1887-1893
Student og polarinteressert
Selv forteller Amundsen at han 15 år gammel begynte å interessere seg for polarområdene. Særlig syntes han historien om Sir John Franklins fatale ekspedisjon mot Nordvestpassasjen var spennende: ”Femten år gammel kom jeg tilfeldigvis over den engelske polarforsker Sir John Franklins bøker, som jeg slukte med glødende interesse”, skrev han i sin siste bok i 1927.
I mai 1889 stod Amundsen blant titusener av mennesker i Kristianias gater da Fridtjof Nansen og hans grønlandsekspedisjon returnerte. ”Jeg gik den dag mellem flag og hurrarop med bankende blod og alle mine aarlange guttedrømme vakt til stormende liv. Og for første gang hvisket det klart og bævende i min lønlige tanke: Om du kunde gjøre Nordvestpassagen!”

Høsten 1890 begynner Roald på universitetet, og etter hvert gir han seg i kast med medisinstudier. Senere innrømmer han at det var mest for å glede sin mor og ikke av egen interesse, at han begynte å studere. Samme år selger moren, Gustava Amundsen, huset i Uranienborgveien og flytter til et pensjonat utenfor sentrum. Roald Amundsen flytter sammen med barnepiken Betty til en leilighet i Parkveien 6.
I februar 1893 treffer Roald Amundsen en annen av sine polare idoler, når han hører et foredrag av grønlandsfarer Eivind Astrup i Studentersamfundet. Amundsen skal ha blitt så inspirert av Astrups fortellinger at han dro inn i Nordmarka (et skogområde rett nord for Oslo) med noen kamerater samme kveld. Selv om Eivind Astrup var nesten jevnaldrende med Amundsen, var han på denne tiden en av de mest erfarne polarfarere i verden. Han hadde deltatt på amerikaneren Robert Pearys ekspedisjon over den nordlige delen av Grønlandsisen. Senere samme år returnerte Astrup til Grønland, og la etter hvert planer for flere egne ekspedisjoner. Dessverre fikk han aldri realisert noen av dem siden han tok sitt eget liv vinteren 1895.
Av Astrup og Nansen var nok Astrup den viktigste inspirasjonen for Amundsen – noe som kommer fram av Amundsens uttalelse til Norsk Idrættsblad i 1909: «Særlig øvet Eyvind Astrup stor indflydelse paa min fremtidige befatning med polarforskning, da jeg jo tilbragte saamangen stund sammen med ham. Nansen stod mig fjernere. Han var den profet som jeg med ærefrygt altid saa op til.»

Foto: Follo museum, MiA