1910–1912

Fram-ekspedisjonen

Det er blitt midnatt når Fram letter anker utenfor Amundsens hjem på Svartskog, 7. juni 1910.

På land står nærmeste venner og familie. De vinker med norske flagg og hvite lommetørklær. Det er litt vind i luften, men sommernatten er ennå varm. I tillegg til Amundsen er 19 mann om bord Fram, men bare et lite fåtall av dem vet hvor de skal.

Mange vil kanske synes, at jeg løp en vel stor risiko ved saaledes at opsætte til sidste øieblik med at underrette mine kamerater om den betragtelige sving, vi skulde gjøre. Sæt at en del av dem eller kanske alle gjorde indsigelser! Det skal indrømmes, at det var en stor risiko, men der var saa mangen risiko, som maatte løpes i de dager”, skrev Amundsen senere. 📜

Ekspedisjonens medlemmer før avgang fra Kristiania. Stående fra venstre: Oscar Wisting, Martin Rønne, Anders Sandvig (avmønstret på Madeira), Adolf Schröer (forlot ekspedisjonen i Bergen), Halvardus Kristensen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Ludvig Hansen, Hjalmar Johansen, Andreas Beck, Jørgen Stubberud, Karenius Olsen. Sittende midterste rad, fra venstre: Thorvald Nilsen, Roald Amundsen, Kristian Prestrud. Sittende foran, fra venstre: Oscar Eliassen (avmønstret i Kristiansand), Hjalmar Fredrik Gjertsen, Alexander Kutchin. Foto: Anders Beer Wilse/ Nasjonalbiblioteket

Dagen etter, 8. juni, ligger Fram i Horten, Amundsen benytter anledningen til å sende et brev til Fridtjof Nansen. Mannen som har gitt han aksept til å benytte Fram for driften over Polhavet.

Ennu engang innen vi går må jeg få senne Dem min varmeste tak for alt, hvad De har gjort for mig. – Vi går idag og skal vi søke at gjøre, hvad der står i vor makt. Med ærbødig hilsen Roald Amundsen” 📜

Det Amundsen velger å ikke nevne i brevet til Nansen, er at planen er forandret.

Etter et månedslangt oseanografisk tokt i farvannet mot de britiske øyer, der også både mannskap og maskin får testet seg, blir kursen etter hvert satt mot Kristiansand. Her kommer grønlandshundene om bord. 97 stykker er det totalt. De får ulike navn, som Obersten, Lucy, Storm, Suggen, Arne, Kamilla, Knægten, Madeiro.

10.juli begynner ferden sørover.

Polarskipet Fram

Planen avsløres

9. September 1910 ligger Fram utenfor Funchal på Madeira. I Norge kan norske aviser rapportere om at Fram her skal ligge i tre dager for å laste kull og proviant, mens avisene i Funchal skriver noe helt annet. De skriver at Amundsen skal til Sydpolen. De synes det virker sannsynlig når ekspedisjonen først har kommet til Madeira.

Lite vet de hvor rett de har.

Heldigvis for Amundsen sprer ikke ryktene seg utenfor Madeira. For det er her, passe langt hjemmefra, at Amundsens skal informere verden og mannskapet om at den planlagte nordpolsekspedisjonen egentlig skal sydover.

 “Kl 6 sammenkaltte jeg alle mann og meddelte dem min hensikt om at søke mot sydpolen. Da jeg spurte, om de var villige til at følge mig, fikk jeg et enstemmig – ja.”, skrev Amundsen i dagboken den dagen.📜

Leon Amundsen, som har møtt ekspedisjonen i Funchal, brakte med seg posten hjem, blant annet et brev Amundsen har skrevet til Nansen. Brevet er skrevet 22. august, nesten tre måneder etter at Amundsen sist skrev til ham, og nå med et helt annerledes innhold:

Det er ikke med let hjerte, jeg senner Dem disse linjer, men der finnes ingen vei utenom, og derfor faar jeg likesaa gott gaa like paa. […] Ja, det faller mig tungt, herr professor, at meddele Dem, men siden september 1909 har min beslutning om at delta i konkurencen om dette spørsmaals løsning været fattet. Mange gange har jeg været paa vei til at betro det hele til Dem, men altid  ventt om ræd, for at De skulle stoppe mig. Jeg har ofte ønsket, at Scott skulle hat greie paa denne min beslutning, saa det ikke fik utseenne av at jeg ville lure mig derned uten hans vitenne for at komme ham i forkjøpet, men jeg har ikke vovet noensomhelst offentliggjørelse ræd for at bli stoppet📜

Samtidig blir også Robert Falcon Scott informert. 5. oktober, etter at Leon Amundsen har kommet hjem til Kristiania, sender han engelskmannen et telegram:

”Captain Robert F. Scott

S.S Terra Nova, Melbourne

Beg leave to inform you Fram

proceeding Antarctica.

              Amundsen

I mellomtiden, mens verden forsøker å fordøye nyhetene om Amundsens nye plan fortsetter Fram sørover.

2. oktober er det fest om bord på Fram. Ekvatorfest. Hele skuta blir pyntet med flagg og bannere. Kaffe, vin, konjakk og kjeks bæres opp på dekk. Sundbeck og Prestrud tar frem mandolin. Grammofonen henges opp under bommen til storseilet. Ut over havet runger sanger som “Ja, vi elsker”, “Dollarprinsessen”, “Millions de Arleqin”, “Greven av Luxemburg” og “Det glade troll”. Så svinger Hjalmar Fredrik Gjertsen seg rundt i hvit kjole som en ballerina.

Til og med hundene blir bedt opp til dans av enkelte av mannskapet.

Martin Rønne fører en dans med en av hundene. Dette fotografiet ble oppdaget hjemme hos Amundsen i 2015. Foto: Follo museum, MiA
Lindstrøm med en flaske i hver hånd. Kakene står klar på bordet, og grammofonen kan sees i bakgrunnen. Dette fotografiet ble oppdaget hjemme hos Amundsen i 2015. Foto: Follo museum, MiA
Hjalmar Fredrik Gjertsen gikk fra fang til fang med sin hvite ballerinakjole. Dette fotografiet ble oppdaget hjemme hos Amundsen i 2015. Foto: Follo museum, MiA
Gjertsen passer på at knestrømpene ikke faller for langt ned. Dette fotografiet ble oppdaget hjemme hos Amundsen i 2015. Foto: Follo museum, MiA

Antarktis

Fram ved iskanten i Hvalbukta. Bildet er en glassplatenegativ som ble oppdaget i en kiste ved Amundsens hjem i 2015. Foto: Follo museum, MiA

Fram ankom Hvalbukta i Antarktis 14. Januar 1911, 10 dager etter at Terra Nova og Scott ankom Rossøya, der de etablerte sin base ved navn Kapp Evans. Om valget av Hvalbukta skriver Amundsen i dagboken, 25.januar:

“Her på denne barriere, som Ross hollt sei i ærbødi avstann fra. Her på denne samme barriere som Shackleton priste sin Gud, att han ikke hadde lannet – her har vi opslått vort hus – her skall vi ha vort jemm. […] Men, att Scott ikke jikk herinn å tok de store chanser en grads sydligere bredde byr, se de skjønner jei ikke. Ikke en av oss har ofret en tanke på noen fare ved dette. Fremtiden vill vise om vi hadde rett.“📜

Knut Sundbeck får et nærmøte med en av de lokale pingviner. Film: “Roald Amundsens Sydpolsferd” / Nasjonalbiblioteket

Selv om det er langt mellom de to ekspedisjonene. er det likevel nærme nok til at de møttes.

4. februar er Terra Nova på vei tilbake til Rossøya, etter et mislykket forsøk på å gå i land og utforske Kong Edward VII Land. Scott er på dette tidspunktet opptatt med å anlegge depoter på ruten mot Sydpolen og ikke om bord, men for resten av mannskapet venter en stor overraskelse når de seiler forbi Hvalbukta.

Der ligger Fram.

For første gang får engelskmennene innsyn i nordmennenes planer. De er imponert over hundene, logistikken og utstyret. Til og med Lindstrøms hjemmelagde hot-cakes faller i smak.

Et historisk møte i Hvalbukta. Fram foran, Terra Nova i bakgrunnen. Foto: Follo museum, MiA

Framheim

Etter at Fram la seg til ved iskanten i Hvalbukta, begynner mannskapet raskt å kjøre materialer, utstyr og proviant innover isen. På det meste flytter de 10 tonn med utstyr og materialer hver dag.

Et par kilometer inn på isbarrieren finner de plass for å bygge opp overvintringshytten. Bjaaland og Stubberud tar jobben, først må det graves flere meter ned i snøen, så må underlaget planeres, før de ulike modulene til hytta reises. Etter 10 dager er Framheim innflytningsklar.

Utstyr og bekledning

Ekspedisjonsutstyr

Klær

Proviant

Depotturer

Før vinteren gjennomfører nordmennene tre depotturer på ruten frem til Sydpolen.

10 . februar starter den første. Amundsen, Johansen, Prestrud og Hansen drar mot 80° S. Sledene veier rundt 250 kg, og seks hunder er spent foran hver. Turen gir en smakebit på hva de har i vente neste sesong.

Dagen etter avreise skriver Amundsen i dagboken:

”Har i hele da gått kun i en skjorte å unnerbuksen –11°C. Hunnene trækker ypperli å føre her på barrieren er ideelt. Begriper ikke, va engelsmænnene mener me, att de ikke går an å benytte hunner her. Bedre trækdyr finnes ikke unner disse omstændigheter.”📜

14. februar når de 80° S og legger igjen både selbiff, sjokolade, pemmikan og kjeks med mer. Totalt etterlater de 500 kg med proviant.

For å gjøre depotet synlig, merker de det med 10 sorte flagg i øst-vest-retning, med 500 meters mellomrom. Hvert flagg blir nummerert slik at de vet hvor de er i forhold til depotet. I tillegg blir 10 nummererte bambusstenger med sorte vimpler, en for hver 15 km, utplassert for å merke veien til depotet. Veien hjem blir merket med tørrfisk for hver halve kilometer.

På tilbaketuren, med tomme sleder, får de virkelig bevist hva hundene duger til. Første dag tilbakelegger de 70 km, andre dagen 100, noe som fører dem tilbake til Framheim på to dager.

En uke senere, 22. februar, er det klart for ny depottur. Denne gang legger de igjen 500 kg proviant og brensel ved 81° og 620 kg ved 82° S. Begge depotene blir like behørig merket som det første. En måned senere sitter alle mann rundt langbordet på Framheim igjen. Men turen hadde kostet. Åtte hunder hadde mistet livet av hardkjøret, men ennå hadde de 85 voksne hunder og 22 valper klar for flere sledereiser.

Den tredje depotturen går til depotet på 80° S, men på grunn av et sår i endetarmen som ikke ville gro, blir Amundsen igjen i Framheim sammen med Lindstrøm. Hjalmar Johansen blir satt til å lede turen. Denne gang blir ca. 1200 kg selkjøtt lagt igjen i depotet.

Når vinteren kommer, vet Amundsen at han har mer enn nok både av mat og brensel etablert på ruten mot polpunktet, i tillegg hadde de gjort viktige erfaringer med både utstyret, hundene og det antarktiske været.

Overvintring

Livet i Framheim er preget av både nøye forberedelser, planlegging og høy trivsel. På kjøkkenet hersker Lindstrøm, i det store oppholdsrommet blir det sovet, spist, spilt kort og kastet piler på blink. I de ulike snøhulene som gjennom vinteren blir gravd ut rundt Framheim, får mennene forskjellige arbeidsrom.

Fotografi tatt 28. august 1911, for å markere at solen returnerte etter 4 måneders fravær. Alle mann, unntatt Johansen, er ikledd solbriller som ble modifisert under overvintringen. Fra venstre foran: Sverre Hassel, Olav Bjaaland, Oscar Wisting, Helmer Hanssen. Fra høyre bak: Roald Amundsen, Hjalmar Johansen, Adolf Henrik Lindstrøm (stående), Kristian Prestrud og Jørgen Stubberud. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket

Reisen til Sydpolen

Den 4. juli 1911 presenterer Amundsen det han kaller en forbedret plan:

Vi forlater Framheim omkring mitten av september, 8 mann, 7sleer, 84 hunner og proviant & utstyr.”📜

Planen er å stoppe ved hvert depot, spise godt og spare krefter. Ved depotet på 82° skal de bygge snehus og vente på midnattssolens tilbakekomst rundt midten av oktober, før de drar videre sydover. Alle rundt bordet gjetter på hvilken dato de vil nå Sydpolen, Amundsen selv holder en knapp på 2. desember 1911.

Amundsen er likevel utålmodig, flere ganger gjøres det klart for avgang, men kulden og værforholdene gjør det vanskelig. Alle visste hva som gjaldt, “var man ikke de første på Sydpolen, kunne man likeså gjerne holde sig hjemme”, skrev Sverre Hassel i dagboken.

Fredag 8. september 1911 er det endelig klart. Utenfor viser termometeret -38 °C. Lindstrøm er den eneste som blir igjen på Framheim. Han mener det betyr ulykke å dra av gårde på en fredag. Fra Framheim ser han karavanen med 84 hunder fordelt på syv sleder og åtte menn bevege seg innover barrieren.

Men det tar ikke mange dagene før de første problemene oppstår.

Når de kryper ut av teltet mandag 11. september, er temperaturen sunket nesten 20 grader siden avreise, -55,5 °C. Og kaldere blir det. Pusten fra mennene og hundene fryser i luften. Det blir som å gå i tett tåke. Spriten i kompassene fryser, og humøret faller til frysepunktet. 14. september når de depotet ved 80° S, der legger de igjen utstyr og bestemmer seg for å returnere til Framheim. Både hunder og menn sliter med frostskader.

Å risikere mennsker å dyr fårr hallstarri å fårrsette nårr jei engang har lakkt ivei – se de kunne ikke falle mei inn. Skall vi vinne spille, må brikkerne flyttess fint – ett feiltrekk å allt kann være tappt.”,📜 skriver Amundsen i dagboken 12. september 1911.

Når det gjenstår 75 km til Framheim, blir det bestemt å kjøre uten stans. Avgjørelsen er dristig, distansen er det dobbelte av en vanlig dagsmarsj, men værforholdene er lovende, og for både flere av mennene og hundene begynner frostskadene å bli alvorlige.

Ni timer senere kommer Hanssen, Wisting og Amundsen, som de første, inn i Framheim. To timer senere kommer Bjaaland, og en halvtime deretter kommer Stubberud og Hassel inn døren.

Men ennå gjenstår to mann. Prestrud og Johansen. De har ennå en mil igjen, uten verken mat eller brensel. Men frostskader har de, både de og hundene. Prestrud er sterkt medtatt, med store smerter i føttene stavrer han seg etter Johansen og hundene. Etter hvert som mørket siger på, faller også termometeret under 50 minusgrader.

Først etter midnatt får Prestrud og Johansen øyet på lyset fra Framheim. I døren blir de møtt av Amundsen og Lindstrøms varme kaffe. Lite blir sagt før de alle går til sengs. Men morgenen etter kommer reaksjonen.

“Ve frokostbore idamårres spurte jei åmm grunnen til deres lange uteblivelse. Till min forbauselse fantt Joh. de passenne å kåmme me lite smigrenne uttalelser åmm mei i min stilling a leder får vårt fåretagenne hær.”📜 , skriver Amundsen i dagboken 17. september 1911.

“De gråve å utiljivlie i disse uttalelser ær, att di ble jortt i påhør a alle. Hær måtte tyren taes ve hornene å eksempel statueres øieblikkeli. Ve middagsbore åpplyste jei da åmm att jei efter disse hans uttalelser fannt de rettest å frita hamm fårr deltagelse i færden mot polen. I stedet har jei skrifteli beårdret hamm till å delta i en unnersøkelseseksp. mot Kong Edvard 7ds land unner ledelse a Pr.”📜

Roald Amundsens brev til Hjalmar Johansen etter frokosten i Framheim 17. september 1911. Brevet ble senere funnet sammenbrettet i Johansens dagbok. Foto: Nasjonalbiblioteket. Trykk på bildet for å lese brevet digitalt ved Nasjonalbiblioteket. 📜

Senere på dagen leverer Hjalmar Johansen et avslag på Amundsens nye ordre om å følge under Prestruds kommando til King Edward VIIs land 📜.

“Ve middagsbore spurte jei vær enkellt, va hann syntes åmm min handlemåte. Dær var kunn en mening åmm att jei hadde handlett korrekt. Dette var en trist enne på vår ypperlie enihet. Menn finner jei de de eneste rette å ekskludere hamm efter hans åppførsel. På vår færd S åver må ingen kritiserenne elementer være. Specielt, når di kåmmer fra en gammel polarfarer såmm hamm blir di dobbelt farlie.” 📜

I fortellingen om denne episoden finnes flere kilder. Amundsens dagbok avslører bare Amundsens versjon av situasjonen. Blant de andre som befant seg i Framheim den dagen, er det flere ulike beskrivelser, og dagbøkene avslører flere detaljer om både hjemturen og oppgjøret denne morgenen. Måten Amundsen håndterte kritikken fra Johansen på, har i moderne tid ofte blitt brukt for å beskrive både Amundsens og Johansens personlige egenskaper og lederegenskaper.

Det som vites med sikkerhet, er at stemningen og planen endret seg. Johansen følte seg ikke bare sviktet av ekspedisjonens leder, men også av alle de andre. I dagboken 17. september skriver han:

De er nu lettet for at det, som burde siges, er sagt af en anden, og de smiler og er nu blidheden selv mod den ledende. Syndebukken er jo fundet.” 📜

Planen måtte forandres, og det fikk konsekvenser for flere.

Tre menn ble satt ut av polpartiet. Johansen, Prestrud og snekkeren Jørgen Stubberud fikk i oppdrag å gjennomføre en sledeekspedisjon østover mot Kong Edvard VIIs Land. Johansen ble med til slutt.

Ny start

Det er blitt 20. oktober når de prøver igjen. Amundsen, Wisting, Hassel, Hanssen og Bjaaland.

Fire sleder med tretten hunder i hvert spann. Avreisen blir fanget på film av de fire som står igjen i Framheim.

Avreise fra Framheim mot Sydpolen. Film: “Roald Amundsens Sydpolsferd” / Nasjonalbiblioteket

Turen opp mot 82° S går langs kjente sledespor. Men videre ligger et ukjent terreng ingen andre mennesker noen gang har sett. Flere ganger må de kjempe seg igjennom farlige sprekkeområder, både sleder og menn detter ned, men hver gang karer de seg opp igjen.

Kartet Amundsen har i teltet, får nye streker for hver dag og for hver breddegrad de passerer.

Amundsens kart som daglig ble tegnet på turen mot polpunktet. I 1924 ga Amundsen kartet til Bergen Sjøfartsmuseum. Foto: Bergen Sjøfartsmuseum, Museum Vest. Trykk på bildet for å se kartet i full skala ved Digitalt museum. 📜

21. november har de karet seg opp på platået, 2800 meter over havet. For 24 av hundene blir dette reisens slutt. De blir skutt og fordelt som mat til både hunder og menn. Stedet får navnet Slakteren. De drar videre med tre sleder, proviant for 60 dager og 18 hunder.

Etter hvert som de nærmer seg toppen av platået, møter de også nye sprekkeområder.

Fandens bre” har vist sei sitt navn værdi. Mann får gå 2 mil fårrå jøre 1. Gap i gap – svelg i svelg, må gåes runnt. Forrederske sprekker o.m.a leit jør fremmkåmsten yderst vanskli. Bikjene sliter vont å kjørerne ikke mindre.”, skriver Amundsen i dagbok 30. november 1911. 📜

Når de passerer 88°23′ S, punktet der briten Ernest Shackleton måtte snu i 1909, er de nærmere Sydpolen enn noen har vært før dem, øyeblikket gjør at Amundsen sliter med å holde tårene tilbake:

Mine snebriller generte mei fra tid till annen. Ett ganske svakt heng fra S fikk demm til å dugge å jøre de vanskli å se. Da pludsli hører jei et høistemt, krafti hurra bak mei. Jei venner mei åmm. I denn lille bris fra S vaier di kjære, kjennte farver fra denn første slee, dær har åverskredet å lakt engelskmennernes rekord bak sei. – De var ett hærrli skue. Solen hadde nettåpp brutt fremm i all glanns å belyste på en så vidunderli vakker måte de deilie lille flag – present fra Helland Hansen å Nordahl Olsen –. Mine briller dugget nu åsså. Menn de var ikke sønnenvinnen, såmm denne gang hadde skjyllen. Vi stannset på 88°23′.2 å gratulerte værandre. Vi var alle glae å tillfredse. 📜

En kolorert versjon av fotografiet som ble tatt 8. desember 1911, etter at de hadde passert Shackletons rekord. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket

Seks dager senere, 14. desember 1911, står de der.

Så rakk vi da fremm å fikk plantet vårt flagg på den geografiske sydpol – Kong Håkon VII’s Vidde. Gudskjetakk! Kl. var 3 emd., da dette hennte.” 📜

Kart over Amundsens rute til Sydpolen (rød strek). Den svarte streken er Shackletons rute fra 1909, Scott fulgte tilnærmet samme rute i 1911 da han nådde Sydpolen. Foto: Nasjonalbiblioteket

Men jobben er ennå ikke fullført. Dagen etter begynner de å innsirkle polpunktet. Å komme seg først til Sydpolen har liten verdi hvis man ikke kan bevise det. Bjaaland, Hassel og Wisting legger ut, 20 kilometer, i hver sin retning, med seg har de en stang (varemei) med sort flagg. 

Egentlig gjør de noe dumdristig og livsfarlig.

Uten kompass er de avhengig av å enten navigere seg tilbake med solen eller følge sporene sine tilbake. Amundsen skrev senere:

“Men at stole paa spor i disse egne, er farlig. En, to, tre, og hele vidda staar i en snerøk, og alt som heter spor, er likesaa hurtig utvisket som de blev sat . . . At disse 3 risikerte sine liv den morgen, de klokken ½ 3 satte ut av teltet, derom er der ingensomhelst tvil. Og de visste det alle tre saa inderlig vel.” 📜

Fotografiet Amundsen kalte “The Pole”. Amundsen tar solhøyden og Hanssen kontrollerer den kunstige horisonten. Denne versjonen ble oppdaget i en kiste ved Uranienborg i 2015. Foto: Follo museum, MiA

 

Detaljkart av innsirkling av polpunktet. Foto: Follo museum, MiA

Søndag 17. desember står de fem nordmennene tidlig opp, bryter leir og begynner ferden mot det de har regnet ut er selve polpunktet. Olav Bjaaland får æren av å gå først. Kursen må holdes rett hvis de skal treffe punktet nøyaktig. Amundsen går bakerst for å kontrollere.

Klokken 11 stopper de opp. De er fremme. De reiser det lille teltet, som får navnet Polheim. Og begynner arbeidet med å finregne på observasjonene. Hver time gjennom hele døgnet er de ute med sekstanten og den kunstige horisonten for å ta posisjonen.

“Vi kåmmer till å observere i hele natt, da disse resultater jo ær ganske mærklie. Vi må jo nu efter alt betrakte dette sted fårr polen. Vi reiser vårrt lille telt hær imåren å fårrlater stede med kurs mot N. En kokning ga 11000 fot o.h. Hær ligger vi altså på Sydpolen – en uhyre flat sneslette. Omtrent ikke en ujevning å se. Solen passerer runnt på himlen i praktisk talt samme høide å skjinner å varmer fra en skjyfri himmel. De ær stille iaften å så fredli. Bikjerne ligger alle utstrakte i solsteken å nyter trods denn ringe kåsst – tillsynelatenne live ganske bra.” 📜

Hele tiden ligger frykten der. At de ikke er de første.
“Vi har alle brukt kjikkerterne flitti fårrå se åmm dær var tein till liv på noe håll – menn fårrjeves. Vi ær nåkk di første på stede.” 📜

Over er en 3D-versjon av et av sledekompassene de hadde med på turen til Sydpolen. Totalt hadde de fire stykker. Dette kompasset tok Amundsen senere med seg hjem, og i dag står det på arbeidsværelset hans på Uranienborg.

Olav Bjaalands ikoniske fotografi av teltet de kalte Polheim. Foto: Follo museum, MiA

Klokken nærmer seg åtte på kvelden 18. desember når Amundsen og de andre gjør seg klare for å begynne hjemturen.

De lille telt har vi reist å det norske flagg me «Framvimpel» unner vaier fra teltstangens tåpp. I teltet deponeres flere saker: Min sex. m. glasshorisont, ett hypsometer, 3 renskjinnsfotposer, noen kamikker å våtter å fårresten noe småtteri. Jei efterlater i en mappe ett brev till Kongen å noen or till Scott, såmm jei jo må anta blir denn første till å besøke stede efter åss. På teltstangen hefter vi en plate, vorpå vi alle skriver våre navne – Å så farvel, kjære pol – vi sees nåkk ikke mer.”📜

De bestemmer seg for å reise om natten, så de får solen i ryggen. Bjaaland går først, så følger de andre med hundene. På julaften kommer de til depotet de hadde etterlatt på 88°25′, de feirer kvelden med en grøt av kjeks og de siste sigarer. Ennå gjenstår mer enn 1000 km til Framheim.

De når de voldsomme sprekkeområdene rundt Fandens Bre i begynnelsen av januar, men usikkerheten råder. De er ute av kurs og kjenner seg ikke igjen. Til depotet ved Slakteren kommer de 5. januar, Amundsen skriver i dagboken:

HH var de såmm me sine skarpe øine åppdaget de. Hadde ikke de værrt tillfelle vet jei sandli ikke, vordann de hadde gått. Lanne var komplet ujennkjendli – fullstendi såmm jei aldri hadde sett de før.📜

To dager senere når de depotet på 85°9′, ved fjellet som hadde fått navn etter Amundsens barnepike, Betty. Amundsen sendte Hanssen og Wisting opp på den lille toppen for å bygge en varde.

HH & W går nu – efterå ha pakket depote på sleerne – åpp till «Bettytåppen» fårrå bygge stenvarde dær å nedlegge beretning. I varden innemures en dunk petroleum (17 l.) sammt 2 pakker fyrstikker (20 essker). De kann muliens kåmme gått me i fremmtiden.”📜

Varden ble gjenoppdaget i 1929 og har senere blitt besøkt av noen få ekspedisjoner.

Panorama fra toppen av Bettytoppen og varden. Foto: Astrid Furholt, som sammen med Jan Sverre Sivertsen fulgte Amundsens rute til Sydpolen i 2017-2018.

Dunken med petroleum som Wisting og Hanssen satte igjen, står ennå med innhold. Foto: Astrid Furholt
Steinen fra Bettytoppen, som ble brakt med tilbake til barnepiken Betty. Steinen står ennå hjemme hos Amundsen på Uranienborg. Foto: Follo museum, MiA

En kontrastfull retur

17. januar 1912 blir en merkedag for Roald Amundsen og de fire andre nordmennene.

De når depotet på 82°. Nå gjenstår bare rundt 370 km før de er hjemme på Framheim, en distanse som i tillegg er godt merket fra året før.

Hadde iaften ett lite festmåltid i anledning vår annkåmst till «civilisationens ydeste fårrpost mot S». W. må ve sånne anledninger koke. Hann trakterte me en blanning a pemmikan å selkjøtt. Till desert chokoladegrøt. – Melkemele, såmm har ligget på tåppen a depote i en ganske tynn sekk utsatt fårr stærk foktihet å brennenne solstek var akkurat like gått, såmm denn dag vi fikk di åmmbord. Sætre kjeks var åsså likså fin såmm før. Chokoladen ligeledes.” 📜

Samme dag står fem briter rundt et telt på Sydpolen.

De hadde innsett nederlaget dagen før, da de fikk øye på et sort flagg som blafret i vinden foran dem. Flagget var en av markørene nordmennene hadde satt opp da de innsirklet polpunket. Robert Falcon Scott, som frem til den dagen hadde hatt et håp om at de kunne nå Sydpolen som de første, innser nederlaget når han ser flagget.

The worst has happened, or nearly the worst. […]. This told us the whole story. The Norwegians have forestalled us and are first at the Pole. It is a terrible disappointment, and I am very sorry for my loyal companions. Many thoughts come and much discussion have we had. To-morrow we must march on to the Pole and then hasten home with all the speed we can compass. All the day dreams must go; it will be a wearisome return. 📜

Når de fem britene ankommer Sydpolen 17. januar, finner de teltet med det norske flagget i toppen. Inni ligger brevene og tingene fra Amundsen.

Scott og hans menn rundt det norske teltet ved Sydpolen, januar 1912. Fra venstre: Robert Falcon Scott, Henry Bowers, Edward Wilson, Edgar Evans. Fotograf Lawrence Oates. Foto: Nasjonalbiblioteket

📜(Trykk på bildet for å lese brevet digitalt ved Nasjonalbiblioteket)

26. januar, 99 dager etter avreise, er Amundsen og de fire andre nordmennene tilbake på Framheim. Fire dager senere, 30. januar, er alle om bord igjen på Fram, som i mellomtiden har vært til kai i Buenos Aires og på oseanografisk tokt i Syd-Atlanterhavet. Kursen blir satt mot Hobart, Tasmania.

Samtidig er Scott og hans fire kamerater ennå på vei hjem fra polpunktet. De er midt oppe på platået, i over 3000 meters høyde, bare omringet av is. Over 1000 kilometer fra ekspedisjonens base ved Kapp Evans. Men så langt når de aldri. Alle fem omkommer på vei tilbake, og bare Wilson, Bowers og Scott blir senere funnet. På Scott blir brevet Amundsen hadde etterlatt til kong Haakon, funnet.

Ved ankomst Hobart ankrer Fram opp, og Amundsen går forkledd i land.

Fra Hobart sender han de første telegrammer, alle skrevet i kode. Til sin bror Leon, til Nansen og til kong Haakon.

Telegrammet Roald Amundsen sendte sin bror Leon fra Hobart 7. mars. Foto: Nasjonalbiblioteket. Trykk på bildet for å lese brevet digitalt ved Nasjonalbiblioteket 📜

Kilder:

Amundsen, Roald: “Sydpolen: den norske sydpolsfærd med Fram 1910-1912”, 1912.  

Nasjonalbiblioteket: Roald Amundsens privatarkiv , Roald Amundsens sydpolsferd (film) 1910–1912.

British Library: Robert Falcon Scotts dagbok

Relaterte ressurser

1872
Roald Amundsen født 16.juli
1880
Begynner på Otto Andersens Skole
1886
Jens Engebreth Amundsen dør
1887
Polarinteressen vekkes
1890
Begynner på universitetet
1893
Fjelltur med Urdahl og Holst
1893
Gustava Amundsen (f. Sahlqvist) dør
1894
Ishavsfangst med Magdalena
1895
Styrmannseksamen
1896
Hardangervidda med Leon
1897
Belgica-ekspedisjonen
1899
Sykkeltur Christiania- Paris
1900
Studerer jordmagnetisme i Hamburg
1903
Gjøa-ekspedisjonen
1907
Isbjørner som trekkdyr
1908
Amundsen kjøper Uranienborg
1909
Nordpolen nådd?
1910
Fram-ekspedisjonen
1910 – 1912
1910-1912 Fram-ekspedisjonen
1914
Amundsen blir flyver
1916
Byggingen av Polarskipet Maud starter
1918
Maud-ekspedisjonen
1922
Nita og Camilla flytter inn
1923
Uranienborg selges
1924
Amundsen går konkurs
1925
Mot 88 grader nord
1926
Norge-ekspedisjonen
1927
Foredragsreise i Japan
1928
Latham-ekspedisjonen
1934
Uranienborg blir museum
1938
Bettys hus brenner
2015
En kiste stappfull av fotografier blir oppdaget
2020
Roald Amundsens hjem blir digitalisert