1872
Roald Amundsen født 16.juli
Belgica
Skipet Belgica het opprinnelig Patria og ble bygget i 1884 i Svelvik, av skipsbyggmester Johan Christian Jacobsen. Skipet var primært bygget for arktisk nebbhvalfangst, men denne fangsten ble også drevet i kombinasjon med selfangst.
Skipet var en tremasters bark, bygget av furu, eik og greenheart. Skroget hadde dobbel trehud på alle steder utsatt for isskruing.
- Bygget: 1884
- Skipstype: tremastet bark
- Lengde: 36 meter
- Bredde: 7,80 meter
- Dypgående: 4,2 meter
- Hovedmaskin: 35 hk motor fra Nylands verksted
- Tonnasje: 263 brt
I 1896 ble Patria kjøpt av Adrien de Gerlache, som trengte et skip til sin kommende ekspedisjon til Antarktis, for 70 000 franc (omtrent 50 000 kroner). Skipet ble bygget om ved Framnæs verft i Sandefjord. Blant annet ble det installert flere lugarer, et laboratorium, skipet ble malt og ishuden byttet ut. I tillegg endret skipet navn til Belgica.
Kilde: «Résultats du voyage de la Belgica en 1897-99 sous le commandement de A. de Gerlache de Gomery», 1936.
Kilde: «Résultats du voyage de la Belgica en 1897-99 sous le commandement de A. de Gerlache de Gomery», 1936.
Kilde: «Résultats du voyage de la Belgica en 1897-99 sous le commandement de A. de Gerlache de Gomery», 1936.
Kilde: «Résultats du voyage de la Belgica en 1897-99 sous le commandement de A. de Gerlache de Gomery», 1936.
Belgica-ekspedisjonen forlot Belgia sommeren 1897 og ble den første ekspedisjonen som overvintret med et skip i Antarktis, før de returnerte i 1899. Amundsen beskrev Belgica i sine dagbøker som et «storartet sjøfartøy» og «det er med fryd og storhed vi betragter den. Vi har den alle kjær. Og pen er den også med sin stålgrå farve og hvide list». 📜
Etter ekspedisjonen ble Belgica i perioder benyttet til hval- og selfangst i Arktis, før den i 1901 ble utleid til den amerikanske Baldwin-Ziegler Polar Expedition, der den ble brukt for å etablere et depot i Nordøstgrønland. I de kommende år ble Belgica benyttet til ulike tokt til Svalbard og Grønland, blant annet ble den brukt til Louis-Philippe-Robert, Duc d ’Orléans, sommerekspedisjon til Svalbard og Grønland i 1905. Om bord var Adrien de Gerlache med som skipsfører. I 1907 ble Belgica solgt til Louis-Philippe-Robert for 130 000 franc og brukt på et tokt til Karahavet og i de kommende årene til Grønland, Jan Mayen, Svalbard og Frans Josef Land.
I 1916 ble Belgica solgt til kullselskapet Store Norske Spitsbergen Kullkompani A/S (SNSK) på Svalbard. Skipet ble bygget om og skiftet navn til Isfjord. Planen var å bruke Isfjord til transport av kull og materialer mellom Longyearbyen og Nord-Norge, men allerede etter fem turer viste det seg at omfattende reparasjoner og oppgraderinger var nødvendig, og i 1918 ble Isfjord oppdelt for salg.
Skipets nye eier, Kristian Holst, døpte om skipet tilbake til Belgica og brukte det demonterte skipet som fiskeforedlingsanlegg under lofotfisket og som frakteskip blant annet mellom Harstad og Bergen.
I 1940 ble Belgica overtatt av britiske tropper som ankret opp i Brurvika, Harstad, der Belgica ble brukt som ammunisjonslager for allierte styrker. Den 19. mai 1940 sank Belgica som resultat av lekkasje forårsaket av et tysk bombeangrep mot Harstad.
I påsken 1990 fant dykkere vraket av Belgica liggende på sandbanken i munningen av Brurvika.
Kilde: Vidar Skålevik, www.wedive.no
Flere krefter har engasjert seg for å heve vraket, men på grunn av all ammunisjonen om bord er dette vanskelig. I 2006 ble stiftelsen VZW New Belgica etablert ved et verft i Antwerpen for å lage en replika av Belgica.
Kilder:
Kjell-G. Kjær 2005: Belgica in the Arctic, Polar Record 41: 205-214 (2005) 📜
Nasjonale Sjøfartsmuseet, Antwerpen: Belgica – den første overvintringen i Antarktis 1897-1899 📜
Store norske leksikon: Belgica
Relaterte ressurser
1897-1899 Belgica-ekspedisjonen
Mannskap
Det var 19 mann fra fem ulike nasjoner om bord på Belgica, flesteparten fra enten Belgia eller Norge. I tillegg til skipets ledelse og mannskapet fantes også flere vitenskapsmenn. De fleste hadde liten eller ingen erfaring fra polare ekspedisjoner fra tidligere. To av mannskapet omkom under ekspedisjonen, og flere ble alvorlig syke under overvintringen.
Roald Amundsen, Førstestyrmann
Adeliepingvin
Denne Adeliepingvinen ble fanget under Belgica-ekspedisjonen 1897-99 langs den Antarktiske halvøy. Det ble fanget mange pingviner under ekspedisjonen – både til mat og forskning. Amundsen lærte seg å skrike på en måte som tiltrakk pingvinene. Som en kuriositet forsøkte han også å sette en pingvin som trekkdyr foran en slede, uten stor suksess. Den utstoppede pingvinen mangler svømmehud mellom tærne og den har mistet høyre vinge, muligens i forbindelse med utstoppingen.
En fanget pingvin under Belgica-ekspedisjonen. Foto: Follo museum, Mia / Nasjonalbiblioteket.
Amundsen etter en vellykket pingvinjakt under Belgica-ekspedisjonen. Foto: Follo museum, Mia / Nasjonalbiblioteket.
Belgica i isen med pingviner i isen. Foto: Follo museum, Mia / Nasjonalbiblioteket.
Pingivn om bord på Belgica. Kanskje er det denne Amundsen fikk med seg hjem? Foto: Follo museum, Mia / Nasjonalbiblioteket.
Opplev pingvinen i utvidet virkelighet (AR)
Skann QR-koden med en mobiltelefon eller nettbrett
Relaterte ressurser
Belgica-ekspedisjonen 1897–1899
På slutten av 1800-tallet var det mye som var ukjent ved Antarktis.
Ingen mennesker hadde ennå overvintret verken i isen eller på land.
Det vil den belgiske sjøoffiseren Adrien Victor Joseph de Gerlache de Gomery gjøre noe med.
Det nærmeste han har vært en polarekspedisjon, var da han søkte om å delta på en svensk ekspedisjon, og fikk avslag.
Nå vil han lede sin egen.
Forberedelser i Antwerpen
Sommeren 1896 er Roald Amundsen 24 år. Den siste tiden har han deltatt på fangst i Nordishavet, tatt styrmannseksamen og gjennomført dramatiske vinterturer i den norske fjellheimen. Flere ganger har han forsøkt å få være med på ekspedisjoner lenger nord og syd, og i august 1896 kan han dele en gledelig nyhet med sin bror Leon:
«Fra 1ste juni 1897 er jeg forhyret med den belgiske antarctiske expedition, som matros og skiløber. Turen skal vare i 2 aar og vil bli meget interessant da den jo er den første i sit slag.» 📜
I Norge rekrutterer de Gerlache flere av mannskapet og et egnet ekspedisjonsskip. Han kjøper hvalfangstskuta Patria, opprinnelig bygget i 1884, døper den om til Belgica og får den utrustet i Sandefjord.
Belgica
For Amundsen er det også mye som må forberedes. Før avreise blir han forfremmet til førstestyrmann, og tidlig i 1897 drar han til Antwerpen for å gjennomgå navigasjonskurs og for å lære fransk og flamsk slik at han kan gjøre seg forstått om bord. I Antwerpen leier han seg et rom hos en liten vertsfamilie. Mannen i huset er ofte ute og reiser, og Amundsen og vertinnen blir godt kjent med hverandre. Hvordan vennskapet utvikler seg, vet ingen sikkert, men natt til 24. mars 1897 skjer noe dramatisk.
«Her har nemlig inat passert en historie saa sørgelig, at jeg aldrig vil komme til at glemme den. Fruen i huset har nemlig taget sig selv af dage ved kulosforgiftning.» De fant henne tidlig på morgenen, liggende på pikeværelset. «2 sinkbøtter med kul stod paa gulvet og den ene brændte fremdeles«, skrev Amundsen i brev hjem til Leon. 📜
Amundsen drar hjem til Norge ved første anledning.
Men det er ikke siste gang Amundsen skal møte på døden under denne ekspedisjonen.
Avreise
Mens Belgica ligger i Sandefjord, får den også ærverdig besøk. Den norske polarfarer Fridtjof Nansen, som sommeren 1896 hadde returnert etter en spektakulær ferd over Polhavet, kom for å ønske ekspedisjonen hell og lykke. Når flere av mannskapet står samlet på dekk, blir fotografiet tatt. Dette blir det første møtet mellom Nansen og Roald Amundsen.
Ekspedisjonens avreise blir utsatt flere ganger, og lenge før de når isen, oppstår det problemer med mannskapet. Allerede før de legger fra kai i Antwerpen i august 1897, forlater to av mannskapet ekspedisjonen, deretter blir kokken byttet ut, og i Punta Arenas i Chile blir tre andre strøket av mannskapslisten. Når de endelig setter kurs mot ishavet, er de 19 mann om bord som snakker totalt fem forskjellige språk, i tillegg til skipskatten Nansen.
Mannskap
Mannskap
6. oktober passerer Belgica ekvator, de av mannskapet som ikke har krysset linjen tidligere, må døpes av Kong Neptun, slik at de kunne regnes som fullbefarne sjøfarere. Amundsen er en av de udøpte. En og en føres de frem til en stol på dekk, «for at først barberes af Neptuns hofbarberer». Barberknivene er laget av tre for anledningen, barberkostene er malerkoster og såpen en blanding av fett, mel, sot og vann. Er den udøpte så ubetenksom å svare når så kapteinen spør om hans navn, får han en innsvøpt «barberkost» inn i sin åpne munn. Så såpes man inn før man til slutt får tre bøtter vann skylt over seg. Først da er man verdig til å delta på festmiddagen på kvelden. 📜
Når de så setter kursen over det ofte så stormfulle Drakestredet, er de både overlesset og underbemannet. I tillegg er de sent ute, den antarktiske sommeren er allerede på hell.
Men likevel skal det bli mer dramatikk.
Matrosen som forsvant
22. januar blåser det opp til sterk kuling. Bølgene kommer frådende over dekket. Sneen pisker mot ansiktet, rundt dem driver isfjell. Sikten er dårlig, skyene ligger lavt. Om bord går de med ulike vaktskift. Klokken er 12 på formiddagen når Amundsen overtar kommandoen på dekk. Sammen med nordmennene Johansen og Wiencke og belgieren Dufour har han ansvaret for å holde kursen gjennom uværet.
Vinden øker, bølgene blir høyere, og etter hvert samler mer og mer vann seg på dekk. Det oppdages at flere av spygattene (der vannet skal renne ut fra dekk) er tette. Amundsen setter Johansen og Wiencke på jobben med å rense dem. Selv står han til rors og gjør det han kan for å holde skuta på rett kjøl. Plutselig hører han Johansens stemme. På en måte han aldri har hørt før.
«Wiencke over bord!» «Wiencke over bord!»
En brottsjø har skylt over dekk, og uten sikring er den unge matrosen sjanseløs. Folk kommer løpende for å hjelpe, i bølgene kan de se hvordan Wiencke kjemper for livet. Lecointe hiver seg i vannet med et tau rundt kroppen, men mislykkes med å få Wiencke med seg. Vannet er iskaldt. Men Wiencke får tak i logglinen, håpet stiger. Johan Koren beskriver dramatikken i dagboken:
«Men hans hender er alt kraftløse etter den anstrengende svømmingen i det iskalde vannet, tungt kledd som han var i oljeklær og sjøstøvler. Taket slirer stadig vekk, mens man haler inn på linen.» 📜
Wiencke drar seg inn akter på skipet. Johansen legger seg ned og får tak i armen, Amundsen griper krage. I de høye bølgene gjør de et forsøk på å dra ham om bord. Men plutselig krenger skuten. Johansen glipper. Wiencke forsvinner ned i bølgene igjen.
«Vi står alle lenge stille og ser etter ham. Hans gule oljefrakk skinner så ubarmhjertig lenge opp fra dypet», skriver Koren i dagboken. 📜
Ludvig Hjalmar Johansen, sjømannen som holdt Wiencke idet han forsvant, skrev senere en fem-siders rapport om hendelsen. 📜
Isen tetter seg, stemningen faller
Når stormen gir seg og tåken letter, kommer land til syne. Ukjent land.
Gjennom farvann ingen før har sett, driver de på videre sydover, forbi øyer, fjell og is. De møter pingviner, hval, sel og fugl. De jakter, forsker og oppdager. Kart blir tegnet og navn foreviget. En av de største øyene får navn etter mannen som forsvant i bølgene – Wienckeøya.
Flere steder går de i land, men hele tiden beveger de seg lenger inn i isen. Utover i februar blir isen tettere og tettere. Noen ganger sitter de fast i flere dager før de kommer seg løs, men likevel fortsetter de.
23. februar skriver Amundsen i dagboken: « Videnskabsmændene viser desværre store tegn paa frygt. De vil nødig længere ind i isen. Hvorfor er vi da komne hid? Er det ikke for at udforske de ukjendte egne? Dette kan ikke gjøres ved at ligge stille udenfor isen og luren af.» 📜
6. mars 1898 er det stopp. «Vi er knagende fast. Den nyfrosne is er allerede gaaelig over alt, og tvivler jeg paa at ‘Belgica’ vilde klare den selv under gunstige omstændigheder. Vi maa uden tvivl tilbringe vinteren her, og er det ikke mig imod«, skriver Amundsen i dagboken. 📜
Men om bord hersker også en stor usikkerhet. Den offisielle planen har hele tiden vært at bare noen utvalgte menn skulle settes i land og overvintre, mens skipet skulle returnere til Sør-Amerika. Nå er det ingen vei tilbake. Nå må alle tilbringe vinteren i isen. Selv om de mangler både utstyr, kunnskap og proviant.
For flere blir det en kamp om livet.
11. mars skriver Amundsen i dagboken:
« Man begynder at bli fortrolig med overvintringstanken. Kulden har begyndt hurtigt. Isen ligger fast og uden skruinger om os. Dette begyner at bli interessant.« 📜
Først senere skal Amundsen få vite ekspedisjonsleder de Gerlaches egentlige plan.
« Som belgier kunde jeg ikke – med et dampfartøi, som vi har – lade være at trænge syd paa disse kanter […] Jeg beklager meget, at jeg saaledes er aarsag til vår fastbliven i isen», forteller han til Amundsen i fortrolighet. 📜
Tiden i isen gir Amundsen mulighet for å legge egne planer. 1. april noterer han en spektakulær idé i dagboken:
«Her er min plan. Saa snart solen er kommen igjen trænger to af os med en let tomands kajak paa slæde sydover med proviant for 6 maaneder. Efter 6 ugers march mod syd vender vi om og søger fartøiet. Man maatte aftale en bestemt tid og sted. Dette er ikke umuligt, men lidet sandsynlig. Rimeligst vilde man ikke finde fartøiet igjen. Vel. Vi drager da SV over saa langt som aaret tillader det. Henmod vinteren indretter vi os paa den mest hensigsmæssige maade paa et dertil skikket isfjeld. Vi har intet at frygte her om vinteren. Naar pladsen er fundet forsyner vi os med forraad for vinteren – pingviner og sæl. Næste vaar gaar det atter sydvestover indtil land træffes. Findes intet fremspringende land inden Syd-Victoria, fortsætter vi, naar dette er naaet i kajakken nordover. Vi søger fra de nordligste øer at naa Australien. Dette vilde naturligvis tage flere aar, men det er ingen tvivl om, at det skulde lade sig gjøre.» 📜
I tillegg bruker Amundsen tiden til å lære. Han nyter å være i isen, i kulden og vinden. Han absorberer alt han kan ha nytte av. Noterer, tenker og tegner. Det samme gjør også vitenskapsmannen Emil Racoviță. Han fyller en hel bok med karikaturer av mannskapet, som senere blir gitt til Amundsen. 📜
For mange av de andre er det motsatt – for dem er situasjonen truende og livsfarlig. For den belgiske vitenskapsmannen Emile Danco ender det med døden.
I løpet av den antarktiske vinteren blir Danco syk og sengeliggende. Det er noe med hjertet, noterer Amundsen i dagboken. Doktor Cook kan ikke gjøre stort. Den 6. juni våkner ikke Danco igjen. De dekker ham til med det belgiske flagget. To dager senere får han sin grav i det iskalde havet. Dancos død påvirker stemningen om bord. Sammen med dårlig humør, tvil og symptomer på mangelsykdommen skjørbuk, sprer også redselen seg. Ingen vet hvem døden kommer til neste gang.
Amundsen, på sin side, er trygg i sitt valg. 20. juni 1898 noterer han i dagboken: «Det er jo til dette liv min higen har staat saa længe nu. Det var ikke et barnsligt indfald, der bragte mig til at gaa med. Det var en moden tanke. Jeg angrer ikke og haaber at maatte faa kraft og helbred til at fortsætte mit nu begyndte arbeide.» 📜
Pingvinbiff
I juli, når vinteren er på sitt kaldeste og mørkeste, er det mange som lider av skjørbuk, noen begynner å skrive sine testament, andre mister kontroll over sinn og humør. At det prates forskjellige språk, gjør heller ikke situasjonen noe bedre. Det franske ordet «quelque» – noe, noen – blir av enkelte av nordmennene oppfattet som kverke, noe som skaper flere misforståelser. Stemningen tilspisses slik at drapstrusler blir fremsatt, påstås det.
Doktoren Frederick Cook skriver allerede på høsten at:
«The curtain of blackness which has fallen over the outer world of icy desolation has descended upon the inner world of our souls.»
Selv skipskatten Nansen sliter. Gjennom vinteren ligger den enten i en av mannskapets senger eller ved ovnen, men etter hvert blir den både sky og sint, og den skyr unna både kos og mat. Mannskapet prøver alt, og fanger til og med en levende pingvin til den for at den skal få en lekekamerat, men til ingen nytte. Verken Nansen eller pingvinen vil leke. De stiller seg i hvert sitt hjørnet av rommet. Nansen trives rett og slett ikke i Antarktis, og i juni, midt under mørketiden, dør han. Tapet av ekspedisjonens maskot gjør enkelte av mannskapet enda mer engstelige for fremtiden.
For å få folk opp fra sengen foreslår doktor Cook å endre kostholdet. Bort med hermetikk uten riktig næring og frem med ferskt kjøtt. Sel- og pingvinkjøtt blir servert flere ganger om dagen, men flere nekter å spise av den nye menyen. I begynnelsen er det flere som mener at de heller vil dø enn å spise det som blir foreslått. De tviholder på den medbrakte hermetikken. Men doktor Cook er like sta. Og etter hvert som det ferske kjøttet blir fordøyd, merker de fleste en bedring. For Amundsen er det hele en ny opplevelse, han synes pingvinkjøtt er «udmærket, som biff og er ikke uligt oksekjød».
En av pingvinene de fanger, blir senere stoppet ut og får sin plass hjemme på arbeidsværelset til Amundsen på Uranienborg:
I dagboken 1. april 1898 skriver Amundsen: «Pingvin bif er aldeles udmærket. Dog maa man passe vel paa at adskille alt fedtet fra kjødet. Nogen vidløftig forberedelse i edik er unødvendig. Tag kjødet, som det er og læg det i panden med lidt smør, og man har den deiligste bif, som man kan ønske sig.« 📜
Vennskapet og kontakten med Frederick Cook blir verdifull for Amundsen gjennom denne tiden. Amerikaneren, som fra tidligere hadde vært på flere ekspedisjoner til Grønland, deler villig av sin kunnskap. I dagboken 22. juli 1898 noterer Amundsen: «Saaledes spurgte jeg idag doktoren, hvad han ansaa for de vigtigste næringsmidler for en polar expedition. Først og fremst melk, svarede han, dernæst æg hvis de kan bevares friske. Saa salt kjød (gris), skinke o.s.v. Ikke tilberet og ophakket mad, det blir man saa hurtigt kjed af. Denne mands mening sætter jeg høit, efter det kjendskab jeg nu har til ham.« 📜
Senere skal Cook bli mest kjent for sin påstand om at han var førstemann til Nordpolen, noe som ennå diskuteres; men for Amundsen forblir han en nær venn hele livet.
Den første sledeekspedisjonen
Etter hvert stiger formen hos flere om bord, og det blir også klart for sledeturer. 30. juli 1898 kan Amundsen legge ut på det han omtaler som «Den første slædeexpedition paa den antarktiske drivis». Med seg har han Lecointe og Cook. Målet er å finne pingviner og ikke minst oppleve noe annet enn livet om bord. Med ski som er over 3 meter lange, og med truger, skal de trekke sleden på ca. 100 kilo rundt på drivisen.
«I afgangsøieblikket blev jeg i høitidlighed udnævnt til øverste grad af ‘Pingvin ordenen’ og overleveret dette. De øvrige deltagere udnævnedes til alm. riddere af samme orden», skriver Amundsen i dagboken den dagen. 📜
Selv om turen bare varer i seks dager, gjør den stort inntrykk på Amundsen. I august, under en nattevakt i fullmåneskinn, skriver han i dagboken:
«Et herligere skue kan vel neppe eksistere end disse maanelyse nætter paa isen. Det er skinnende klart. Selv isfjeldene i horizonten kan sees omridsene af. – Sommernatten & vinternatten hjemme er smukke, men virker de dog ikke saa gribende som denne tause, kolde af maanen oplyste polar nat. Det er en forunderlig følelse, der griber en. Skabte Gud hele dette store omraade for at det skulde ligge forladt & glemt af menneskene? Nei & atter nei, visselig ikke. Det er vor pligt at gjøre, hvad vi kan, for engang at faa rede paa al den herlighed & rigdom Gud gav os.« 📜
Men om bord er det ennå turbulent. I november får Amundsen erfare en ny side av ekspedisjonens organisering. I et møte med de Gerlache blir han opplyst om at det på forhånd er avtalt at uansett hva som skjer, skal ekspedisjonen være under belgisk kommando. Med andre ord står nasjonalitet over rang. For Amundsen betyr det at han i praksis har mistet sin betydning som styrmann. Noe han ikke kan akseptere, eller vil være en del av.
Til de Gerlache svarer han at han anser sin «stilling ved expeditionen for hævet». 📜 «Der eksisterer ikke længere for mig nogen belgisk, antarctisk expedition.»
Selv om han ikke ser seg selv som en del av ekspedisjonen lenger, har ikke Amundsen så mange muligheter. «Jeg ser i Belgica kun et almindeligt fartøi, indesluttet i isen. Min pligt byder mig at hjælpe den haandfuld mænd, som er forsamlede her ombord.« 📜
Isen slipper taket
Solen returnerer 21. juli 1898, og etter hvert som plussgradene blir flere og vinteren slipper taket, begynner også mannskapet å bevege seg mer utenfor skipet. En etterlengtet aktivitet kan taes opp – pingvinjakt.
Fangstpremien er 50 franc for hver død pingvin, og det dobbelte hvis man fanger en levende. Amundsen spesialiserer seg med en egen særegen teknikk for pingvinfangst. Med hes, lys røst forsøker han å etterligne pingvinenes sang, slik at han kan snike seg innpå dem.
I Januar 1899 forsøker Amundsen og Cook et nytt eksperiment. De fester et tau rundt bena på en av de fangede kongepingvinene og setter den foran en slede. Håpet er at den vil fungere som trekkdyr. Det går noen meter, men ikke lenger. Trekkpingvin blir aldri noen suksess.
Det som opptar mannskapets hverdag de første sommerdagene, er å komme seg ut av isen. En ny overvintring vil være katastrofalt. Igjen er det doktor Cook som tar initiativet. I januar 1899 foreslår han å lage en kanal i isen, så Belgica kan presse seg frem og ut til åpent hav. Mannskapet tar frem hakker, spader og sprengstoff. Etter flere uker med arbeid åpner isen seg opp. Maskinen blir startet, seilene heises, og skuta skubber seg frem. Omsider får de betalt for slitet.
14. mars 1899 når de åpent hav. Kursen settes mot Punta Arenas, som de når 28. mars 1899. Der avsluttes ekspedisjonen. Amundsen holder sine ord om utmeldelse fra ekspedisjonen og drar hjem til Norge med en passasjerbåt. Med seg har han erfaringer, kunnskap og ideer som skal legge grunnlaget for et videre liv i isen.
Kilder:
Nasjonalbiblioteket: Roald Amundsens privatarkiv
Digitalarkivet: Johan Korens dagbok
Relaterte ressurser
Duk, Frederick Cook
Objektnummer: RA 0024
Materiale: tøy
Denne duken er brodert av amerikaneren Frederick Cook. Han ble kjent med Amundsen under Belgica-ekspedisjonen 1897-99 der de begge var ombord.
Cook møtte mye skepsis da han i 1910 hevdet at han hadde ledet den første ekspedisjonen til Nordpolen året før, men vennskapet til Amundsen beholdt han. I 1923 ble han fengslet etter beskyldninger om økonomisk svindel og i 1926 besøkte Amundsen Cook i Leavenworth fengsel, utenfor Kansas. Da hadde Amundsen med en av sine bøker som gave og tilbake fikk han denne blondeduken, som Cook hadde brodert på fengselscellen.
Duken hadde i mange år fast plass på toppen av piano hjemme hos Amundsen, men ble en gang etter Amundsens død flyttet til bordet i den blå stuen.
RA.0024_05
RA.0024_07
RA.0024_09
RA.0024_10
RA.0024_11
RA.0024_12
RA.0024_13
RA.0024_02
RA.0024_03
RA.0024_04
1897-1899 Belgica-ekspedisjonen, album
Et rødt album med bilder fra Belgica-ekspedisjonen.
Albumet bærer en hilsen fra ekspedisjonens kaptein Georges Lecointe: “A mon compagnon de voyage le lieutenant Amundsen [Til mitt reisefølge, løytnant Amundsen], Bruxelles, le 31 Octobre 1900.”
Fotografiene viser motiver fra reisen til Antarktis, portretter av mannskapet og fra overvintringen i isen.
Relaterte ressurser
Johan Koren tegninger, Belgica-ekspedisjonen 1897-1899
Johan Koren var lettmatros ombord på Belgica og levde senere et kort men innholdsrikt liv som zoolog og utforsker. Han var en dyktig tegner og hjemme hos Amundsen ligger et album med flere av hans tegninger fra Belgica-ekspedisjonen.
Sel 5.5.98 RA.0683.a.
Unge av krabbeetersel 1.11.98.
RA.0683.b.
Pingvin. 2.5.98.
RA.0683.c.
Pingvin. 2.5.98.
RA.0683.d.
Belgica. RA.0684.
Landskap. RA.0685.
Landskap og dyreliv. RA.0686_01.
