Latham-ekspedisjonen

25. mai 1928

Klokken er omtrent 10.30.
110 kilometer nord for Svalbard svever Umberto Nobiles luftskip Italia ukontrollert over isen.
Om bord er 16 menn og en foxterrier.
De er på vei hjem fra Nordpolen.
Men kraftig vind og ising har gjort at de har mistet kontrollen.

De har kjempet i flere timer, men nå har luftskipet kurs rett ned i isen. Gondolen der mennene befinner seg, dundrer i isen, og 10 menn blir kastet utover det islagte Polhavet.

Når luftskipet så stiger igjen, er 6 menn ennå om bord. De blir aldri sett igjen.

Samme dag er Roald Amundsen på Skimuseet ved Frognerseteren i Oslo. Han står foran utstillingen med utstyret han brukte på sydpolsekspedisjonen sytten år tidligere. Ved siden av ham står den amerikanske flyveren Carl Ben Eielson, som er i Norge med australieren George Hubert Wilkins etter å ha fullført den første suksessfulle flyvningen fra Alaska til Svalbard. Amundsen er en av flere som sørger for at de får sin fortjente hyllest i Norge. 

Roald Amundsen og Carl Ben Eielson (venstre) studerer utstyret fra Fram-ekspedisjonen og den utstoppede sledehunden Obersten. Kilde: Gyldendal Norsk Forlag

Senere på kvelden står Amundsen på scenen i den store salen i Colosseum kino. Foran to tusen publikummere innleder han foredraget til Eielson og Wilkins. Nasjonalsanger blir spilt, og hurrarop runger fra salen.

Kontrasten er stor mellom festlighetene i Oslo og kampen som denne kvelden utspiller seg i Polhavet.   

26. mai 1928

Det er over et døgn siden noen har hørt fra luftskipet Italia. I avisene ryktes det om mulighetene for å klargjøre en unnsetningsekspedisjon. Ennå vet ikke verden hva som har skjedd.

I Oslo fortsetter festen. En kortesje med flaggsmykkede biler er på vei ut til Bygdøy, utenfor sentrum. De stopper ved Norsk Folkemuseum og Vikingskipsmuseet, før de kjører ned til restaurant Dronningen nede ved sjøkanten. Avisen Aftenposten har invitert til festlunsj til ære for Wilkins og Eielson.

Det ble arrangert flere feiringer for Wilkins og Eielson under deres besøk i Norge. Til og med hjemme hos Amundsen ble det stelt i stand til fest. Foto: Henriksen & Steen / Nasjonalbiblioteket

Det er en strålende sommerdag, og flere av landets polarpersonligheter er invitert.

Men i løpet av lunsjen blir Aftenpostens sjefredaktør, Frøis Frøisland, forstyrret to ganger. Først kommer et telegram fra journalisten Odd Arnesen, som kan meddele at det italienske skipet Città di Milano nå gjør seg klar for å gå nordover for å søke etter luftskipet Italia, som på dette tidspunktet ikke har gitt lyd fra seg på over et døgn.  

Praten begynner å gå rundt bordet. Blant erfarne menn. Meningene er mange.

Ikke lenge etterpå kommer en ny melding til Frøisland. Denne gang er det fra den norske forsvarsminister Torgeir Anderssen-Rysst. Han lurer på om Roald Amundsen og Otto Sverdrup kan møte på hans kontor for å diskutere en mulig norsk redningsekspedisjon.

“Right away”, svarer Amundsen på engelsk. Og fortsetter på norsk: “Svar at jeg er klar øyeblikkelig.” Sverdrup, som sitter ovenfor, nikker sindig og samtykkende på hodet.

Men etter hvert innser alle at situasjonen er komplisert. Italia, med Benito Mussolini i spissen, ønsker ikke å sende ut en norsk redningsekspedisjon, og ifølge enkelte kilder, særlig ikke hvis Roald Amundsen er involvert. Amundsen har gjort seg selv til en kontroversiell figur i Italia etter ekspedisjonen med luftskipet Norge i 1926.

Etter møtet hos forsvarsministeren drar Amundsen ned til Victoria Hotel, der hans gode venn Herman Gade arrangerer en privat fest til ære for Wilkins og Eielson. Da Amundsen blir spurt om møtet hos ministeren, svarer han:
“Vi blev enig om å se tiden an noen dage. Hvis det skjer noe av betydning i pinsen skal jeg øieblikkelig underrettes. Av praktiske grunner blir jeg boende her på hotellet.”

Andre pinsedag drar Amundsen hjem til Svartskog.

I de første dagene av juni blir det fanget opp radiosignaler fra Nobile og hans menn, optimismen stiger. Samtidig mottar Amundsen en melding fra sin gode amerikanske venn Lincoln Ellsworth, han sier han kan stille med penger hvis Amundsen klarer å stable på beina en egen redningsekspedisjon. Dette skaper begeistring hos Amundsen, og blant folket. Til Uranienborg renner det inn med søknader fra folk som vil være med.

Flere av søknadene Amundsen mottok i løpet av disse dagene, er i dag oppbevart ved Nasjonalbiblioteket.

Det er i disse dagene Amundsen får besøk av den italienske journalisten Davide Giudici hjemme på Uranienborg. De setter seg ned i de grønne stolene i stuen.

“Tiden er sentral”, uttaler Amundsen når Guidici spør ham om overlevelsesmulighetene til Nobile og hans menn. Og om forholdet til Nobile, mannen som han tidligere har kritisert offentlig, beskriver Amundsen et felles bånd, som alle polarfarere har, et bånd av solidaritet som er sterkere enn personlig bitterhet og følelser i slike situasjoner som nå. “I dag ser jeg bare én ting”, sier han. General Nobile og hans venner er i fare, og det er nødvendig å gjøre alt som er mulig for å redde dem.”

Om sin egen plan kan han fortelle at han for øyeblikket er i gang med å velge ut de beste piloter, mekanikere og radiooperatører. “Spørsmålet er ikke hvem som kommer først eller hvem som gjør mest, men at situasjonen blir verre og verre for hver dag som går.” 

Flere ganger under intervjuet reiser Amundsen seg opp og går bort til radioen for å høre om det er noe nytt om italienerne. Men hver gang setter han seg skuffet ned i stolen igjen. I taket over dem, der de sitter i stuen, henger en modell av Dornier Wal-flybåten Amundsen benyttet på sin flyekspedisjon mot Nordpolen i 1925. Amundsen ser opp på det, drømmer seg bort et øyeblikk og sier:

“Å! Om De bare visste hvor storartet det er der oppe! Det er der jeg ønsker å dø, og jeg ønsker bare at døden vil komme til meg på en ridderlig måte, at den vil innhente meg under utførelsen av en stor oppgave, hurtig uten lidelse. Og dette håper jeg, for i over 30 år, fra tiden med Belgica-ekspedisjonen i 1897, har jeg lært å forsvare meg mot skjørbuk, den eneste faren jeg frykter i de områdene. 📜

14. juni 1928

14. juni trykker norske aviser nyheten om at Roald Amundsen blir hjemme. 📜 Ellsworths midler strekker ikke til. Men det er én ting avisene ikke vet.
Rundt klokken 12 denne formiddagen ringer telefonen hjemme på Uranienborg.
Det blir vendepunktet for Amundsen.
Når han løfter av røret, hører Amundsen stemmen til den innflytelsesrike norske grossereren i Paris Fredrik Peterson. Peterson ønsker å bistå Amundsen og har allerede vært i samtaler med personer i Frankrike som kan stille med fly. Amundsen presiserer at han ikke kan bruke et vanlig fly, han trenger en flyvebåt. Peterson skal se hva han kan gjøre.

Før han legger på, skal Amundsen ha sagt: “Ja, dette var riktig gledelig. Takk skal De ha.

Det er blitt kveld når Peterson ringer på ny. En flyvebåt står nå til disposisjon. Latham 47.02.

Med et fransk mannskap på fire skal flyet kunne lette om to dager og møte Amundsen i Bergen.

Både ved Lathams fabrikker i Caudebec-en-Caux og hjemme hos Amundsen begynner intense forberedelser.

Ved 10-tiden på kvelden 16. juni lander den franske flyvebåten i byfjorden i Bergen og slepes inn til Marineholmen. Samme kveld flokker en menneskemengde seg rundt vognene på Bergenstoget ved Østbanen i Oslo. I midten av folkemengden står Roald Amundsen og flyveren Leif Dietrichson. Tre år tidligere hadde Dietrichson vist sine egenskaper under ekspedisjonen mot 88 grader nord, Amundsen mente at “han var en altfor god mann til ikke å bli benyttet nu”. 📜 Det var derfor gjort plass til dem begge om bord i Latham.

Sammen med nevøen Gustav “Goggen” Amundsen og den alltid trofaste Oscar Wisting, som skal følge med til Bergen og deretter ta seg til Svalbard med båt, gjør de seg klare for å stige om bord på nattoget som skal ta dem over fjellet.

Østbanen 16. juni 1928. Amundsen omkranset av kjente og ukjente. Til venstre for ham står Oscar Wisting, ved siden av ham den italienske minister grev Senni, som igjen står ved siden av Herman Gade. Helt til venstre står Leif Dietrichson. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket

Det lille følget entrer toget i en 2. klasse-kupé, men før toget stamper ut fra stasjonen, trer plutselig en ung dame nølende inn. Hun spør om hun kan gi Amundsen et siste håndtrykk:

“De må unnskylde min dristighet, men jeg gjør bare det tusener i dette øyeblikket føler trang til. Vær nu forsiktig! Norge har ikke råd til å miste en sønn som Dem.” 📜

På siste stasjon før toget ruller inn til Bergen, kommer en journalist inn i polfarernes kupé.

“Hvad er nu det vigtigste utstyr som De tar med paa Deres hjælpeekspedisjon med Latham?” spør han Amundsen. Det er for det første ski og kjælker, sammenfoldbare baater, og ellers andet polarutstyr fra mine tidlige færder, proviant, kjeks og chokolade osv.” Amundsen nevner også at det nå, på denne årstid, var “meget taake i polaregnene. Det vil ogsaa vanskeliggjøre eftersøkningen”. 📜

Klokken er blitt 11 på formiddagen 17. juni når de stiger ut på perrongen på Bergen jernbanestasjon. Også her har folk møtt opp. Blant annet den franske konsul og flere av de franske flyverne fra Latham 47.02.

Mannskap

De franske flyverne på besøk ved Sjømilitære Distriktskommando etter ankomst til Bergen. Til høyre sitter René Guilbaud, ved siden av ham sitter kommandørens kone med blomster tatt med fra Frankrike. Foran til venstre andrepilot Albert Cavelier de Cuverville, telegrafisten Emilie Valette sitter på armlenet. Ved siden av ham sitter mekaniker Gilbert Georges Paul Brazy. Foto: Preus museum

Amundsen med lys hatt og stort smil, midt i det bergenske folkehav. Foto: K. Knudsen & Co. / Universitetsbiblioteket i Bergen
Klarer du å finne Amundsen i mengden? Foto: K. Knudsen & Co. / Universitetsbiblioteket i Bergen

“Mens fotografapparaterne kneppet og filmfotograferne sveivet, kom omsider Amundsen og hans ledsagere sig ut av stasjonen og ind paa hotel Terminus”, rapporterer Bergens Arbeiderblad. 📜

Amundsen har reservert rom 503, slik at de kan få anledning til å diskutere den videre reise. I peisestuen på Hotel Terminus venter pressefolk, her gjentar Amundsen budskapet at det nå gjelder å berge liv. Potetene som skulde ha vært stelt hjemme paa Svartskog faar vente saalænge, mens der lager sig til et nyt kapitel til ‘Mit liv som polarforsker’.” 📜

Journalistene har også spørsmål om Latham. “Hvordan vil det gaa om maskinen kommer i berøring med is i en av raakene?” spør de Guilbaud. “Maskinen taaler ikke meget av den slags paakjending. Men det er nok ugjørlig at starte paa isen med denne maskin paa samme maate som med N 25. Vi faar imidlertid haape det bedste”, svarer Guilbaud. 📜 Under oppholdet i Bergen har Latham fått påfyll av både bensin, olje og vann. I tillegg blir det oppdaget et hull på undersiden av vingeflottøren på babord side, som blir tettet med en kobberplate.

Klokken er 18:25 når Amundsen og Dietrichson ros ut til Latham. Idet den lille robåten legger fra land, runger hurrarop fra tusenvis av mennesker på land og i båter på fjorden. Oscar Wisting, som var fulgt med for å vinke farvel, står og ser på sammen med Gustav “Goggen” Amundsen. “Det siste vi så av Roald Amundsen var hans karakteristiske skikkelse sittende akterud på flyvebåten. Plutselig ser vi at han reiser sig op og vinker – avstanden var temmelig stor, flere tusen meter. Vi snudde oss mot hverandre som på kommando efter å ha besvart hilsenen sammen med titusen andre: ‘Så du det. Det var til oss.’ Følelsen var så merkelig intens, og vi reagerte begge samtidig, det var som vi instinktmessig følte at den hilsen den gjaldt bare oss og ingen annen.” 📜

Latham blir slept et stykke ut, før den starter opp og drar nordover.

Guilbaud, Amundsen og kommandør H. Moe ved Marineholmen i Bergen. Foto: K. Knudsen & Co. / Universitetsbiblioteket i Bergen
En smilende Amundsen til venstre. Med skinnjakke i midten står Guilbaud ved siden av Wisting. Foto: K. Knudsen & Co. / Universitetsbiblioteket i Bergen
Dette råopptaket som ble gjort i Bergen før avgang, er blant de siste levende bilder av Roald Amundsen og de andre om bord. Film: Nasjonalbiblioteket

18. juni 1928

Klokken er rundt 6 på morgenen når de lander i Tromsø. Det er blikkstille på vannet, og solen skinner. Flere av Tromsøs beboere har holdt seg våkne gjennom natten for å hilse dem velkommen. Amundsen tar med Dietrichson opp til sin gode venn i byen, apotekeren Fritz Gottlieb Zapffe. Her får de frokost, en godt stappet morgenpipe, et bad og en hvil. Den franske besetning sjekker inn på Grand Hotell.

Til frokost denne dag hos Zapffe blir det servert røkelaks, noe både Amundsen og Dietrichson setter stor pris på, faktisk så godt er det at de gjerne vil ha det med som niste på veien mot Svalbard. En liten boks fylles opp med flere smørbrød. Klokken 11 går Dietrichson ned til havnen for å tilse at påfyllingen av bensin går som den skal. Zapffe og Amundsen blir sittende igjen og prate. Zapffe er skeptisk, både til flyvebåten og den provisoriske reparasjonen av flottøren som var blitt gjennomført i Bergen.

En halvtime senere ringer Zapffe til direktøren ved Geofysisk institutt, Ole Andreas Krogness. Det er de som har ansvar for værmeldingen i området. Krogness har allerede informert Dietrichson om værsituasjonen, og til Amundsen forteller han om et lavtrykk som ligger rundt Svalbard. Det er ikke optimalt, og det gjør Amundsen betenkt. Det blir bestemt å vente til neste værmelding kommer klokken 14. I timene som følger, klarner det opp. Forberedelsene for avreise begynner. 📜

Før han forlater Zapffe, gjør Amundsen seg klar for en røyk. Men idet han skal tenne pipen, får han ikke fyrtøyet til å virke. Han låner Zapffes og gir sitt ødelagte til Zapffe. “Behold det du, som en erindring om denne siste ferd.” 📜

I ettertid beskrev Zapffe at det var noe uvant med Amundsen denne dagen. Det var “noget underlig fjernt og resignert over ham. Det så ut som det hele ikke vedkom ham, og dog gjaldt det kanskje nettop ham. Uten å si noget satt han bare ganske stille og så på mig. Jeg hadde det ondt inne i mig, men skjønte ikke hvorfor, men i min underbevissthet må det har vært noget som virket”. 📜
I 1953 ble Zapffe intervjuet av NRK radio om dette siste møte med Amundsen, intervjuet kan høres ved Nasjonalbiblioteket. 🔊

Gjennom dagen har flere fly forsøkt å ta av nordover, men på grunn av været har de måttet gi opp. Nå er det Lathams tur til å forsøke. Etter hvert er hele besetningen samlet nede ved Tromsøsundet der Latham 47.02 ligger klar.

“Ja, så flyr vi da”, sa Amundsen.

Ekspedisjonsutstyr og proviant

Dietrichson (stående under propellen) sammen med to av franskmennene forbereder avgang. Foto: Ragna Sofie Hansen / Finnmark fylkesbibliotek
Latham 47.02 på vannet. Foto: Ragna Sofie Hansen / Finnmark fylkesbibliotek

Amundsen stående om bord før avgang. Foto: Christian Hansen / Perspektivet Museum
Forberedelser om bord før avgang. Foto: Christian Hansen / Perspektivet Museum

Et av de siste bildene av Amundsen før avreise fra Tromsø. Foto: Follo museum / MiA
Bildet av Amundsen som knepper igjen jakken, stående foran propellen, ble et av de mest ikoniske siste bildene av ham. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket

Klokken er rundt fire på ettermiddagen når motorene til Latham høres utover byen. Senere ble det kommentert at den så tunglastet ut og trengte flere forsøk på å lette. Men den tar av og forsvinner nordover.

Klokken 17:40 mottar Ingøy radiostasjon på Måsøy på Finmarkskysten en melding fra Latham: 

Captain Amundsen aboard Latham 47, asks to have icereports if any.

Et kvarter senere hører telegrafisten på Ingøy at mannskapet på Latham forsøker å anrope radioen i Longyearbyen, men der er det ingen som hører dem.

En time senere, klokken 18:45, overhører telegrafisten ved Geofysisk institutt i Tromsø en melding fra Latham. Dette er den siste sikre meldingen fra Amundsen og besetningen. 

Hva som så skjer, vet vi ikke.

I avisene går det rykter om at Latham kanskje har fortsatt ut i isen mot Nobile og hans menn istedenfor å mellomlande i Kings Bay som var avtalt.

“Selvsagt kan en ulykke ha inntruffet, men dette er lite sannsynlig og forhaapentlig vil vi i løpet av dagen motta gode nyheter fra Amundsen og hans feller”, skrive Haugesunds Arbeiderblad 20. juni. 📜

For mange er en ulykke utenkelig. I dagene etter Lathams avreise fra Tromsø tok flere andre fly av uten problemer. Været var bra, og Latham 47.02 ble beskrevet som et av de beste flyene som kunne vært skaffet.

«Det hersker fremdeles en uhyggelig stillhet omkring Amundsens og hans fellers skjebne. Det er nu gått så mange dager at man begynner å nære engstelse for at der er hendt en ulykke», skrev Arbeiderbladet 22. juni. 📜

Kilde: Arbeiderbladet 22.6.1928 / Nasjonalbiblioteket

Ryktene og funnene

Etter hvert som dagene går, begynner også ryktene. Noen har hørt Latham, andre har sett Amundsen på isflak, noen har fått flaskepost. To fiskere kan rapportere om at de på Bjørnøya har sett spor efter to hjul omtrent seks fot brede i en længde paa 80 fot. Sporene ledet til kanten av et stup hvor faldet i sjøen var stort. Nær kanten av avgrunden fandt fiskerne en skindlue, et stykke av en pelsfrakk og nogen vedstykker”. 📜

Det går også rykter om at Amundsen var observert hjemme på Svartskog.

Etter hvert begynner innsamlinger for å få i stand leteekspedisjoner. Det blir lovet belønning for dem som kan komme med informasjon. Flere skip, fly og hundespann bidrar til å lete. Norske aviser arrangerer loddsalg for å samle inn penger, førstepremien er en ny bil, en Chevrolet Touring donert av General Motors.

Premien ved loddsalget som ble arrangert av norske aviser. Kilde: Laagendalsposten 9.7.1928 / Nasjonalbiblioteket


Men det hjelper lite.
Og i august kommer første tegn på at noe fatalt må ha skjedd.

31. august er fiskeskøyta Brodd på vei hjem fra sesongens kveitefiske ved Bjørnøya. Utenfor Torsvåg fyr i Karlsøy får de øye på noe de tror er et tomt oljefat. Plutselig utbryter et av mannskapet:
“Det ser ut til at høre til en flyvemaskin.”

Det blir stille om bord. Ingen sier noe.

De får tak i det og heiser det om bord. Og da skjønner de at det er en flottør. Fra et fly.

Men den er ikke hel. Foran på venstre side har den et firkantet hull, omtrent 20 cm langt og bredt, og et av stagene er forsøkt reparert med en trebit, et annet sted er det tydelige tegn på en tidligere reparasjon. En reparasjon som viste seg hadde blitt gjort i Bergen før avreise.

Flottøren stammer fra Latham 47.02.

Selv de mest optimistiske mister nå håpet.

Aftenposten 5.9.1928.

Den 13. oktober skjer det igjen. En ny vrakrest fra Latham 47.02 blir oppdaget.

På Haltenbanken utenfor Trøndelag får mannskapet om bord på fiskeskøyta Leif øye på en gråblå bensintank i sjøen. Den er også tydelig bearbeidet. Et lite kobberrør tilhørende fyllemunnstykket inneholdt en treplugg. Med andre ord, tanken var blitt bearbeidet for å kunne flyte. Hvorfor? Kanskje for å fungere som flottør.

Så går det uker og måneder før det dukker opp mer, men 11. januar 1929 blir det funnet en bensintank til. Den er helt tom for bensin.

Funnene skaper flere teorier. Men ennå i dag er det usikkert hva som egentlig skjedde med Latham 47.02 og de som var om bord.

Funn og teorier

I tiden etter forsvinningen ble det rapportert om flere observasjoner, funn av vrakrester og ulike teorier.

Minnedagen

14. desember 1928 står hele Norge stille i to minutter. Den norske regjeringen har på forhånd gått ut med flere oppfordringer. Kirkeklokkene skal ringe i to minutter fra klokken 12, samtidig som det oppfordres til alminnelig arbeidsstans. Flagging på halv stang skal skje mellom klokken 12 og 14. Alle skoleelever skal, istedenfor vanlig undervisning, høre på læreren fortelle om Roald Amundsen.

Det markeres i flere land. Med taler og seremonier, avisinnlegg og radioklipp.

En av dem som taler, er Fridtjof Nansen.

Nansen taler til minne om Amundsen i Kringkastingsselskapet A/S’ studio. Foto: Henriksen & Steen A/S / Norsk Teknisk Museum

Relaterte ressurser

1872
Roald Amundsen født 16.juli
1880
Begynner på Otto Andersens Skole
1886
Jens Engebreth Amundsen dør
1887
Polarinteressen vekkes
1890
Begynner på universitetet
1893
Fjelltur med Urdahl og Holst
1893
Gustava Amundsen (f. Sahlqvist) dør
1894
Ishavsfangst med Magdalena
1895
Styrmannseksamen
1896
Hardangervidda med Leon
1897
Belgica-ekspedisjonen
1899
Sykkeltur Christiania- Paris
1900
Studerer jordmagnetisme i Hamburg
1903
Gjøa-ekspedisjonen
1907
Isbjørner som trekkdyr
1908
Amundsen kjøper Uranienborg
1909
Nordpolen nådd?
1910
Fram-ekspedisjonen
1914
Amundsen blir flyver
1916
Byggingen av Polarskipet Maud starter
1918
Maud-ekspedisjonen
1922
Nita og Camilla flytter inn
1923
Uranienborg selges
1924
Amundsen går konkurs
1925
Mot 88 grader nord
1926
Norge-ekspedisjonen
1927
Foredragsreise i Japan
1928
Latham-ekspedisjonen
1928
1928 Latham-ekspedisjonen
1934
Uranienborg blir museum
1938
Bettys hus brenner
2015
En kiste stappfull av fotografier blir oppdaget
2020
Roald Amundsens hjem blir digitalisert