tilbake fra en sledereise fra Østkap, der han har besøkt handelsmannen Charles Carpendale, med ham tilbake er en av Carpendales døtre.

21. april skriver Amundsen i dagboken:
«… Lille frk. Carpendal – hun ær fårresten meget stor får sin alder – har jei jit navne Camilla. Dette ær så nær jei kan kåmme hennes tsehutschernavn. Dette dær åversat – betyr: «Lille fitta» kan jo i å får sei være utmærket, dåg ville vel mine venner å bekjenntte føle sei en smule beklemt når hun introduseres».📜

Bare noen dager etter at hun har ankommet begynner Camilla å lese sammen med vitenskapsmannen Sverdrup. Men, så blir hun syk. Hun kaster opp og har diare, de frykter det kan være blindtarmen, Amundsen gir henne omsorg og opium.
Heldigvis blir hun fort bra.

I mai tar Amundsen en avgjørelse som skal endre mye. Han beslutter seg å forlate isen for en stund, dra til Seattle, søke støtte om mer penger hos det norske Storting og forhåpentligvis realisere planen om å skaffe et fly. Med seg vil han ha med Camilla og Nita.  

25.mai, skriver han i dagboken:
«Jeg har nemli bestemt mei til å ta min lille snupp me mei sell. Jei ær svært gla i henne å hun i mei, så de ville bli et savn får ås begge å sjilles. Dessuten ville denne lille skapning slite vont på turen sydover ombor i denne rullebøtte».📜

I et brev til sin bror Leon skriver Roald Amundsen:

«De ær meningen å la Camilla få ca. 5 års åpdragelse å da vesentli i den praktiske linje lesning, skrivning alle hånde husarbeider å sunnhetspleie».
Med Nita er planene annerledes.
«Cakonita blir jemme å åpdraes til hygg & nytte får «bettepappa» på hans gamle dage».

Seattle, New York og Svartskog

De forlater Maud 28. mai 1921. Etter en reise via Østkapp, kommer Amundsen og jentene over Beringstredet, til Nome. Den 26. juni går de om bord SS Victoria som fører dem til Seattle.

Camilla er mye sjøsyk, av og til kaster hun opp ustanselig. Avisene forteller om Nitas møte med en gutt om bord, hun skal ha vært forelsket i, Arden Sandstrom, en 7 år gammel gutt med en lekepistol. Hver gang han siktet på Nita lekte hun død, Amundsen lo hver gang.

4. juli går de i land i Seattle, her skal de bli resten av året.

I Seattle møter de blant annet Elise Wisting, konen til Oscar Wisting og Håkon Hammer, en av Amundsens støttespillere på denne tiden.

Jentene får oppleve å gå på kino, se fyrverkeri og dyreparker. De feirer jul, med gaver, mat og sukkertøy.

Like over nyttår fortsetter reisen videre for den lille «familien», de ankommer New York. De tar inn på Hotel Pennsylvania. 22-etasjer høyt rager det i storbyen med sine 2000 rom. Her er det nye pressefolk som vil ha bilder og intervjuer, jentene tviholder i dukkene de har fått når de blir møtt av journalistene. 

Amundsen skryter av jentene og gjentar at Nita skal bli boende permanent i Norge. Camilla bare for noen år. 

Etter fire dager i New York, går jentene om bord i DS Stavangerfjord sammen med Elise Wisting, Hermann Gade, Amundsens gode venn, og hans kone. Amundsen selv blir igjen i Amerika.
I Kristiania står Leon Amundsen å venter når skipet legger til kai to uker senere. Sammen med Elise Wisting skal han og familien bli de som er mest sammen med jentenes under deres tid i Norge.

På Svartskog ble de vist inn i Uranienborg, rommet deres lå opp trappen, til venstre, i motsatt ende av Amundsens soverom.

I dag finnes ingen av jentenes ting igjen på rommet, de gjenstandene som står der er flyttet inn i ettertid.

Fra Amerika har Leon allerede mottatt nøye føringer fra Roald om hvordan jentene må behandles:

«Du må endeli passe på, at den som skal stelle dem, blir gla i dem. Uten de – nytter de ikke. Å framfåralt snak ikke hårt til dem. De ær ganske unødvendi. Å slå dem ville være en fårbrydelse. Jei vet dere alle vil bli frykteli gla i dem. Skaf dem goe lauparsko eller beksømstøvler så di alltid ær tørre på føttene. De er meget vikti, da de har let får å bli fårkjølet».

Noen uker senere kommer Roald Amundsen hjem, men bare for å være hjemme en liten måned. Når han så drar ut i isen igjen tar det 20 måneder før han kommer tilbake. 

For Camilla og Nita er livet hjemme hos Amundsen, like mye et liv uten Roald Amundsen tilstede. 1.november 1922 innskrives de på Bålerud Skole. Her får de venner og imponerer lærerne med gode språkkunnskaper. Noen av skrivebøkene deres ligger fortsatt igjen hjemme hos Roald Amundsen.

23. januar 1923 oppstår det en litt merkelig situasjon for jentene. Da sitter de inne på Victoria Kinomatograf på Karl Johans gate i Oslo. Sammen med resten av publikum i salen, bestående av både kongen, regjeringen, slekt og venner av ekspedisjonens medlemmer, var de kommet for å se premieren på filmen fra Amundsens ekspedisjon. I filmen finnes levende bilder av både Kakot, Nitas far og familien til Camilla. Familiemedlemmer jentene ikke har sett på lang tid.

Når Amundsen kommer tilbake i november 1923, kommer også Dagbladet på besøk. Under intervjuet med Amundsen betrakter journalisten jentene på utsiden:

«Ute i haven leker de to smaa eskimopiker, som Amundsen har adoptert. Gjennem vinduene kan jeg se dem boltre sig lykkelige over aa ha maanedslov, den herlige glede hadde de ikke i sitt fjerne hjemland der nord for der var det intet som het skoler i det hele tatt.[…]
De var riktignok adskillig mere arktiske sist jeg hilste paa dem, da flakket der nordlys i deres øine og duftet selspekk av deres haar, billedlig talt bevares. Nu er de blitt to nydelige smaa norske jenter, som gaar på skole og er fortrolig med legendene fra Kanaans land, Snorre, Nordahl Rolfsen og begge multiplikasjonstabellene». 📜

Oppbrudd

1924 blir et krevende år for Roald Amundsen. I september slår han seg personlig konkurs, samtidig pågår konflikter innad i familien. En av de største kreditorene er hans bror, Leon.

I romjulen 1924 drar jentene til Danmark, sammen med Amundsens forretningspartner Haakon Hammer og kone, jentene blir innrullert ved «Marie Mørks skole og hjem», en kostskole i Hillerød. Der blir de boende til juni 1924, så er det tilbake til Norge. På høsten 1924 flytter de til Elise Wisting i Horten. Men den store reisen gjenstår.

Den siste dagen Amundsen og jentene har sammen i Norge er 20.september 1924.

4. desember 1924, går jentene om bord på skipet som skal frakte dem nordover, først til Antwerpen, deretter om bord på M/S «Tonking» til San Fransisco. Der ble de innlosjert på et barnehjem ved hjelp av den norske konsul Nils Voll, men de mistrives og får flytte hjem til familien Voll.

Den første tiden i Amerika er problematisk, jentene har ikke noen identifikasjonpapirer og turen opp mot Beringstredet er vanskelig å få i stand.

Til slutt ble de satt på en båt til Nome, Alaska. Det er her de treffer den norske journalisten Erling Bergdendahl, det er han de er avbildet sammen med her. Fotografiet blir senere sendt til Roald Amundsen.

Etter en lang reise kommer de tilslutt over Beringstredet,  tilbake til Østkap, til Camilla sin familie, som også tar til seg Nita.

Etter et år flytter Carpendale-familien over Beringstredet. I 1926 ble Camilla og Nita flyttet til Poulsbo, til det skandinaviske miljøet, utenfor Seattle, og det er der i Poulsbo, nær Seattle, det siste møte mellom Amundsen og jentene skjer.

Våren 1927 er Amundsen i Amerika, da han får høre at jentene befinner seg i Poulsbo. 
De møtes og fotograferes sammen for siste gang.

Relaterte ressurser