1872
Roald Amundsen født 16.juli
Da Nordpolen ble Sydpolen
I 1908 presenterte Roald Amundsen en plan om å utforske Arktis og drive over Polhavet.
Tre år senere stod han på motsatt side av kloden.
“Jeg tror aldri noget menneske har stått på et sted nettop så diametral motsatt sine ønskers mål”, skrev han senere.
Bli med inn i dramaet som oppstod i forkant og les hvorfor Amundsen snudde opp ned på alle planer.
1903–1906 Gjøa-ekspedisjonen
Gjøa
Gjøa er en hardangerjakt fra 1872 konstruert på verftet til Knut Johannesson Skaala i Rosendal, Norge, etter bestilling av skipper Asbjørn Sexe fra Haugesund. Skuten ble oppkalt etter Sexes kone Gjøa. Frem til 1882 ble Gjøa først og fremst brukt til frakt av sild og fiske langs kysten av Nord-Norge.
I 1882 forliste Sexe med Gjøa utenfor Kabelvåg, Lofoten i Nordland. Gjøa ble deretter solgt til Ole Johan Kaarbø, som videre solgte Gjøa til ishavsskipper Hans Christian Johannesen for 700 kroner. Med Gjøa dro Johannesen på fangst i Ishavet, både Karahavet, Svalbard og østkysten av Grønland, i totalt 18 år, før han solgte Gjøa til Roald Amundsen i 1901.
- Bygget: 1872
- Skipstype: Hardangerjakt
- Full lengde: 21,3 m (69 fot)
- Største bredde 6,3 m (20,8 fot)
- Hovedmaskin: Tosylindret Dan-motor, 13 hk (f.o.m. 1901)
I april 1901 dro Amundsen med Gjøa på et planlagt prøvetokt mot Svalbard. Om bord var 13 mann og i tillegg til fangstutstyr fantes en del utstyr for å innhente vitenskapelige prøver for Fridtjof Nansen. Etter å ha returnert til Tromsø i september fikk Gjøa, våren 1902, installert en tosylindret 13hk semidiesel maskin fra Isidor Nielsen mekaniske verksted i Trondheim.
Ekspedisjonen mot Nordvestpassasjen forlot Kristiania, Norge 16. juni 1903. De ankom Nome, Alaska 30. august 1906. 10. september nådde de San Francisco, USA, til stor begeistring.
Amundsen og mannskapet forlot Gjøa i San Fransisco. I utgangspunktet hadde Amundsen planer om å seile den til Norge, og benytte den på fremtidige ekspedisjoner, men det ble aldri realisert. Fra den norsk-amerikanske befolkningen i San Fransisco oppstod det etter hvert et ønske om å bevare Gjøa. 5. juli 1909 ble Gjøa dratt på land og plassert i Golden Gate Park. Her ble den besøkt av skuelystne, men stod også ubeskyttet mot vær, vind og hærverk. Amundsen besøkte selv Gjøa da han var i San Fransisco i 1927.
Flere ganger kom det initiativ fra nordmenn om at skuten måtte flyttes til Norge, og det ble i flere omganger samlet inn midler for midlertidig vedlikehold, men forfallet fortsatte. Etter verdenskrigens slutt i 1945 var tilstanden til Gjøa svært dårlig og det ble opprettet en egen organisasjon, som begynte på en større rehabilitering som stod ferdig i 1949. På tross av lovnader om videre bevaring fortsatte det videre forfallet.
Etter et nytt norsk initiativ, ledet av skipsredere, entusiaster og en opprettet Gjøa-komité, ble det bestemt at Gjøa skulle flyttes til Norge. Den ankom Norge i 1972, hundre år etter at den ble bygget. Der ble den formelt overtatt av Norsk Sjøfartsmuseum (Norsk Maritimt Museum) og fikk sin plass ved sjøkanten utenfor museene på Bygdøynes, Oslo. I 2009 ble den overtatt av Frammuseet og 4 år senere flyttet den inn i et eget vernebygg.
Relaterte ressurser
I skyggen av nasjonalhelten
Reportasjen er laget i 2020, som en eksamensoppgave i journalistikk ved UiB (Universitetet i Bergen) av Synnøve Fonneland, tippoldebarn av Leon Amundsen. Reportasjen ble også sendt i programmet EKKO, på NRK P2 23.12.2021. 📜
Reportasjen inneholder intervjuer med blant annet Johan Leon Amundsen (barnebarn av Leon Amundsen), Tor Bomann-Larsen (forfatteren som avdekket kildematerialet rundt historien om brødrene), Anne Melgård (Forskningsbibliotekar, Nasjonalbiblioteket) og Anders Bache (fagkonsulent, Roald Amundsens Hjem, Follo museum).
Foto: Privat.
Musikken er laget av Scott Buckley (www.scottbuckley.com.au) og Roman Senyk (www.romansenykmusic.com)
Glassflaske, Dr. Kullmann’s Furunaalsbad
Objektnummer: RA 0456
Lengde: 5,7 cm
Bredde: 4 cm
Høyde: 18,5 cm
Materiale: Glass
Den halvfulle glassflasken med Dr. Kullmann’s Furunaalsbad står ennå på toalettsisternen, på badeværelset på Uranienborg. Utforsk badeværelset her.
Roald Amundsen var en av flere kjente personer som ble benyttet i markedsføringen av Dr. Kullmann’s Furunaalsbad. I en annonsen fra Buskeruds Blad 14. februar 1930 ble det referert til en uttalelse fra Amundsen, der han underskrev på at han brukte det daglig og anbefalte alle andre å gjøre det samme. 📜
Vitenskap
Harald Ulrik Sverdrup var leder for det vitenskapelige arbeidet på Maud-ekspedisjonen, men flere av mannskapet deltok i innsamlingen av datamaterialet. En rekke forskjellige naturvitenskaplige målinger ble tatt. Etter ekspedisjonen ble dataene bearbeidet, og arbeidet resulterte i flere interessante funn. Et av de viktigste var resultatet fra tidevannsundersøkelsene. Disse viste at det trolig ikke fantes større landmasser i Polhavet. I tillegg la forskningen fra Maud-ekspedisjonen på flere måter grunnlaget for den moderne forståelsen av havsystemene på den nordlige halvkule. Ekspedisjonen blir i dag regnet som svært viktig i moderne oseanografisk forskning.
I arkivet ved Carnegie Institution of Washington, avdeling for jordmagnetisme, finnes i dag mye av det vitenskapelige materialet fra Maud-ekspedisjonen.
Astronomiske observasjoner
Astronomiske observasjoner var helt nødvendig for å vite hvor ekspedisjonen befant seg, og for å beregne driften i ulike perioder og områder. De astronomiske observasjonene ble gjennomført ved bruk av teodolitt. Alternativ framgangsmåte var ved bruk av sekstant med kunstig horisont. Det ble foretatt observasjoner flere ganger i uken, når været tillot det. På isen ved skuta ble det bygget en vegg av snøblokker, hvor observasjonene kunne tas i le for været. Bygget fikk navnet “Uranienborg”.
- Sekstant:
Vinkelmåleinstrument mest brukt på sjøen. Bestående av en kikkert, et speilsystem og en gradskive inndelt i grader og minutter. Ved bruk måles vinkelen mellom horisonten og et kjent himmellegeme, vanligvis solen. Sammen med astronomiske tabeller og en klokke kan posisjonen utregnes. En kunstig horisont ble brukt når horisonten ikke var tilgjengelig, og kunne bestå av vann i en beholder eller lignende.
- Teodolitt:
Et vinkelmåleinstrument bestående av siktekikkert og gradbue, som brukes for å avlese horisontale og vertikale vinkler med stor nøyaktighet.
Teodolitt
Denne teodolitten var en av favorittene til Harald Ulrik Sverdrup. Den var en av seks teodolitter som var om bord ved avreise i 1918.
Magnetiske undersøkelser
For å gjøre målinger av jordens magnetfelt ble det brukt et magnetometer. Undersøkelsene måtte utføres med god avstand til skipet så de ikke ble forstyrret av jerngjenstander om bord. De første observasjonene ble gjort med bare en isblokk som beskyttelse for vinden, men vinteren 1922–1923 bygget mannskapet et lite ishus, som fikk navnet “Krystalpaladset”. Huset hadde elektrisk lys og en ovn som ikke var magnetisk. Om sommeren ble observasjonene gjort i et telt. Utstyret var utlånt av Carnegie Institution i Washington, og var spesialtilpasset polare forhold. De magnetiske undersøkelsene var viktige for å kunne bestemme kompassets misvisning, den magnetiske inklinasjonen og intensiteten av magnetismen.
- Magnetometer: Måleinstrument som måler styrken og retningen i magnetosfæren.
Atmosfæriske undersøkelser
Det ble tatt flere målinger av elektriske spenninger i atmosfæren. Om bord var et elektrometer utlånt fra Smithsonian Institution i Washington. Odd Dahl modifiserte dette slik at det ble mer automatisk.
Meteorologiske observasjoner
Gjennom tre år ble det utført meteorologiske observasjoner regelmessig seks ganger om dagen. Deriblant registrering av lufttrykket, temperatur i luften, fuktighet, vind, sol og snødybde. Vindmålinger ble utført ved å slippe ballonger til værs. Ved å følge ballongene med kikkert leste de, hvert minutt, retningen og høydevinkel etter hvert som ballongen fløy av gårde. Ved hjelp av disse observasjonene kunne de finne den banen ballongen fløy i luften og med det beskrive vindretning og styrke i ulike høyder. Om vinteren og mørketiden festet de små papirlykter under ballongene så de kunne følge dem i kikkerten fra isen. Mer enn 500 ballonger ble sendt opp.
Temperaturen i atmosfæren ble målt ved å sende opp instrumenter med drager, utlånt av U.S. Weather Bureau. De var bygget som to kasser uten bunn og lokk og var festet med en stålwire. Dragene kunne fly i flere tusen meters høyde ved gunstige forhold. De hadde to motorvinsjer for å trekke dragene inn – en med glødehodemotor og en med motorsykkelmotor – men begge sviktet i kulden.
Hav og is
Sverdrup og Malmgren gjorde flere undersøkelser av sjøisen. Havdybden ble målt daglig, og vannprøver ble sanket for å måle vannets tetthet, saltinnhold, mengde oksygen og hydroksyltall. Det ble også gjennomført målinger av temperaturen i havet og isen på ulike dybder.
Tidevannet ble undersøkt og registrert med ulike metoder. Strømmåleren de hadde med, fungerte ikke i kalde temperaturer, så de laget etter hvert en egen om bord.
Det ble samlet inn plankton og prøver av dyrelivet på bunnen, men i mangel av biolog om bord ble disse konservert til de kom hjem.
Selvregistrerende tidevannsmåler laget av Sundbeck. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Tidevannsmåleren om bord på Maud, 1923. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.
Den registrerende vannstrømmåleren, som ble bygget om bord og brukt for å måle havstrømmens retning og styrke. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.
Sverdrup leser av temperaturen i isen. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.
Sverdrup med vannprøver i laboratoriet om bord på Maud. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.
Samling av virvelløse dyr som ble registrert. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.
Les mer:
Harald Ulrik Sverdrup:
“The Norwegian North Polar Expedition with the “Maud” 1918-1925. Scientific Results”, utgitt av Geofysisk Institutt, Bergen, i samarbeid med andre institusjoner. Bergen, A.S. John Griegs Boktrykkeri, 1933 📜
Naturen. Nr. 6, juni 1926, 50. aargang. H.U. Sverdrup: “Maud-ekspedisjonens videnskabelige arbeide 1922-1925” 📜
“Tre aar i isen med «Maud»”, Gyldendal, Oslo 1926 📜
Finn Malmgren:
“Havsisen, resultat från Maudexpeditionen”, i Naturen. Nr. 3, mars 1926, 50. aargang 📜
“Studies of humidity and hoar-frost over the Arctic Ocean”, i Geofysiske publikasjoner, nr.: vol. 4, no. 6, 1926.
“On the properties of sea-ice”, i Norwegian North Polar Expedition (1918-1925) Scientific results. Vol. 1a, Special reports Bergen: Geofysisk Institutt, 1933
Belgica
Skipet Belgica het opprinnelig Patria og ble bygget i 1884 i Svelvik, av skipsbyggmester Johan Christian Jacobsen. Skipet var primært bygget for arktisk nebbhvalfangst, men denne fangsten ble også drevet i kombinasjon med selfangst.
Skipet var en tremasters bark, bygget av furu, eik og greenheart. Skroget hadde dobbel trehud på alle steder utsatt for isskruing.
- Bygget: 1884
- Skipstype: tremastet bark
- Lengde: 36 meter
- Bredde: 7,80 meter
- Dypgående: 4,2 meter
- Hovedmaskin: 35 hk motor fra Nylands verksted
- Tonnasje: 263 brt
I 1896 ble Patria kjøpt av Adrien de Gerlache, som trengte et skip til sin kommende ekspedisjon til Antarktis, for 70 000 franc (omtrent 50 000 kroner). Skipet ble bygget om ved Framnæs verft i Sandefjord. Blant annet ble det installert flere lugarer, et laboratorium, skipet ble malt og ishuden byttet ut. I tillegg endret skipet navn til Belgica.
Kilde: “Résultats du voyage de la Belgica en 1897-99 sous le commandement de A. de Gerlache de Gomery”, 1936.
Kilde: “Résultats du voyage de la Belgica en 1897-99 sous le commandement de A. de Gerlache de Gomery”, 1936.
Kilde: “Résultats du voyage de la Belgica en 1897-99 sous le commandement de A. de Gerlache de Gomery”, 1936.
Kilde: “Résultats du voyage de la Belgica en 1897-99 sous le commandement de A. de Gerlache de Gomery”, 1936.
Belgica-ekspedisjonen forlot Belgia sommeren 1897 og ble den første ekspedisjonen som overvintret med et skip i Antarktis, før de returnerte i 1899. Amundsen beskrev Belgica i sine dagbøker som et “storartet sjøfartøy” og “det er med fryd og storhed vi betragter den. Vi har den alle kjær. Og pen er den også med sin stålgrå farve og hvide list”. 📜
Etter ekspedisjonen ble Belgica i perioder benyttet til hval- og selfangst i Arktis, før den i 1901 ble utleid til den amerikanske Baldwin-Ziegler Polar Expedition, der den ble brukt for å etablere et depot i Nordøstgrønland. I de kommende år ble Belgica benyttet til ulike tokt til Svalbard og Grønland, blant annet ble den brukt til Louis-Philippe-Robert, Duc d ’Orléans, sommerekspedisjon til Svalbard og Grønland i 1905. Om bord var Adrien de Gerlache med som skipsfører. I 1907 ble Belgica solgt til Louis-Philippe-Robert for 130 000 franc og brukt på et tokt til Karahavet og i de kommende årene til Grønland, Jan Mayen, Svalbard og Frans Josef Land.
I 1916 ble Belgica solgt til kullselskapet Store Norske Spitsbergen Kullkompani A/S (SNSK) på Svalbard. Skipet ble bygget om og skiftet navn til Isfjord. Planen var å bruke Isfjord til transport av kull og materialer mellom Longyearbyen og Nord-Norge, men allerede etter fem turer viste det seg at omfattende reparasjoner og oppgraderinger var nødvendig, og i 1918 ble Isfjord oppdelt for salg.
Skipets nye eier, Kristian Holst, døpte om skipet tilbake til Belgica og brukte det demonterte skipet som fiskeforedlingsanlegg under lofotfisket og som frakteskip blant annet mellom Harstad og Bergen.
I 1940 ble Belgica overtatt av britiske tropper som ankret opp i Brurvika, Harstad, der Belgica ble brukt som ammunisjonslager for allierte styrker. Den 19. mai 1940 sank Belgica som resultat av lekkasje forårsaket av et tysk bombeangrep mot Harstad.
I påsken 1990 fant dykkere vraket av Belgica liggende på sandbanken i munningen av Brurvika.
Kilde: Vidar Skålevik, www.wedive.no
Flere krefter har engasjert seg for å heve vraket, men på grunn av all ammunisjonen om bord er dette vanskelig. I 2006 ble stiftelsen VZW New Belgica etablert ved et verft i Antwerpen for å lage en replika av Belgica.
Kilder:
Kjell-G. Kjær 2005: Belgica in the Arctic, Polar Record 41: 205-214 (2005) 📜
Nasjonale Sjøfartsmuseet, Antwerpen: Belgica – den første overvintringen i Antarktis 1897-1899 📜
Store norske leksikon: Belgica
Relaterte ressurser
Maud
Maud ble bygget til Maud-ekspedisjonen og senere solgt til Hudson’s Bay Company. Den lå nesten 90 år som et vrak i Cambridge Bay, før den ble fraktet tilbake til Norge i 2018.
- Bygget: 1916–1917
- Skipstype: tremastet skonnert
- Lengde: 120 fot (36,5 m)
- Bredde: 40 fot (12,3 m)
- Dypgående: 16,9 fot (5,15 m)
- Seilareal: 600 m²
- Hovedmaskin: Bolinder semidiesel, 240 hk
- Tonnasje: 292 brt
Skipsbygger Christian Jensen stod ansvarlig for byggingen, og arbeidet ble gjort ved Jensens båtbyggeri i Vollen, Asker. Da Amundsen så de første konturene og skissene, skal han ifølge Jensen ha sagt: “Dette fartøyet vil bli det beste polarskipet i verden.” Maud ble konstruert etter de samme prinsippene som polarskipet Fram, men var både kortere, bredere og atskillig lettere.
Christian Jensen anslo først at byggekostnadene ville være rundt 300 000 kroner. Kjølen ble strukket i juli 1916, og året etter, den 7. juni 1917, ble Maud sjøsatt. I løpet av prosessen steg derimot material- og lønnskostnadene til mer enn det dobbelte, blant annet fordi det måtte bestilles inn egnet tømmer fra Nederland. Byggekostnadene ble derfor rundt 650 000 kroner da Maud endelig stod ferdig. I tillegg kom kostnader til utstyr, mannskap og proviant.
Etter tillatelse fra dronning Maud, døpte Amundsen skipet med en isklump: “Det er ikke min akt å håne den edle drue. Men allerede nå skal du få føle litt av ditt rette element. For isen er du bygget, og i isen skal du tilbringe din beste tid, og der skal du løse din oppgave. Med vår dronnings tillatelse døper jeg deg Maud.” 📜
Plantegninger Polarskipet Maud
Amundsen fikk tillatelse til å benytte en del materiale og utstyr fra Fram, blant annet roret, ankerspill, propellen og mastene ble gjenbrukt på Maud. Roret og propellen kunne løftes opp for å beskyttes fra isen, slik det også hadde vært konstruert for på Fram.
Amundsen mente at et mannskap på åtte mann var et minimum for å manøvrere skipet. Om bord fantes en salong omkranset av 10 enmannslugarer, bysse og laboratorium.
Mannskapet hadde hver sin enkeltlugar som i utgangspunktet var identisk innredet med et skrivebord, vaskeservant og en enkeltkøye. I sin bok om ekspedisjonen beskrev Amundsen interiøret: “… Paa væggene forøvrig hang fotografier. Paa gulvet var lagt linoleum og derover kokosløpere. Rundt salongen laa de 10 lugarer, en for hver mand. Disse var fra ekspeditionens side utstyrt med skrivebord, køi med køieklær, linoleum med gulvteppe over, gardiner og portierer […] Venner hadde utstyrt min lugar, og saa fint og nydelig var det gjort, at jeg rødmende slog øinene ned, første gang jeg kom derind. Man maatte jo tro, jeg skulde paa bryllupsreise.” 📜
Da ekspedisjonen måtte avsluttes i 1925 og skipet selges, ble det overtatt av Hudson’s Bay Company for 40 000 dollar. De endret navnet til Baymaud og brukte skipet som forsyningsskip til flere av sine nordlige utposter. 📜 Sommeren 1927 ble Baymaud ført inn i Cambridge Bay, Canada, der den ble liggende og brukt som flytende verksted, lager og radiostasjon. Ifølge radiotelgrafisten W.G. Crisp “oppsto det i 1930 en lekkasje ved Baymauds propellaksel som ikke lot seg reparere uten mulighet for dokksetning. Hun sank i fortøyningene og ble fullstendig vrak”. 📜 Utover 1930-tallet fortsatte forfallet av Baymaud.
I 1990 kjøpte Asker kommune vraket av Baymaud fra Hudson’s Bay Company for 1 dollar, med en plan om å frakte det tilbake til Norge, uten hell. Det var også planer om å hente vraket til Tromsø, uten at det heller ble realisert. Det var også flere som engasjerte seg for at vraket skulle bli liggende i Cambridge Bay, men i 2011 begynte prosjektet “Maud Returns Home” sitt arbeid med å frakte skipet tilbake til Norge. Vraket ble hevet i i 2016, og i 2018 ble det fraktet til Norge. I august samme år ble vraket slept inn Bunnefjorden utenfor Amundsens hjem, Uranienborg, før det ble fraktet til sitt midlertidige oppholdssted ved Tofte i Oslofjorden.
Oslofjordmuseet, MiA ligger i Vollen i Asker og har flere ressurser og samlinger relatert til Maud.
Les Christian Jensens beskrivelse av byggingen av Maud
Følg prosjektet: “Maud Returns Home”
Relaterte ressurser
Plantegning
Polarskipet Maud, november 1916
Plantegning
Polarskipet Maud, mai 1916
RA.8-1991b_04. Foto: Follo museum, MiA
RA.8-1991b_04. Foto: Follo museum, MiA
RA.8-1991b_06. Foto: Follo museum, MiA
Plantegning
Polarskipet Maud, april 1916.
RA.8-1991a_04. Foto: Follo museum, MiA
RA.8-1991a_05. Foto: Follo museum, MiA
RA.8-1991a_06. Foto: Follo museum, MiA
