1872
Roald Amundsen født 16.juli
«Bestepappa»
På skrivebordet til Roald Amundsen finnes fotografier av to unge jenter som sitter på hvert sitt esel.
Amundsen kalte dem Kakonita og Camilla.
De kalte ham bestepappa.
Dette er historien om de to jentene, basert på det Amundsen etterlot seg i sitt hjem.
Maud-ekspedisjonen 1921
Det er ekspedisjonens tredje vinter, ekspedisjonsskipet Maud ligger innefrosset ved Kapp Serdsje Kamen, ved den sibirske siden av Beringstredet.
Det er søndag og bare to dager siden kalenderen for 1921 ble tatt frem. Det har gått mer enn to år siden ekspedisjonen forlot Norge. Ennå har ikke Maud begynt driften over Polhavet. Mannskapet om bord teller nå bare fire menn.
Amundsen, Wisting, Sverdrup og Olonkin.
Likevel var det folksomt i og rundt Maud. Lokale handelsfolk og tsjuktere kom ofte på besøk og enkelte fikk også arbeid om bord.
En av dem var Kakot. Han kom om bord høsten1920.
«Til at begynde med fik han sove nede i arbeidsrummet, hvor han tilbragte natten paa et par renskind. Om dagen hugget han ved» 📜, skrev Harald Ulrik Sverdrup.
Men Kakot imponerer og forfremmes.
«Næste skridt var at han lærte at vaske op, samtidig med at han blev flyttet op i en ledig lugar og dermed blev hans karriere som kahytsgut begyndt». 📜
Det tar noen uker før Kakot forteller at han har en datter. Men hennes mor er død og hun bor nå hos noen fremmede. Han ber om å få ta henne om bord.
2. januar blir en merkedag. I dagboken skriver Roald Amundsen:
«I aften kåm hans lille datter- 5 år gammel hærtil å vil åpslå sin boli hær. Moren ær dø får lenge siden»📜
Vi vet ikke hennes opprinnelige tsjukternavn, men om bord på Maud ble hun kalt Kakonita, ofte forkortet til bare Nita.
Sverdrup beskriver henne som «en liten, forfrossen, forskræmt pike paa omkring 5 år, som forsvandt i en av de store kurvstoler, og som ikke turde si et ord, men bare saa paa os med store brune øine».📜
Men hun er i dårlig form.
2 dager senere skriver Amundsen:
«Kakonitta Kakots lille 4 årie datter- har jei ida behandlet. La henne splitternaken på spisebore, vasket henne me permangant of polaich. Hun har exem åver hele kråppen – store sår».📜
Så går dagene og ukene. Og alle venner seg til en ny hverdag. For Nita er det en ny verden.
Mannskapet gir henne klær, lager noen små solbriller, sko og votter og en reinskinnsdrakt med hette.
Om natten sover hun i lugaren til Amundsen.
I dagboken skriver Amundsen oftere og oftere om henne.
«…. Hun ær en pussi liten onge- gresselig stygg – frykteli usjikkeli, men ytterst komisk. Vi kappes åm å sjemme henne bort. Hun går alt i huse å jør sei mærkeli nytti me sine 4 a 5 år. Hun vaskes vær aften, åver hele skråtten. Når hun så ær færi å fint frisert kåmmer hun ut i byssa får å vise sei får «bestefar»».📜
I midten av februar skjer en ny forandring, Kakot som har vært enkemann i 5 år ønsker å dra for å finne seg en ny kone. Amundsen sender med han en «liten fl. brennevin, en eske sokker å en box te, såm han skulle bringe istedenfor – blåmsterbuket!»📜 Da Kakot kom tilbake neste dag var det for å fortelle at frieriet hadde lyktes.
I dagboken skriver Amundsen:
« Jei har i den anledning helt tatt til mei Kakonita jei ær blit gla i henne å vil nødi se henne i hennerne på en stemor».📜
Om morgenen når Roald Amundsen går sin morgentur, stabber Nita etter, og når Amundsen møter henne på tilbakeveien går de om bord hånd i hånd.
Hun bistår også vitenskapsmannen Harald Ulrik Sverdrup. En dag ble hun fotografert på isen, i hånden har hun en ballong Sverdrup bruker til å undersøke ulike luftlag.
7. mars 1921, skriver Amundsen i dagboken:
«Nå ær jei alene tilbake å har ikke et eneste menske å snakke me – uten lille Kakonita. Hun fårstår mei bedre enn di andre».📜
Tretten dager senere, 20 mars, skriver han:
«Kakonitta – min lille pleie datter – ær mei nå helt hengiven. Jei, tror hun elsker «bettepappa».📜
Lille frk. Carpendale
«I emd ve 4 tiden kåm W. tilbake fra Østkap å brakte en a Carpendale`s døtre me. Hun ær en jennem søt pike, stille å roli å dærtil ganske pen. Ca 10 år. De ær min mening å senne henne jem me Kakonita å få dem begge vel åppdradd».📜
Det er blitt 19. april når Amundsen skriver dette i dagboken.
Samme dag kom Oscar Wisting tilbake fra en sledereise fra Østkap, der han har besøkt handelsmannen Charles Carpendale, med ham tilbake er en av Carpendales døtre.
21. april skriver Amundsen i dagboken:
«… Lille frk. Carpendal – hun ær fårresten meget stor får sin alder – har jei jit navne Camilla. Dette ær så nær jei kan kåmme hennes tsehutschernavn. Dette dær åversat – betyr: «Lille fitta» kan jo i å får sei være utmærket, dåg ville vel mine venner å bekjenntte føle sei en smule beklemt når hun introduseres».📜
Bare noen dager etter at hun har ankommet begynner Camilla å lese sammen med vitenskapsmannen Sverdrup. Men, så blir hun syk. Hun kaster opp og har diare, de frykter det kan være blindtarmen, Amundsen gir henne omsorg og opium.
Heldigvis blir hun fort bra.
I mai tar Amundsen en avgjørelse som skal endre mye. Han beslutter seg å forlate isen for en stund, dra til Seattle, søke støtte om mer penger hos det norske Storting og forhåpentligvis realisere planen om å skaffe et fly. Med seg vil han ha med Camilla og Nita.
25.mai, skriver han i dagboken:
«Jeg har nemli bestemt mei til å ta min lille snupp me mei sell. Jei ær svært gla i henne å hun i mei, så de ville bli et savn får ås begge å sjilles. Dessuten ville denne lille skapning slite vont på turen sydover ombor i denne rullebøtte».📜
I et brev til sin bror Leon skriver Roald Amundsen:
«De ær meningen å la Camilla få ca. 5 års åpdragelse å da vesentli i den praktiske linje lesning, skrivning alle hånde husarbeider å sunnhetspleie».
Med Nita er planene annerledes.
«Cakonita blir jemme å åpdraes til hygg & nytte får «bettepappa» på hans gamle dage».
Seattle, New York og Svartskog
De forlater Maud 28. mai 1921. Etter en reise via Østkapp, kommer Amundsen og jentene over Beringstredet, til Nome. Den 26. juni går de om bord SS Victoria som fører dem til Seattle.
Camilla er mye sjøsyk, av og til kaster hun opp ustanselig. Avisene forteller om Nitas møte med en gutt om bord, hun skal ha vært forelsket i, Arden Sandstrom, en 7 år gammel gutt med en lekepistol. Hver gang han siktet på Nita lekte hun død, Amundsen lo hver gang.
4. juli går de i land i Seattle, her skal de bli resten av året.
I Seattle møter de blant annet Elise Wisting, konen til Oscar Wisting og Håkon Hammer, en av Amundsens støttespillere på denne tiden.
Jentene får oppleve å gå på kino, se fyrverkeri og dyreparker. De feirer jul, med gaver, mat og sukkertøy.
Amundsen, jentene og Haakon Hammer (til venstre) i Woodland Park Zoo i Seattle. Foto: PEMCO Webster & Stevens Collection, Museum of History & Industry, Seattle
Fra Woodland Park Zoo i Seattle. Foto: PEMCO Webster & Stevens Collection, Museum of History & Industry, Seattle
Fra Woodland Park Zoo i Seattle. Foto: PEMCO Webster & Stevens Collection, Museum of History & Industry, Seattle
Nita og Camilla ridende på en elefant. Camilla smiler, Nita ser redd og skeptisk ut. Som en storesøster har Camilla tatt armen rundt lille Nita. På hver sin side av elefanten står Amundsen og en dyrepasser. Ingen holder jentene. Foto: PEMCO Webster & Stevens Collection, Museum of History & Industry, Seattle
Fra Woodland Park Zoo i Seattle. Foto: PEMCO Webster & Stevens Collection, Museum of History & Industry, Seattle
Fra Woodland Park Zoo i Seattle. Foto: PEMCO Webster & Stevens Collection, Museum of History & Industry, Seattle
Like over nyttår fortsetter reisen videre for den lille «familien», de ankommer New York. De tar inn på Hotel Pennsylvania. 22-etasjer høyt rager det i storbyen med sine 2000 rom. Her er det nye pressefolk som vil ha bilder og intervjuer, jentene tviholder i dukkene de har fått når de blir møtt av journalistene.
Amundsen skryter av jentene og gjentar at Nita skal bli boende permanent i Norge. Camilla bare for noen år.
Etter fire dager i New York, går jentene om bord i DS Stavangerfjord sammen med Elise Wisting, Hermann Gade, Amundsens gode venn, og hans kone. Amundsen selv blir igjen i Amerika.
I Kristiania står Leon Amundsen å venter når skipet legger til kai to uker senere. Sammen med Elise Wisting skal han og familien bli de som er mest sammen med jentenes under deres tid i Norge.
På Svartskog ble de vist inn i Uranienborg, rommet deres lå opp trappen, til venstre, i motsatt ende av Amundsens soverom.
I dag finnes ingen av jentenes ting igjen på rommet, de gjenstandene som står der er flyttet inn i ettertid.
Fra Amerika har Leon allerede mottatt nøye føringer fra Roald om hvordan jentene må behandles:
«Du må endeli passe på, at den som skal stelle dem, blir gla i dem. Uten de – nytter de ikke. Å framfåralt snak ikke hårt til dem. De ær ganske unødvendi. Å slå dem ville være en fårbrydelse. Jei vet dere alle vil bli frykteli gla i dem. Skaf dem goe lauparsko eller beksømstøvler så di alltid ær tørre på føttene. De er meget vikti, da de har let får å bli fårkjølet».
Noen uker senere kommer Roald Amundsen hjem, men bare for å være hjemme en liten måned. Når han så drar ut i isen igjen tar det 20 måneder før han kommer tilbake.
For Camilla og Nita er livet hjemme hos Amundsen, like mye et liv uten Roald Amundsen tilstede. 1.november 1922 innskrives de på Bålerud Skole. Her får de venner og imponerer lærerne med gode språkkunnskaper. Noen av skrivebøkene deres ligger fortsatt igjen hjemme hos Roald Amundsen.
23. januar 1923 oppstår det en litt merkelig situasjon for jentene. Da sitter de inne på Victoria Kinomatograf på Karl Johans gate i Oslo. Sammen med resten av publikum i salen, bestående av både kongen, regjeringen, slekt og venner av ekspedisjonens medlemmer, var de kommet for å se premieren på filmen fra Amundsens ekspedisjon. I filmen finnes levende bilder av både Kakot, Nitas far og familien til Camilla. Familiemedlemmer jentene ikke har sett på lang tid.
Når Amundsen kommer tilbake i november 1923, kommer også Dagbladet på besøk. Under intervjuet med Amundsen betrakter journalisten jentene på utsiden:
«Ute i haven leker de to smaa eskimopiker, som Amundsen har adoptert. Gjennem vinduene kan jeg se dem boltre sig lykkelige over aa ha maanedslov, den herlige glede hadde de ikke i sitt fjerne hjemland der nord for der var det intet som het skoler i det hele tatt.[…]
De var riktignok adskillig mere arktiske sist jeg hilste paa dem, da flakket der nordlys i deres øine og duftet selspekk av deres haar, billedlig talt bevares. Nu er de blitt to nydelige smaa norske jenter, som gaar på skole og er fortrolig med legendene fra Kanaans land, Snorre, Nordahl Rolfsen og begge multiplikasjonstabellene». 📜
Oppbrudd
1924 blir et krevende år for Roald Amundsen. I september slår han seg personlig konkurs, samtidig pågår konflikter innad i familien. En av de største kreditorene er hans bror, Leon.
I romjulen 1924 drar jentene til Danmark, sammen med Amundsens forretningspartner Haakon Hammer og kone, jentene blir innrullert ved «Marie Mørks skole og hjem», en kostskole i Hillerød. Der blir de boende til juni 1924, så er det tilbake til Norge. På høsten 1924 flytter de til Elise Wisting i Horten. Men den store reisen gjenstår.
Den siste dagen Amundsen og jentene har sammen i Norge er 20.september 1924.
4. desember 1924, går jentene om bord på skipet som skal frakte dem nordover, først til Antwerpen, deretter om bord på M/S «Tonking» til San Fransisco. Der ble de innlosjert på et barnehjem ved hjelp av den norske konsul Nils Voll, men de mistrives og får flytte hjem til familien Voll.
Den første tiden i Amerika er problematisk, jentene har ikke noen identifikasjonpapirer og turen opp mot Beringstredet er vanskelig å få i stand.
Til slutt ble de satt på en båt til Nome, Alaska. Det er her de treffer den norske journalisten Erling Bergdendahl, det er han de er avbildet sammen med her. Fotografiet blir senere sendt til Roald Amundsen.
Etter en lang reise kommer de tilslutt over Beringstredet, tilbake til Østkap, til Camilla sin familie, som også tar til seg Nita.
Etter et år flytter Carpendale-familien over Beringstredet. I 1926 ble Camilla og Nita flyttet til Poulsbo, til det skandinaviske miljøet, utenfor Seattle, og det er der i Poulsbo, nær Seattle, det siste møte mellom Amundsen og jentene skjer.
Våren 1927 er Amundsen i Amerika, da han får høre at jentene befinner seg i Poulsbo.
De møtes og fotograferes sammen for siste gang.
Relaterte ressurser
Brev, 27.5.1920, fra Thora Hansen
Objektnummer: RA 318B57
Emne: Brev
Avsender/ forfatter: Thora Hansen
Mottaker: Roald Amundsen
Dato: 27.5.1920
Språk: Norsk
Transkribert versjon
Kristiania 27de mai 1920, Sorgenfrig. 37.
Her. Kaptein Amundsen.
Tør jeg være så fri at oversende
Dem hoslagte lille pakke?
Pakken indeholder et par sorte ûld-
strømper, som jeg har arbeidet til Dem.
Som gammel præstekone har
jeg vennet mig til at spinde ûld.
Jeg kjøper ûld i Hûrdalen, spinder ûlden
og strikker så strømper til mine 12 barne-
barn. Et par til hver gebursdag. I år har
jeg altsaa spûndet og strikket til 13 og hvis
her. Amundsen vil gjøre mig den store
glæde at bruke mine strømper, skal der
ligge fem par ferdige til ham den dag
da vi med jûbel og glæde skal møte ham
på Kristiania havn.
Deres med agtelse og beundring hen-
givne Thora Hansen.
(Enke efter proost H.E. Hansen, Moss.)
Relaterte ressurser
Brev, 29.6.1923, fra Thora Hansen
Objektnummer: RA 318B56
Emne: Brev
Avsender/ forfatter: Thora Hansen
Mottaker: Roald Amundsen
Dato: 29.6.1923
Språk: Norsk
Transkribert versjon
Oslo 29 juni 23
Her. Kaptein Amundsen.
Indligt sender jig Dem et
Brev, som jeg skrev til Dem for
fem år siden. Et brev og et par
strómper. Brevet og strómperne kom
jeg tror to dage for sent til Nome. De kom
tilbake hit og Deres Bror var så elskverdig
at levere mig dem og brevet tilbake.
Nu har jeg desværre ingen strómper
at sende, men er hænderne tomme så
er hjertet fuldt; fuldt av tak til Gud
som fórte Dem tilbake til os og tak
til Dem for alt De har utstaaet, for <hvert>
minut av Deres utstaaede lidelser.
Deres inderlig hengivne
Thora Hansen.
Fra 1te Juli er min Adr. Provstinde Thora Hansen Sofienberg
Hundorp, Gudbrandsdalen. Ellers bor jeg – Sorgenfrig. 37 Oslo.
Hvis Her. Amundsen vilde sende mig et kort – var jeg lykkelig!
Relaterte ressurser
Vitenskap
Harald Ulrik Sverdrup var leder for det vitenskapelige arbeidet på Maud-ekspedisjonen, men flere av mannskapet deltok i innsamlingen av datamaterialet. En rekke forskjellige naturvitenskaplige målinger ble tatt. Etter ekspedisjonen ble dataene bearbeidet, og arbeidet resulterte i flere interessante funn. Et av de viktigste var resultatet fra tidevannsundersøkelsene. Disse viste at det trolig ikke fantes større landmasser i Polhavet. I tillegg la forskningen fra Maud-ekspedisjonen på flere måter grunnlaget for den moderne forståelsen av havsystemene på den nordlige halvkule. Ekspedisjonen blir i dag regnet som svært viktig i moderne oseanografisk forskning.
I arkivet ved Carnegie Institution of Washington, avdeling for jordmagnetisme, finnes i dag mye av det vitenskapelige materialet fra Maud-ekspedisjonen.
Astronomiske observasjoner
Astronomiske observasjoner var helt nødvendig for å vite hvor ekspedisjonen befant seg, og for å beregne driften i ulike perioder og områder. De astronomiske observasjonene ble gjennomført ved bruk av teodolitt. Alternativ framgangsmåte var ved bruk av sekstant med kunstig horisont. Det ble foretatt observasjoner flere ganger i uken, når været tillot det. På isen ved skuta ble det bygget en vegg av snøblokker, hvor observasjonene kunne tas i le for været. Bygget fikk navnet «Uranienborg».
- Sekstant:
Vinkelmåleinstrument mest brukt på sjøen. Bestående av en kikkert, et speilsystem og en gradskive inndelt i grader og minutter. Ved bruk måles vinkelen mellom horisonten og et kjent himmellegeme, vanligvis solen. Sammen med astronomiske tabeller og en klokke kan posisjonen utregnes. En kunstig horisont ble brukt når horisonten ikke var tilgjengelig, og kunne bestå av vann i en beholder eller lignende.
- Teodolitt:
Et vinkelmåleinstrument bestående av siktekikkert og gradbue, som brukes for å avlese horisontale og vertikale vinkler med stor nøyaktighet.
Teodolitt
Denne teodolitten var en av favorittene til Harald Ulrik Sverdrup. Den var en av seks teodolitter som var om bord ved avreise i 1918.
Magnetiske undersøkelser
For å gjøre målinger av jordens magnetfelt ble det brukt et magnetometer. Undersøkelsene måtte utføres med god avstand til skipet så de ikke ble forstyrret av jerngjenstander om bord. De første observasjonene ble gjort med bare en isblokk som beskyttelse for vinden, men vinteren 1922–1923 bygget mannskapet et lite ishus, som fikk navnet «Krystalpaladset». Huset hadde elektrisk lys og en ovn som ikke var magnetisk. Om sommeren ble observasjonene gjort i et telt. Utstyret var utlånt av Carnegie Institution i Washington, og var spesialtilpasset polare forhold. De magnetiske undersøkelsene var viktige for å kunne bestemme kompassets misvisning, den magnetiske inklinasjonen og intensiteten av magnetismen.
- Magnetometer: Måleinstrument som måler styrken og retningen i magnetosfæren.
Atmosfæriske undersøkelser
Det ble tatt flere målinger av elektriske spenninger i atmosfæren. Om bord var et elektrometer utlånt fra Smithsonian Institution i Washington. Odd Dahl modifiserte dette slik at det ble mer automatisk.
Meteorologiske observasjoner
Gjennom tre år ble det utført meteorologiske observasjoner regelmessig seks ganger om dagen. Deriblant registrering av lufttrykket, temperatur i luften, fuktighet, vind, sol og snødybde. Vindmålinger ble utført ved å slippe ballonger til værs. Ved å følge ballongene med kikkert leste de, hvert minutt, retningen og høydevinkel etter hvert som ballongen fløy av gårde. Ved hjelp av disse observasjonene kunne de finne den banen ballongen fløy i luften og med det beskrive vindretning og styrke i ulike høyder. Om vinteren og mørketiden festet de små papirlykter under ballongene så de kunne følge dem i kikkerten fra isen. Mer enn 500 ballonger ble sendt opp.
Temperaturen i atmosfæren ble målt ved å sende opp instrumenter med drager, utlånt av U.S. Weather Bureau. De var bygget som to kasser uten bunn og lokk og var festet med en stålwire. Dragene kunne fly i flere tusen meters høyde ved gunstige forhold. De hadde to motorvinsjer for å trekke dragene inn – en med glødehodemotor og en med motorsykkelmotor – men begge sviktet i kulden.
Hav og is
Sverdrup og Malmgren gjorde flere undersøkelser av sjøisen. Havdybden ble målt daglig, og vannprøver ble sanket for å måle vannets tetthet, saltinnhold, mengde oksygen og hydroksyltall. Det ble også gjennomført målinger av temperaturen i havet og isen på ulike dybder.
Tidevannet ble undersøkt og registrert med ulike metoder. Strømmåleren de hadde med, fungerte ikke i kalde temperaturer, så de laget etter hvert en egen om bord.
Det ble samlet inn plankton og prøver av dyrelivet på bunnen, men i mangel av biolog om bord ble disse konservert til de kom hjem.
Selvregistrerende tidevannsmåler laget av Sundbeck. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Tidevannsmåleren om bord på Maud, 1923. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.
Den registrerende vannstrømmåleren, som ble bygget om bord og brukt for å måle havstrømmens retning og styrke. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.
Sverdrup leser av temperaturen i isen. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.
Sverdrup med vannprøver i laboratoriet om bord på Maud. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.
Samling av virvelløse dyr som ble registrert. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.
Les mer:
Harald Ulrik Sverdrup:
«The Norwegian North Polar Expedition with the “Maud” 1918-1925. Scientific Results», utgitt av Geofysisk Institutt, Bergen, i samarbeid med andre institusjoner. Bergen, A.S. John Griegs Boktrykkeri, 1933 📜
Naturen. Nr. 6, juni 1926, 50. aargang. H.U. Sverdrup: «Maud-ekspedisjonens videnskabelige arbeide 1922-1925» 📜
«Tre aar i isen med «Maud»», Gyldendal, Oslo 1926 📜
Finn Malmgren:
«Havsisen, resultat från Maudexpeditionen», i Naturen. Nr. 3, mars 1926, 50. aargang 📜
«Studies of humidity and hoar-frost over the Arctic Ocean», i Geofysiske publikasjoner, nr.: vol. 4, no. 6, 1926.
«On the properties of sea-ice», i Norwegian North Polar Expedition (1918-1925) Scientific results. Vol. 1a, Special reports Bergen: Geofysisk Institutt, 1933
Maud
Maud ble bygget til Maud-ekspedisjonen og senere solgt til Hudson’s Bay Company. Den lå nesten 90 år som et vrak i Cambridge Bay, før den ble fraktet tilbake til Norge i 2018.
- Bygget: 1916–1917
- Skipstype: tremastet skonnert
- Lengde: 120 fot (36,5 m)
- Bredde: 40 fot (12,3 m)
- Dypgående: 16,9 fot (5,15 m)
- Seilareal: 600 m²
- Hovedmaskin: Bolinder semidiesel, 240 hk
- Tonnasje: 292 brt
Skipsbygger Christian Jensen stod ansvarlig for byggingen, og arbeidet ble gjort ved Jensens båtbyggeri i Vollen, Asker. Da Amundsen så de første konturene og skissene, skal han ifølge Jensen ha sagt: «Dette fartøyet vil bli det beste polarskipet i verden.» Maud ble konstruert etter de samme prinsippene som polarskipet Fram, men var både kortere, bredere og atskillig lettere.
Christian Jensen anslo først at byggekostnadene ville være rundt 300 000 kroner. Kjølen ble strukket i juli 1916, og året etter, den 7. juni 1917, ble Maud sjøsatt. I løpet av prosessen steg derimot material- og lønnskostnadene til mer enn det dobbelte, blant annet fordi det måtte bestilles inn egnet tømmer fra Nederland. Byggekostnadene ble derfor rundt 650 000 kroner da Maud endelig stod ferdig. I tillegg kom kostnader til utstyr, mannskap og proviant.
Etter tillatelse fra dronning Maud, døpte Amundsen skipet med en isklump: «Det er ikke min akt å håne den edle drue. Men allerede nå skal du få føle litt av ditt rette element. For isen er du bygget, og i isen skal du tilbringe din beste tid, og der skal du løse din oppgave. Med vår dronnings tillatelse døper jeg deg Maud.» 📜
Plantegninger Polarskipet Maud
Amundsen fikk tillatelse til å benytte en del materiale og utstyr fra Fram, blant annet roret, ankerspill, propellen og mastene ble gjenbrukt på Maud. Roret og propellen kunne løftes opp for å beskyttes fra isen, slik det også hadde vært konstruert for på Fram.
Amundsen mente at et mannskap på åtte mann var et minimum for å manøvrere skipet. Om bord fantes en salong omkranset av 10 enmannslugarer, bysse og laboratorium.
Mannskapet hadde hver sin enkeltlugar som i utgangspunktet var identisk innredet med et skrivebord, vaskeservant og en enkeltkøye. I sin bok om ekspedisjonen beskrev Amundsen interiøret: “… Paa væggene forøvrig hang fotografier. Paa gulvet var lagt linoleum og derover kokosløpere. Rundt salongen laa de 10 lugarer, en for hver mand. Disse var fra ekspeditionens side utstyrt med skrivebord, køi med køieklær, linoleum med gulvteppe over, gardiner og portierer […] Venner hadde utstyrt min lugar, og saa fint og nydelig var det gjort, at jeg rødmende slog øinene ned, første gang jeg kom derind. Man maatte jo tro, jeg skulde paa bryllupsreise.” 📜
Da ekspedisjonen måtte avsluttes i 1925 og skipet selges, ble det overtatt av Hudson’s Bay Company for 40 000 dollar. De endret navnet til Baymaud og brukte skipet som forsyningsskip til flere av sine nordlige utposter. 📜 Sommeren 1927 ble Baymaud ført inn i Cambridge Bay, Canada, der den ble liggende og brukt som flytende verksted, lager og radiostasjon. Ifølge radiotelgrafisten W.G. Crisp «oppsto det i 1930 en lekkasje ved Baymauds propellaksel som ikke lot seg reparere uten mulighet for dokksetning. Hun sank i fortøyningene og ble fullstendig vrak». 📜 Utover 1930-tallet fortsatte forfallet av Baymaud.
Det er muligens en tragisk ironi i at Mauds liv som et stolt skip skulle ende akkurat her, for Cambridge Bay ligger i vestenden av Dronning Mauds hav (Dronning Maud bukta), et havstrekk mellom det Canadiske fastland og Victoriaøya, navngitt av Roald Amundsen til ære for Dronning Maud etter Gjøa-ekspedisjonen.
I 1990 kjøpte Asker kommune vraket av Baymaud fra Hudson’s Bay Company for 1 dollar, med en plan om å frakte det tilbake til Norge, uten hell. Det var også planer om å hente vraket til Tromsø, uten at det heller ble realisert. Det var også flere som engasjerte seg for at vraket skulle bli liggende i Cambridge Bay, men i 2011 begynte prosjektet «Maud Returns Home» sitt arbeid med å frakte skipet tilbake til Norge. Vraket ble hevet i i 2016, og i 2018 ble det fraktet til Norge. I august samme år ble vraket slept inn Bunnefjorden utenfor Amundsens hjem, Uranienborg, før det ble fraktet til sitt midlertidige oppholdssted ved Tofte i Oslofjorden.
Oslofjordmuseet, MiA ligger i Vollen i Asker og har flere ressurser og samlinger relatert til Maud.
Les Christian Jensens beskrivelse av byggingen av Maud
Følg prosjektet: «Maud Returns Home»
Relaterte ressurser
Plantegning
Polarskipet Maud, november 1916
Plantegning
Polarskipet Maud, mai 1916
RA.8-1991b_04. Foto: Follo museum, MiA
RA.8-1991b_04. Foto: Follo museum, MiA
RA.8-1991b_06. Foto: Follo museum, MiA
Plantegning
Polarskipet Maud, april 1916.
RA.8-1991a_04. Foto: Follo museum, MiA
RA.8-1991a_05. Foto: Follo museum, MiA
RA.8-1991a_06. Foto: Follo museum, MiA
1918–1925 Maud-ekspedisjonen
Mannskap
Det opprinnelige mannskapet på Maud-ekspedisjonen bestod av menn med bred erfaring fra tidligere ekspedisjoner og vitenskapelig arbeid. Allerede i 1919 forlot to av mannskapet ekspedisjonen, Tessem og Knutsen skulle bringe ekspedisjonens vitenskapelige materiale og post tilbake til Norge, men omkom på ferden mot telegrafstasjonen i Dickson, Sibir. I forkant av ekspedisjonens andre fase (1922–1925), ble store deler av mannskapet skiftet ut, blant annet kom erfarne flygere og vitenskapelige assistenter om bord. Selv om mannskapet opprinnelig bestod av menn fra Norge og Sverige, ble også flere lokale personer, som Olonkin og Kakot, sentrale medlemmer av ekspedisjonen.
Roald Amundsen. Ekspedisjonsleder. 1918–1921.
Dikt til Maud-besetningen
Objektnummer: RA 0663
Lengde: 17.0 cm
Bredde: 15.5 cm
Materiale: glass, tre, strie, bark
Innrammet dikt på brent bjørketrebark, på engelsk, til besetningen på Maud;
«To the Gallant Crew of the Good Ship Maude».
Diktet ble gitt av gjester etter en akevitt-fest; «With compliments and best wishes from your guests on the occasion of your Aquavit Party».
RA.0663_02
RA.0663_03
RA.0663_04
