1872
Roald Amundsen født 16.juli
Da Nordpolen ble Sydpolen
I 1908 presenterte Roald Amundsen en plan om å utforske Arktis og drive over Polhavet.
Tre år senere stod han på motsatt side av kloden.
«Jeg tror aldri noget menneske har stått på et sted nettop så diametral motsatt sine ønskers mål», skrev han senere.
Bli med inn i dramaet som oppstod i forkant og les hvorfor Amundsen snudde opp ned på alle planer.
1926 Norge-ekspedisjonen
Her kommer snart historien om Norge-ekspedisjonen…
I mellomtiden kan du utforske samlingen relatert til denne ekspedisjonen
Norge-ekspedisjonen
1903-1906 Gjøa-ekspedisjonen
Her kommer snart historien om Gjøa-ekspedisjonen…
I mellomtiden kan du utforske det som er i samlingen relatert til denne ekspedisjonen
Gjøa-ekspedisjonen
Latham-ekspedisjonen
25. mai 1928
Klokken er omtrent 10.30.
110 kilometer nord for Svalbard svever Umberto Nobiles luftskip Italia ukontrollert over isen.
Om bord er 16 menn og en foxterrier.
De er på vei hjem fra Nordpolen.
Men kraftig vind og ising har gjort at de har mistet kontrollen.
De har kjempet i flere timer, men nå har luftskipet kurs rett ned i isen. Gondolen der mennene befinner seg, dundrer i isen, og 10 menn blir kastet utover det islagte Polhavet.
Når luftskipet så stiger igjen, er 6 menn ennå om bord. De blir aldri sett igjen.
Samme dag er Roald Amundsen på Skimuseet ved Frognerseteren i Oslo. Han står foran utstillingen med utstyret han brukte på sydpolsekspedisjonen sytten år tidligere. Ved siden av ham står den amerikanske flyveren Carl Ben Eielson, som er i Norge med australieren George Hubert Wilkins etter å ha fullført den første suksessfulle flyvningen fra Alaska til Svalbard. Amundsen er en av flere som sørger for at de får sin fortjente hyllest i Norge.
Senere på kvelden står Amundsen på scenen i den store salen i Colosseum kino. Foran to tusen publikummere innleder han foredraget til Eielson og Wilkins. Nasjonalsanger blir spilt, og hurrarop runger fra salen.
Kontrasten er stor mellom festlighetene i Oslo og kampen som denne kvelden utspiller seg i Polhavet.
26. mai 1928
Det er over et døgn siden noen har hørt fra luftskipet Italia. I avisene ryktes det om mulighetene for å klargjøre en unnsetningsekspedisjon. Ennå vet ikke verden hva som har skjedd.
I Oslo fortsetter festen. En kortesje med flaggsmykkede biler er på vei ut til Bygdøy, utenfor sentrum. De stopper ved Norsk Folkemuseum og Vikingskipsmuseet, før de kjører ned til restaurant Dronningen nede ved sjøkanten. Avisen Aftenposten har invitert til festlunsj til ære for Wilkins og Eielson.
Det er en strålende sommerdag, og flere av landets polarpersonligheter er invitert.
Men i løpet av lunsjen blir Aftenpostens sjefredaktør, Frøis Frøisland, forstyrret to ganger. Først kommer et telegram fra journalisten Odd Arnesen, som kan meddele at det italienske skipet Città di Milano nå gjør seg klar for å gå nordover for å søke etter luftskipet Italia, som på dette tidspunktet ikke har gitt lyd fra seg på over et døgn.
Praten begynner å gå rundt bordet. Blant erfarne menn. Meningene er mange.
Ikke lenge etterpå kommer en ny melding til Frøisland. Denne gang er det fra den norske forsvarsminister Torgeir Anderssen-Rysst. Han lurer på om Roald Amundsen og Otto Sverdrup kan møte på hans kontor for å diskutere en mulig norsk redningsekspedisjon.
«Right away», svarer Amundsen på engelsk. Og fortsetter på norsk: «Svar at jeg er klar øyeblikkelig.» Sverdrup, som sitter ovenfor, nikker sindig og samtykkende på hodet.
Men etter hvert innser alle at situasjonen er komplisert. Italia, med Benito Mussolini i spissen, ønsker ikke å sende ut en norsk redningsekspedisjon, og ifølge enkelte kilder, særlig ikke hvis Roald Amundsen er involvert. Amundsen har gjort seg selv til en kontroversiell figur i Italia etter ekspedisjonen med luftskipet Norge i 1926.
Etter møtet hos forsvarsministeren drar Amundsen ned til Victoria Hotel, der hans gode venn Herman Gade arrangerer en privat fest til ære for Wilkins og Eielson. Da Amundsen blir spurt om møtet hos ministeren, svarer han:
«Vi blev enig om å se tiden an noen dage. Hvis det skjer noe av betydning i pinsen skal jeg øieblikkelig underrettes. Av praktiske grunner blir jeg boende her på hotellet.»
Andre pinsedag drar Amundsen hjem til Svartskog.
I de første dagene av juni blir det fanget opp radiosignaler fra Nobile og hans menn, optimismen stiger. Samtidig mottar Amundsen en melding fra sin gode amerikanske venn Lincoln Ellsworth, han sier han kan stille med penger hvis Amundsen klarer å stable på beina en egen redningsekspedisjon. Dette skaper begeistring hos Amundsen, og blant folket. Til Uranienborg renner det inn med søknader fra folk som vil være med.
Det er i disse dagene Amundsen får besøk av den italienske journalisten Davide Giudici hjemme på Uranienborg. De setter seg ned i de grønne stolene i stuen.
«Tiden er sentral», uttaler Amundsen når Guidici spør ham om overlevelsesmulighetene til Nobile og hans menn. Og om forholdet til Nobile, mannen som han tidligere har kritisert offentlig, beskriver Amundsen et felles bånd, som alle polarfarere har, et bånd av solidaritet som er sterkere enn personlig bitterhet og følelser i slike situasjoner som nå. «I dag ser jeg bare én ting», sier han. «General Nobile og hans venner er i fare, og det er nødvendig å gjøre alt som er mulig for å redde dem.»
Om sin egen plan kan han fortelle at han for øyeblikket er i gang med å velge ut de beste piloter, mekanikere og radiooperatører. «Spørsmålet er ikke hvem som kommer først eller hvem som gjør mest, men at situasjonen blir verre og verre for hver dag som går.»
Flere ganger under intervjuet reiser Amundsen seg opp og går bort til radioen for å høre om det er noe nytt om italienerne. Men hver gang setter han seg skuffet ned i stolen igjen. I taket over dem, der de sitter i stuen, henger en modell av Dornier Wal-flybåten Amundsen benyttet på sin flyekspedisjon mot Nordpolen i 1925. Amundsen ser opp på det, drømmer seg bort et øyeblikk og sier:
«Å! Om De bare visste hvor storartet det er der oppe! Det er der jeg ønsker å dø, og jeg ønsker bare at døden vil komme til meg på en ridderlig måte, at den vil innhente meg under utførelsen av en stor oppgave, hurtig uten lidelse. Og dette håper jeg, for i over 30 år, fra tiden med Belgica-ekspedisjonen i 1897, har jeg lært å forsvare meg mot skjørbuk, den eneste faren jeg frykter i de områdene.« 📜
14. juni 1928
14. juni trykker norske aviser nyheten om at Roald Amundsen blir hjemme. 📜 Ellsworths midler strekker ikke til. Men det er én ting avisene ikke vet.
Rundt klokken 12 denne formiddagen ringer telefonen hjemme på Uranienborg.
Det blir vendepunktet for Amundsen.
Når han løfter av røret, hører Amundsen stemmen til den innflytelsesrike norske grossereren i Paris Fredrik Peterson. Peterson ønsker å bistå Amundsen og har allerede vært i samtaler med personer i Frankrike som kan stille med fly. Amundsen presiserer at han ikke kan bruke et vanlig fly, han trenger en flyvebåt. Peterson skal se hva han kan gjøre.
Før han legger på, skal Amundsen ha sagt: «Ja, dette var riktig gledelig. Takk skal De ha.«
Det er blitt kveld når Peterson ringer på ny. En flyvebåt står nå til disposisjon. Latham 47.02.
Med et fransk mannskap på fire skal flyet kunne lette om to dager og møte Amundsen i Bergen.
Både ved Lathams fabrikker i Caudebec-en-Caux og hjemme hos Amundsen begynner intense forberedelser.
Latham 47.02
Ved 10-tiden på kvelden 16. juni lander den franske flyvebåten i byfjorden i Bergen og slepes inn til Marineholmen. Samme kveld flokker en menneskemengde seg rundt vognene på Bergenstoget ved Østbanen i Oslo. I midten av folkemengden står Roald Amundsen og flyveren Leif Dietrichson. Tre år tidligere hadde Dietrichson vist sine egenskaper under ekspedisjonen mot 88 grader nord, Amundsen mente at «han var en altfor god mann til ikke å bli benyttet nu». 📜 Det var derfor gjort plass til dem begge om bord i Latham.
Sammen med nevøen Gustav «Goggen» Amundsen og den alltid trofaste Oscar Wisting, som skal følge med til Bergen og deretter ta seg til Svalbard med båt, gjør de seg klare for å stige om bord på nattoget som skal ta dem over fjellet.
Det lille følget entrer toget i en 2. klasse-kupé, men før toget stamper ut fra stasjonen, trer plutselig en ung dame nølende inn. Hun spør om hun kan gi Amundsen et siste håndtrykk:
“De må unnskylde min dristighet, men jeg gjør bare det tusener i dette øyeblikket føler trang til. Vær nu forsiktig! Norge har ikke råd til å miste en sønn som Dem.” 📜
På siste stasjon før toget ruller inn til Bergen, kommer en journalist inn i polfarernes kupé.
«Hvad er nu det vigtigste utstyr som De tar med paa Deres hjælpeekspedisjon med Latham?» spør han Amundsen. «Det er for det første ski og kjælker, sammenfoldbare baater, og ellers andet polarutstyr fra mine tidlige færder, proviant, kjeks og chokolade osv.» Amundsen nevner også at det nå, på denne årstid, var «meget taake i polaregnene. Det vil ogsaa vanskeliggjøre eftersøkningen». 📜
Klokken er blitt 11 på formiddagen 17. juni når de stiger ut på perrongen på Bergen jernbanestasjon. Også her har folk møtt opp. Blant annet den franske konsul og flere av de franske flyverne fra Latham 47.02.
Mannskap
«Mens fotografapparaterne kneppet og filmfotograferne sveivet, kom omsider Amundsen og hans ledsagere sig ut av stasjonen og ind paa hotel Terminus», rapporterer Bergens Arbeiderblad. 📜
Amundsen har reservert rom 503, slik at de kan få anledning til å diskutere den videre reise. I peisestuen på Hotel Terminus venter pressefolk, her gjentar Amundsen budskapet at det nå gjelder å berge liv. «Potetene som skulde ha vært stelt hjemme paa Svartskog faar vente saalænge, mens der lager sig til et nyt kapitel til ‘Mit liv som polarforsker’.» 📜
Pressemøte på Hotel Terminus. Fra venstre: Leif Dietrichson, Roald Amundsen, René Guilbaud og Oscar Wisting. Foto: Preus museum
Guilbaud kaster et blikk på fotografen under pressemøtet på Hotel Terminus. Foto: Preus museum
Amundsen med hendene fulle og Guilbaud i frakk, fotografert på vei ut av en bil under oppholdet i Bergen. Foto: Universitetsbiblioteket i Bergen
Amundsen omringet av skuelystne ved Marineholmen i Bergen. Foto: Universitetsbiblioteket i Bergen
Flere båter kom ut på vannet da Latham 47.02 lå ved Marineholmen i Puddefjorden, Bergen. Foto: Universitetsbiblioteket i Bergen
Latham 47.02 liggende på vannet utenfor Marineholmen innerst i Puddefjorden. Foto: Atelier KK / Universitetsbiblioteket i Bergen
Påfyllingsarbeid under oppholdet i Bergen. Foto: Atelier KK / Universitetsbiblioteket i Bergen
Helt til høyre i båten sitter Amundsen. Dietrichson står med hånden på skulderen til mannen foran seg. Wisting sees helt til venstre i båten. Om bord på Latham 47.02 står Guilbaud til venstre og De Cuverville hjelper til. Foto: Louis Anton Jacobsen / Universitetsbiblioteket i Bergen
Latham 47.02 på vannet i Bergen. Foto: Atelier KK / Universitetsbiblioteket i Bergen
Latham 47.02 på vannet i Bergen. Foto: Atelier KK / Universitetsbiblioteket i Bergen
Latham 47.02 på vannet i Bergen. Foto: Louis Anton Jacobsen / Universitetsbiblioteket i Bergen
Latham 47.02 i luften over Bergen. Foto: Atelier KK / Universitetsbiblioteket i Bergen
Journalistene har også spørsmål om Latham. «Hvordan vil det gaa om maskinen kommer i berøring med is i en av raakene?» spør de Guilbaud. «Maskinen taaler ikke meget av den slags paakjending. Men det er nok ugjørlig at starte paa isen med denne maskin paa samme maate som med N 25. Vi faar imidlertid haape det bedste», svarer Guilbaud. 📜 Under oppholdet i Bergen har Latham fått påfyll av både bensin, olje og vann. I tillegg blir det oppdaget et hull på undersiden av vingeflottøren på babord side, som blir tettet med en kobberplate.
Klokken er 18:25 når Amundsen og Dietrichson ros ut til Latham. Idet den lille robåten legger fra land, runger hurrarop fra tusenvis av mennesker på land og i båter på fjorden. Oscar Wisting, som var fulgt med for å vinke farvel, står og ser på sammen med Gustav «Goggen» Amundsen. «Det siste vi så av Roald Amundsen var hans karakteristiske skikkelse sittende akterud på flyvebåten. Plutselig ser vi at han reiser sig op og vinker – avstanden var temmelig stor, flere tusen meter. Vi snudde oss mot hverandre som på kommando efter å ha besvart hilsenen sammen med titusen andre: ‘Så du det. Det var til oss.’ Følelsen var så merkelig intens, og vi reagerte begge samtidig, det var som vi instinktmessig følte at den hilsen den gjaldt bare oss og ingen annen.» 📜
Latham blir slept et stykke ut, før den starter opp og drar nordover.
18. juni 1928
Klokken er rundt 6 på morgenen når de lander i Tromsø. Det er blikkstille på vannet, og solen skinner. Flere av Tromsøs beboere har holdt seg våkne gjennom natten for å hilse dem velkommen. Amundsen tar med Dietrichson opp til sin gode venn i byen, apotekeren Fritz Gottlieb Zapffe. Her får de frokost, en godt stappet morgenpipe, et bad og en hvil. Den franske besetning sjekker inn på Grand Hotell.
Til frokost denne dag hos Zapffe blir det servert røkelaks, noe både Amundsen og Dietrichson setter stor pris på, faktisk så godt er det at de gjerne vil ha det med som niste på veien mot Svalbard. En liten boks fylles opp med flere smørbrød. Klokken 11 går Dietrichson ned til havnen for å tilse at påfyllingen av bensin går som den skal. Zapffe og Amundsen blir sittende igjen og prate. Zapffe er skeptisk, både til flyvebåten og den provisoriske reparasjonen av flottøren som var blitt gjennomført i Bergen.
En halvtime senere ringer Zapffe til direktøren ved Geofysisk institutt, Ole Andreas Krogness. Det er de som har ansvar for værmeldingen i området. Krogness har allerede informert Dietrichson om værsituasjonen, og til Amundsen forteller han om et lavtrykk som ligger rundt Svalbard. Det er ikke optimalt, og det gjør Amundsen betenkt. Det blir bestemt å vente til neste værmelding kommer klokken 14. I timene som følger, klarner det opp. Forberedelsene for avreise begynner. 📜
Før han forlater Zapffe, gjør Amundsen seg klar for en røyk. Men idet han skal tenne pipen, får han ikke fyrtøyet til å virke. Han låner Zapffes og gir sitt ødelagte til Zapffe. «Behold det du, som en erindring om denne siste ferd.» 📜
I ettertid beskrev Zapffe at det var noe uvant med Amundsen denne dagen. Det var «noget underlig fjernt og resignert over ham. Det så ut som det hele ikke vedkom ham, og dog gjaldt det kanskje nettop ham. Uten å si noget satt han bare ganske stille og så på mig. Jeg hadde det ondt inne i mig, men skjønte ikke hvorfor, men i min underbevissthet må det har vært noget som virket». 📜
I 1953 ble Zapffe intervjuet av NRK radio om dette siste møtet med Amundsen, intervjuet kan høres ved Nasjonalbiblioteket. 🔊
Gjennom dagen har flere fly forsøkt å ta av nordover, men på grunn av været har de måttet gi opp. Nå er det Lathams tur til å forsøke. Etter hvert er hele besetningen samlet nede ved Tromsøsundet der Latham 47.02 ligger klar.
«Ja, så flyr vi da», sa Amundsen.
Ekspedisjonsutstyr og proviant
Klokken er rundt fire på ettermiddagen når motorene til Latham høres utover byen. Senere ble det kommentert at den så tunglastet ut og trengte flere forsøk på å lette. Men den tar av og forsvinner nordover.
Klokken 17:40 mottar Ingøy radiostasjon på Måsøy på Finmarkskysten en melding fra Latham:
“Captain Amundsen aboard Latham 47, asks to have icereports if any.”
Et kvarter senere hører telegrafisten på Ingøy at mannskapet på Latham forsøker å anrope radioen i Longyearbyen, men der er det ingen som hører dem.
En time senere, klokken 18:45, overhører telegrafisten ved Geofysisk institutt i Tromsø en melding fra Latham. Dette er den siste sikre meldingen fra Amundsen og besetningen.
Hva som så skjer, vet vi ikke.
I avisene går det rykter om at Latham kanskje har fortsatt ut i isen mot Nobile og hans menn istedenfor å mellomlande i Kings Bay som var avtalt.
«Selvsagt kan en ulykke ha inntruffet, men dette er lite sannsynlig og forhaapentlig vil vi i løpet av dagen motta gode nyheter fra Amundsen og hans feller», skrive Haugesunds Arbeiderblad 20. juni. 📜
For mange er en ulykke utenkelig. I dagene etter Lathams avreise fra Tromsø tok flere andre fly av uten problemer. Været var bra, og Latham 47.02 ble beskrevet som et av de beste flyene som kunne vært skaffet.
«Det hersker fremdeles en uhyggelig stillhet omkring Amundsens og hans fellers skjebne. Det er nu gått så mange dager at man begynner å nære engstelse for at der er hendt en ulykke», skrev Arbeiderbladet 22. juni. 📜
Ryktene og funnene
Etter hvert som dagene går, begynner også ryktene. Noen har hørt Latham, andre har sett Amundsen på isflak, noen har fått flaskepost. To fiskere kan rapportere om at de på Bjørnøya har sett spor «efter to hjul omtrent seks fot brede i en længde paa 80 fot. Sporene ledet til kanten av et stup hvor faldet i sjøen var stort. Nær kanten av avgrunden fandt fiskerne en skindlue, et stykke av en pelsfrakk og nogen vedstykker». 📜
Det går også rykter om at Amundsen var observert hjemme på Svartskog.
Etter hvert begynner innsamlinger for å få i stand leteekspedisjoner. Det blir lovet belønning for dem som kan komme med informasjon. Flere skip, fly og hundespann bidrar til å lete. Norske aviser arrangerer loddsalg for å samle inn penger, førstepremien er en ny bil, en Chevrolet Touring donert av General Motors.
Men det hjelper lite.
Og i august kommer første tegn på at noe fatalt må ha skjedd.
31. august er fiskeskøyta Brodd på vei hjem fra sesongens kveitefiske ved Bjørnøya. Utenfor Torsvåg fyr i Karlsøy får de øye på noe de tror er et tomt oljefat. Plutselig utbryter et av mannskapet:
«Det ser ut til at høre til en flyvemaskin.»
Det blir stille om bord. Ingen sier noe.
De får tak i det og heiser det om bord. Og da skjønner de at det er en flottør. Fra et fly.
Men den er ikke hel. Foran på venstre side har den et firkantet hull, omtrent 20 cm langt og bredt, og et av stagene er forsøkt reparert med en trebit, et annet sted er det tydelige tegn på en tidligere reparasjon. En reparasjon som viste seg hadde blitt gjort i Bergen før avreise.
Flottøren stammer fra Latham 47.02.
Selv de mest optimistiske mister nå håpet.
Den 13. oktober skjer det igjen. En ny vrakrest fra Latham 47.02 blir oppdaget.
På Haltenbanken utenfor Trøndelag får mannskapet om bord på fiskeskøyta Leif øye på en gråblå bensintank i sjøen. Den er også tydelig bearbeidet. Et lite kobberrør tilhørende fyllemunnstykket inneholdt en treplugg. Med andre ord, tanken var blitt bearbeidet for å kunne flyte. Hvorfor? Kanskje for å fungere som flottør.
Så går det uker og måneder før det dukker opp mer, men 11. januar 1929 blir det funnet en bensintank til. Den er helt tom for bensin.
Funnene skaper flere teorier. Men ennå i dag er det usikkert hva som egentlig skjedde med Latham 47.02 og de som var om bord.
Funn og teorier
I tiden etter forsvinningen ble det rapportert om flere observasjoner, funn av vrakrester og ulike teorier.
Minnedagen
14. desember 1928 står hele Norge stille i to minutter. Den norske regjeringen har på forhånd gått ut med flere oppfordringer. Kirkeklokkene skal ringe i to minutter fra klokken 12, samtidig som det oppfordres til alminnelig arbeidsstans. Flagging på halv stang skal skje mellom klokken 12 og 14. Alle skoleelever skal, istedenfor vanlig undervisning, høre på læreren fortelle om Roald Amundsen.
Det markeres i flere land. Med taler og seremonier, avisinnlegg og radioklipp.
En av dem som taler, er Fridtjof Nansen.
Relaterte ressurser
Mot 88 grader nord
«Første gang jeg saa en flyvemaskine hæve sig i luften ført av menneskehaand var i Tyskland i 1913, under en foredragsreise, da blev jeg invitert til at se paa en flyvning; den begeistring jeg følte har sikkert alle av min generation kjendt. Jeg stod der og saa maskinen i luften med friskt minde om de lange slædeture over Antarctis, paa en time tilbakela den distancer som ved reiser i polaregne vilde tat dage og koster store anstrengelser.»📜
Allerede samme år får Amundsen sin første tur i luften. Sammen med flyveren Silas Christofferson flyr han en runde over San Francisco-bukten. Amundsen er begeistret etter landing og bestiller to flybåter fra Christofferson med det samme. Men allerede her begynner problemene.
Amundsen får aldri flybåtene til Norge og blir nødt til å selge dem i Amerika før han i det hele tatt får prøvd dem ut.
I 1923 er Amundsen i ferd med å stable på beina en ny flyekspedisjon. Men den økonomiske situasjonen er kritisk. Pengene han håper han har, finnes ikke, derimot finnes det masse av kritikk. Flere begynner å stille spørsmål rundt meningen med alle Amundsens ekspedisjoner, en av dem er dikteren Arnulf Øverland, som i et avisinnlegg foreslår at Amundsen heller burde fryses inne:
”Lad os da allikevel endnu en gang – syvende og sidste gang – bevilge ham penger. Lad os bevilge penger til et rummelig og komfortabelt isskap med en solid og forsvarlig laas. Sæt ham ind der. Og lad saa den gale mand faa det saa koldt, som han trænger det!” 📜
Men Amundsen gir seg ikke. I begynnelsen av januar 1924 er han i København sammen med Haakon Hammer. De tar inn på Hotel Phoenix, der de treffer representanter for det tyske Dornier Wal-selskapet. 7. januar 1924 skriver Amundsen hjem til sin bror Leon:
«Avslutter i dag kontrakt me et tysk firma Dornier åm bygning a 2 store vanflytebåter å me di skal de være muli å jøre turen tværs åver.«
Roald Amundsen er optimistisk etter møte med Dornier. Etter hvert blir det også snakk om et tredje fly, men ennå finnes kritikere. «Har Roald Amundsen sin fulle forstand?» spør Dagbladet. Andre aviser kaller det «Roald Amundsens dumdristige ferd over Nordpolen».
Arbeidet med å bygge flyene tar til ved Dorniers fabrikker i Pisa i Italia, etter at fredsforhandlingene forbød tyskerne å bygge slike fly i Tyskland. Amundsen besøker selv landet i april 1924. Med seg får han også lykkønskninger fra Italias statsminister, Benito Mussolini.
Men ennå gjenstår mye penger. Og etter hvert viser det seg, ifølge Amundsen, at Haakon Hammer er dyktigere til å snakke om penger enn til å skaffe dem. Allerede på dette tidspunktet av planleggingen er egentlig ekspedisjonskassen tom.
I juni 1924 melder avisene at flyene står klare for å begynne ferden, men samme måned kommer også en nedslående meddelelse fra Amundsen:
«Da tilstrækkelig økonomisk støtte har været umulig at opdrive, maa ekspeditionen utsættes indtil videre.»
Og ikke bare er ekspedisjonskassen tom. Hele Roald Amundsens pengebeholdning er brukt opp. I september 1924 slår Amundsen seg personlig konkurs. Avisene fylles igjen opp av kritikk. Arbeiderbladet skriver:
«Roald Amundsen var en stor skikkelse, han holdt på å bli en komisk skikkelse, han er nu avgjort en tragisk skikkelse.»
Til Morgenbladet innrømmer Amundsen også det egentlige motivet for flyekspedisjonen:
«Sidste aars forsøk paa atter at flyve var et, jeg kan likesaa godt si det ret ut, fortvilet forsøk paa at skaffe midler tilveie. Penge, penge, penge maatte jeg ha, og der var ingen anden vei end at forsøke et akrobatstykke.»
Opptur
Men Amundsen nekter å gi opp.
I et forsøk på å skaffe de nødvendige midler tar han kontakt med Norsk Luftseiladsforening og formann Rolf Thommessen om et mulig finansielt samarbeid. Det fører til at administrasjonsselskapet “Norsk Luftseiladsforening A/S for Amundsen-Ellsworths Polflyvning 1925″ blir etablert.
Men Amundsen har også en plan om å tjene penger på foredrag og artikler i Amerika. I slutten av september 1924 begynner han ferden over Atlanterhavet, men selv om turneen ikke blir noen stor økonomisk suksess, er det her det virkelig skal snu. En kveld i oktober sitter Amundsen fortvilet på sitt hotellrom på Waldorf Astoria i New York.
«[Det] forekom det mig at alle sund nu var lukket for mig, og at min karriere som polarforsker var endt på en lite ærefull måte. Mot, viljestyrke og ubetvingelig tro – disse egenskaper hadde hjulpet mig gjennem mange farer og frem til mangen en bedrift. Nu syntes selv disse egenskaper å være forgjeves. Jeg var nærmere ved å gi op i sort fortvilelse enn nogensinne før i mitt 53-årige liv.»
Så setter han seg ned og regner på hvor gammel han kommer til å være før han får betalt sine kreditorer og er klar for en ny ekspedisjon. 110 år kommer han frem til.
Alt ser håpløst ut.
I samme øyeblikk sitter den amerikanske rikmannssønnen Lincoln Ellsworth og blar igjennom avisen Herald Tribune. Han stopper opp ved en liten notis om at Amundsen er i landet. De har møttes før, i 1918. Da hadde Ellsworth oppsøkt Amundsen med et ønske om å være med på driften over Polhavet, men da hadde det ikke vært behov for ham. Nå var muligheten her igjen. Ellsworth beskrev senere at han kjente det kriblet i alle nerver i kroppen. Han går til telefonen, ringer opp Waldorf Astoria hotell, der han blir satt videre til Amundsen.
Amundsen tar av røret.
– «Are you Captain Amundsen?»
– «Yes, I am», svarte Amundsen.
– «Well, I am Lincoln Ellsworth.»
«Da jeg hørte stemmen hans som jeg husket så godt, var jeg likeså ophisset som en ung jeger som for første gang har en elg på kornet», skrev Ellsworth senere. 📜
Lincoln Ellsworth var 44 år og sønn av den styrtrike gruvemillionæren James W. Ellsworth. Sammen hadde de pengene som skulle føre Amundsens ekspedisjon opp i luften igjen.
Måneden etter er leveransen med Dornier igjen bekreftet. Ekspedisjonen er atter en realitet.
I tillegg til flymaskinene får også Amundsen en modell fra fabrikken i Italia. Modellen henger ennå i taket hjemme hos Amundsen.
N 24 og N 25
Ferden til Svalbard
De to Dornier Wal flybåtene beholder sine fabrikknavn, N 24 og N 25. Etter testflyvning blir de demontert og skipet til Narvik, deretter lastet over på Tromsøskuten M/S Hobby, som har tatt på seg ansvaret med å frakte maskinene videre til Spitsbergen og Kings Bay (Ny-Ålesund). Ifølge Amundsen var Hobby ved avgang fra Tromsø «for lengst sluttet å ha likhet med en båt. Det så ut som en masse kjempekasser der kom vandrende hen over havet«. 📜
Amundsen og resten av mannskapet dro nordover på orlogsskipet Farm, som Stortinget hadde stilt til rådighet.
Ekspedisjonen er blitt kalt den første profesjonelle nordpolsekspedisjon med spesialkompetanse på alle felt, både flyvere, mekanikere, meteorologer, polfarere og til og med journalister var med for at ekspedisjonen skulle lykkes både i luften og som en salgsvare.
Mannskap
Mannskap
Etter en stormfull overfart, med høy sjø og dårlig sikt, ankommer skutene Kings Bay i midten av april.
Ferden er dramatisk. Riiser-Larsen skrev senere:
«Jeg var så redd som jeg aldri i mitt liv har vært og jeg håper inderlig at jeg aldri mer skal komme i samme situasjon. Det var ikke livet jeg var redd for. Det var foreløpig ingen fare for det. Det var dekkslasten vår. Flyvemaskinene.»📜
I Kings Bay begynner forberedelsene. Meteorologene begynner arbeidet med å kalkulere det beste tidspunktet for avgang. Flyene monteres, utstyr testes ut. Fra folket som lever i det lille gruvesamfunnet i Kings Bay, får ekspedisjonen stor oppmerksomhet. I det lokale verkstedet blir flyene satt sammen, med god hjelp av de lokale gruvearbeiderne. I telegrafstasjonen, som var etablert i 1918, fikk ekspedisjonen inn værmeldinger, telegrammer og mulighet til å stille ekspedisjonens klokker etter tidssignalet fra Eiffeltårnet i Paris.
Kvinnene i Kings Bay ble viktige for ekspedisjonen, særlig Esther Klausen. Hun var en mester til å bake havrekjeks, og sendte med ekspedisjonen en boks.
Klikk for å høre mer om oppholdet i Kings Bay ved radioarkivet hos Nasjonalbiblioteket 📻
Utstyr og bekledning
Proviant
Klær
Personlig utstyr
Ekspedisjonsutstyr
Ferden begynner
Klokken er blitt kvart over fem på ettermiddagen den 21. mai når motordrønnene høres ut over Kongsfjorden. Flyene glir ned på fjordisen. «Velkommen igjen i morra», skrikes det bak dem. Foran dem ligger Polhavet. Til Nordpolen er det 1200 kilometer.
Men allerede ved avgang skjer noe som ikke skal skje.
Skroget til N 24 blir skadet. Dietrichson kjenner det. At en del av flyets bunn åpner seg.
«Over motorlarmen hørte jeg plutselig en lyd som like klart som ord sa mig at en naglerad i bunnen var sprunget.» Likevel fortsetter han. Senere skal han ha sagt at «det var bedre å risikere livet enn å stoppe ferden».
Dramatikken ved start er ennå de som sitter i N 25, helt uvitende om.
Når de flyr uhindret over pakkisen, som så mange andre har slitt, kjempet og i verste fall omkommet under, sender Amundsen sine tanker:
«Hvad ulykker har du ikke fremkalt i årenes løp du endeløse hvite, hvad har du også møtt dem som har satt foten på din nakke og tvunget dig i kne. Kan du huske Nansen og Johansen? Kan du huske hertugen av Abruzzerne? Kan du huske Peary? Kan du huske hvordan de gikk henover dig, og hvor du bød dem motstand, der slog de dig i kne. Du måtte få respekt for de karer. Men, hvor har du gjort av de mange, mange, som søkte å arbeide sig ut av ditt favntak uten at det lyktes. Hvor har du gjort av de mange stolte skuter, som satte kursen rett mot ditt hjerte for aldri å vise sig igjen? Hvor har du gjort av dem? spør jeg. Intet spor, intet tegn – kun det uendelige hvite øde.» 📜
Ellsworth beskriver dem som å være «to mygg i et tomrum mellom himmel og røk«. 📜
De har før avgang blitt enige om å holde flyene sammen, de har ikke radiokontakt, men kommuniserer med armer og fingre. Etter 8 timer i luften går N 25 inn for landing i isen. Amundsen vinker til N 24 og ber dem følge etter. Halve bensinbeholdningen er oppbrukt, og det blir bestemt å lande for å ta nødvendige observasjoner. De mener å være rundt 88°N, ennå er det over 200 kilometer igjen til Nordpolen. For å finne en god landingsplass i isen begynner de å sirkle nedover, i en stor spiral flyr de nedover mot det islagte hav.
«Det var under denne manøvre at den akterste motor begynte å fuske sterkt og forandret den hele situasjon», skrev Amundsen. 📜
En nødlanding var uunngåelig.
Omgitt av skrugarder lander de i issørpen. Posisjonen blir målt til å være 87° 43` N.
Men N 24 er ute av syne.
Kampen i isen
Om bord i N 24 har de sett at de andre har landet, og de skjønner at de må gjøre det samme. Med store skader i skroget kommer de seg ned, får buksert maskinen opp på isen, men uten muligheter for å lette igjen.
Det tar flere dager før mannskapet fra de to maskiner får øye på hverandre. Et nådeløst landskap av is og råker skiller dem. Isen driver dem nærmere hverandre, og til slutt er det bare 700 meter imellom. Med morsesignaler kommer de i kontakt, deretter semaforering. Det er slik Amundsen får vite at N 24 er ødelagt og aldri vil kunne fly igjen.
Isen driver konstant og heldigvis i riktig retning. Flyene driver nærmere hverandre, når det bare er 700 meter mellom dem, blir det bestemt at Ellsworth, Omdal og Dietrichson skal forlate sitt fartøy og komme over til N 25.
De pakker med seg det de kan. Til slutt bærer de 40 kilo hver på ryggen. Som et lite sikkerhetstiltak i tilfelle isen brister, tar de på livvestene og lar skibindingene være løse. Så setter de ut, tvers over nyisen.
Omdal først, bak ham følger de to andre.
Amundsen ser dem ikke, men han kan høre at det skjer noe.
«Et skrik, som gikk mig til marg og ben og sikkert frembragte det kunststykke, å få mitt hår til å stå på ende. Det efterfulgtes av en rekke andre hyl det ene mere fortvilet og gruopvekkende enn det annet. Jeg nærte ingen tvil om at et drama av den mest grufulle sort utspiltes på den annen side av skrugaren. En mann var iferd med å drukne.» 📜
Plutselig brister Dietrichson igjennom. Ropet hans får Ellsworth til å reagere, men før han får snudd seg, hører han også Omdal skrike.
Samtidig kjenner også Ellsworth hvordan isen gir etter. Nesten 4000 meter med iskaldt polhav ligger under ham. Ellsworth hiver seg til siden, strekker skiene sine mot Dietrichson og trekker ham inn på flaket han sitter på. Dietrichson blir liggende og pese.
Ennå ligger Omdal i vannet. Bare hodet hans er synlig. Skrikene hans er hese. Likevel roper han for livet. Han roper på engelsk så Ellsworth skal forstå.
«I`m gone! I`m gone!»
Fra munnen til Omdal drypper det blod, han har knekt flere tenner da han gikk gjennom isen. Nesten bevisstløs kjenner han at strømmen begynner å ta tak i beina. I et siste desperat forsøk borer han neglene inn i isen. Samtidig iler Ellsworth til og strekker en ski mot ham.
«Han slo tak i dem med det ville hastverk hos en mann som holder på å drukne«, skrev Ellsworth senere 📜. Rett før han forsvinner, får de skåret av ham ryggsekken og dratt ham opp.
Når de endelig alle er på plass rundt N 25, begynner arbeidet med å komme seg hjem. Først og fremst trengs en rullebane. En plan overflate, helst flere hundre meter lang, som kan gi dem fart nok til å lette. Men isen er i evig bevegelse. Og hvis ikke utgangspunktet med å lage rullebane på drivis er håpløst nok, gjør mangelen på godt utstyr det enda vanskeligere. Om bord i N 25 finnes bare tre tollekniver, som blir surret til skistavene, en større kniv, en speiderøks, et isanker som kan brukes som hakke, og to treskuffer.
Isen de noen døgn tidligere hadde svevet over, virker nå umulig å kjempe mot, men Amundsen vet hva som må til. Rutinelivet måtte etableres. Arbeide, spise, røyke, hvile. Lediggang må forhindres.
Matrasjonene må også reduseres. Frokost og kveldsmat består etter hvert av en «kop chokolade, kokt paa en trediedels plate pr. mand, tre havrekjæks. Middagen bestod av suppe kokt på 80 gram pemikan pr. mand. Vi blev svært matte, men hadde det ellers bra. Efter hvert maaltid fik vi en pipe tobak saalænge vi hadde.» 📜
Alt føltes maktesløst. Isen. Havet. Livet. Humøret.
Ellsworth beskrev situasjon i ettertid: «Vi hadde klærne på natt og dag, og enda vi ofte var drivende våte av svette, badet vi aldri og vasket oss sjelden. Vi kunde ikke søle tiden bort med å smelte sne og varme vann, og vi kunde ikke søle med olje til slikt heller. Håret vårt blev en eneste tjafs, og skjeggstubben strittet, så vi lignet de verste omstreifere. Solskinnet gjennem tåken brente oss svarte i huden. Vi blev tynne og hulkinnede av slit og altfor snau kost.» 📜
Små ting ble store irritasjoner. At Amundsen aldri drakk vann, ble oppfattet av de andre som en krenkelse. «Vi holdt alle på å få ‘polarnerver'», skrev Ellsworth.
På kveldene dro ofte Ellsworth og Amundsen på tur for å undersøke råkene rundt dem. Ofte benyttet Ellsworth anledningen til å spørre Amundsen hva han syntes om situasjonen. Amundsen innrømmet at den var kritisk, men la til «Når det er mørkest, er det alltid lys forut».
Forsøkene på å lage rullebane blir gang på gang ødelagt av skruisen. De begynner å vurdere om de skal forlate flyene og forsøke å nå land til fots. 15. juni blir satt som frist for å komme seg i luften. Går det ikke da, får de ta beina fatt.
Så fortsetter de å buksere N25 til områder de håper å kunne lette fra, mellom skrugarder og iskoss.
Men arbeidet er tungt, og etter hvert går det saktere. Spadetakene blir færre, hvilestundene flere. På et tidspunkt står mennene bare og ser på hverandre. Og det er da Omdal kommer på ideen om å tråkke ned snøen istedenfor å rydde den bort.
11. juni begynte tråkkearbeidet. Da er da fire dager igjen til datoen de har satt som frist.
På kvelden 14. juni fyller de en av seilsduksbåtene med utstyr de ikke trenger og setter den på isen.
Så fyller de N 25 med bensin og olje for 8 timer flyvning, en seilduksbåt, 2 haglgeværer, 200 patroner, 6 soveposer, telt, kokeutstyr og proviant. De la igjen alle klærne unntatt det de hadde på seg.
Så kommer 15. juni. Det er 3 minusgrader og en liten vind fra sydøst. Akkurat det de har behov for. Skyene ligger lavt, noe som gjør det vanskelig å se. Langs rullebanen legger de ut sorte gjenstander på hver side, så de ikke skal styre ut.
Klokken 9.30 startes motorene, etter 45 minutter er de ferdig oppvarmet.
I førersetet sitter Riiser-Larsen. Bak ham Dietrichson og Amundsen, i bensinrommet sitter Omdal og Feucht, og Ellsworth tar plass i det store rommet de hadde brukt som messe under tiden i isen.
Så begynner N 25 å bevege seg. Gli bortover isen. Nå er det enten eller.
Maskinen rister, skaker, skjelver og piper. «Det var som N 25 forstod situasjonen», skrev Amundsen senere.📜
100 meter, 200 meter, 300 meter. De nærmer seg banens slutt.
Riiser-Larsen synes de ikke har nok fart. Likevel har han ikke noe valg. Han må forsøke.
Så høres bare duren av motoren.
«Var det mulig? Ja, så sandelig. Den skurende lyd var ophørt og motoren alene durte», skrev Amundsen.📜
«Nu begynte den flukt, som til alle tider vil få plassen blandt de ypperste i luftens historie. En 850 kilometer flukt med døden som nærmeste nabo», beskrev Amundsen det senere. 📜
Ved 19-tiden om kvelden lander de igjen. I sjøen ved vestsiden av Nordkapp på Nordaustlandet på Svalbard.
Så kommer redningen. Ishavsskuten Sjøliv sleper dem tilbake til Kings Bay. De seks ishavsflyverne klatrer om bord i skuten. «Der var det vi første gang følte ekspedisjonen avsluttet. Stille og rolig rakte vi hverandre hånden. Der lå meget i det håndtrykk.»📜
Nå var ikke tiden for å fly N 25 videre sørover. Den ble lagt trygt i Brennevinsbukta.
Da de ankom Kings Bay, ble de tatt imot med jubel. Fotografier ble tatt og telegrammer strømmet inn. N25 ble hentet, og senere lastet om bord på kullskipet Albr. W. Selmer, som også fraktet Amundsen og resten av mannskapet sydover. De ankommer Horten 4. juli, og dagen etter:
«den store, den uforglemmelige – den 5. juli 1925: Sommeren i sin fulleste prakt begunstiget dagen. Hvem kan beskrive de følelser, der rørte sig i oss, da vi i N 25 fløi inn over den festklædde hovedstad med de tusen på tusen av jublende mennesker? Hvem kan beskrive det syn, der møtte oss, da vi så gikk ned på vannet og omringedes av de talløse båter? Velkomsten på bryggen? Triumftoget gjennem gatene? Mottagelsen på slottet? Og som en lysende krone på det hele – Deres Majesteters middag på slottet? Alt tilhører nu minnene – de skjønneste mest uforglemmelige.» 📜
Relaterte ressurser
1918–1925 Maud-ekspedisjonen
Tirsdag 10. november 1908, Kristiania.
Den store salen i Logen er stappfull av folk. Forventningsfullt sitter hovedstadens fremstående kvinner og menn, vitenskapsmenn, professorer og medlemmer av regjeringen. På første rad sitter kong Haakon. Alle ser de mot den 36 år gamle mannen som står bak talerstolen. Han som to år tidligere hadde overvunnet Nordvestpassasjen. Bak på veggen glimter lysbildene. Roald Amundsen er i ferd med å presentere en plan for en ny ekspedisjon.
«Med Fram udrustet for 7 år og et dygtigt mandskab forlader jeg Norge i begyndelsen af 1910. Kursen sættes rundt Kap Horn for San Francisco, hvor kul og proviant tages ombord. Herfra sættes så kurs for Pt. Barrow, Amerikas nordpynt, hvor jeg håber at være i juli august. Herfra vil så den sidste efterretning sendes hjem, inden den egentlige reise begynder. Ved afreisen fra Pt. Barrow er det min hensigt at fortsætte reisen med mindst mulig mandskab. Kursen sættes mod drivisen i N-NV retning herfra, hvor vi da vil opsøge det gunstigste sted for en videre trængen mod nord. Når dette er fundet, søger vi længst mulig ind og gjør os klar for en 4-5 års drift over Polhavet.»
Hvis alt går etter planen, forlater de Kristiania 2. januar 1910. Men Amundsen skal raskt erfare at ved denne ekspedisjonen er det lite som går som han opprinnelig planla. Først kommer to amerikanere i veien. Frederick Cook og Robert Peary. Hver for seg mener de at de er den første til å nå Nordpolen, og begge mener den andre lyver. Kanskje snakket ingen av dem sant? Uansett skaper de et problem for Amundsen. Nordpolen hadde vært den store kommersielle salgsvaren for Amundsens ekspedisjon. Noe må endres.
8. september 1909 sender han ut melding til ekspedisjonens medlemmer: «expeditionens Afgang har maattet udsætte nogle Maaneder grundet forskjellige Forsinkelser. Afgangen vil antagelig finde sted i Juli 1910.»
Ekspedisjonen hadde blitt utvidet med et besøk innom det polpunktet som ennå ikke var erobret, Sydpolen. I sin offisielle forklaring beskriver Amundsen at turen til Sydpolen kun var av økonomiske grunner, samtidig innrømmer han at turen til Sydpolen ikke vil gi noen vitenskapelig verdi i sammenligning med driften over Polhavet. Men han trenger pengene, og pengene går til de som kommer først.
Det har blitt 1912 når Amundsen seiler triumferende hjem fra Antarktis. I ettertid er det flere som har ment at Amundsen nå var fornøyd, at han egentlig ikke ville fullføre den opprinnelige planen om å drive over Polhavet. Men i noen av de første telegrammene han sender etter erobringen av Sydpolen, er Amundsen ennå opptatt av å komme seg nordover. Fortsette den opprinnelige planen.
Men igjen skal Amundsen oppleve at ikke alt går som planlagt. Igjen er det mangel på penger. I tillegg trekker enkelte av mannskapet seg, på et tidspunkt mangler ekspedisjonen vitenskapsmenn. Er det egentlig noen vits i å drive over Polhavet uten vitenskapsmenn om bord? Selv Nansen råder Amundsen til å vente. Ventetiden går også hardt utover polarskuta Fram. Etter å ha ligget lenge i Sør-Amerika, i påvente av å bli første skip gjennom Panamakanalen, blir det bestemt at den skal seiles til Norge.
Ekspedisjonens kostnader fortsetter å vokse. Reparasjoner, ny utrustning, mannskap og utsettelser. I tillegg bryter Europa ut i krig sommeren 1914. Og det er i alt dette kaoset av utsettelser og vanskeligheter at den egentlige historien om polarskipet Maud begynner. For etter hvert blir det klart at Fram ikke kan brukes på noen lang ekspedisjon igjen, den er i dårligere stand enn først antatt. Roald Amundsen innser at han trenger et nytt skip, og båtbygger Christian Jenssen i Vollen, Asker, får oppdraget.
Maud
Skipet må være like robust som Fram, omtrent like langt, men enda bredere. I tillegg må skipet få den samme ovale formen på skroget, slik at det kan overleve isens krefter. Men verden er i økonomisk ubalanse, noe som gjør det hele dyrere. De opprinnelige 300 000 kronene som er beregnet til byggingen av skuta, blir til slutt 650 000 kroner, over 16 millioner i dagens pengeverdi.
«Et omhyggeligere, dygtigere og mere samvittighetsfuldt arbeide er ikke utført i norsk skibsbyggerkunst», skriver Amundsen senere. 📜
7. juni 1917 er alt klart til sjøsetting.
I dagboken skriver Amundsen den dagen: «I emd kl 5 ¾ gik Maud på vandet. Veiret var som bestilt – blikkende stillende, stekende hett & tindrende klart. Der var ikke tillyst noen fest, men en masse mensker fra bygden var tilstede. Jei døpte fartöiet – i dets element – is!» 📜
Polarskipet Maud
Men det tar tid før ekspedisjonen er seilklar. Verden er fortsatt i kaos og midt i en krig. Den første vinteren på vann ligger Maud utenfor Akershus festning i Kristiania. Nyttårsaften 1917 tilbringer Amundsen sin første natt om bord. Han våkner opp til et nytt år i en ny skute.
Gjennom våren arbeides det med å få på plass mannskap, proviant og utstyr for de planlagte fem årene. Når skuta til slutt er fullastet, er hun 200 tonn tyngre, blant annet med 500 kilo sjokolade og 300 bøker. Sankthansaften 1918 letter Maud anker og forlater Kristiania. Først går de innom Horten, deretter Bergen, der de vitenskapelige instrumentene blir lastet om bord. Amundsen selv kommer om bord i Tromsø. 18. juli forlater de Vardø, ekspedisjonens siste norske havn.
Mannskap
I sin bok om ekspedisjonen, Nordostpassagen (1921), beskriver Amundsen Maud fra innsiden:
«Paa væggen hang fotografiene av kongefamilien, en foræring til «Fram»-ekspeditionen i 1910. Paa en liten hylde under stod det store vakre sølvkrus, som Kongen og Dronningen gav ekspeditionen ved samme anledning.» 📜
Kurvstolene var de samme som hadde vært om bord på Fram under ferden til Sydpolen åtte år tidligere, to av stolene står i dag på Uranienborg.
«… Paa væggene forøvrig hang fotografier. Paa gulvet var lagt linoleum og derover kokosløpere. Rundt salongen laa de 10 lugarer, en for hver mand. Disse var fra ekspeditionens side utstyrt med skrivebord, køi med køieklær, linoleum med gulvteppe over, gardiner og portierer […] Venner hadde utstyrt min lugar, og saa fint og nydelig var det gjort, at jeg rødmende slog øinene ned, første gang jeg kom derind. Man maatte jo tro, jeg skulde paa bryllupsreise.» 📜
Den første vinteren, 1918–1919
Det er blitt kvelden 6. august når ekspedisjonen når den arktiske utposten Khabarova. Ved telegrafstasjonen er det folk, en av dem er den 21 år gamle norsk-russeren Gennadij Nikititsj Olonkin. Han hadde norsk mor og snakket både norsk og russisk. «Til min forbauselse spurte han – da han sa adjø – om han kunne få lov at følle med os videre. Da denne gut – han er 21 år – har gjort et overorntlig gott inntryk på os alle og dertil er motorkyndig, bestemte jei mei til at anta ham som 10de mann.» 📜
Med Olonkin om bord reiser Maud videre til telegrafstasjonen på Dickson, før de fortsetter videre mot Kap Tscheljuskin, det nordligste punktet på det eurasiatiske kontinent. Men der blir de stoppet av isen. Ingenting nytter. En overvintring er uunngåelig. Bukten de blir liggende i, får navnet Maudhavn.
Gjennom høsten og vinteren blir flere sledereiser unnagjort, og det vitenskapelige arbeidet, ledet av Harald Ulrik Sverdrup, starter opp. Både magnetisk og astronomisk observatorium, en dragestasjon, en ballongstasjon og en plass for de meteorologiske instrumenter blir etablert. Ved noen av stasjonene var det også anlagt telefonforbindelse til skipet.
Vitenskapelig arbeid
På dekk blir det etablert dampbadstue, av samme modell som Amundsen hadde brukt i Antarktis ved forrige ekspedisjon, og lørdag blir satt som fast vaskedag. Rutinene blir etablert, frokost klokken åtte, alle mann til arbeid en halvtime senere. Etter tre timers jobb kommer en times middagspause, deretter tilbake til arbeid. På kveldene blir bøkene fra skipsbiblioteket trukket frem, eller sjakkbrett, dam eller pilkast. Hver lørdag markeres med toddy, grammofonkonsert eller filmfremvisning. Alle bursdager, både hos mannskapet og andre de ønsket å feire, ble markert med fridag.
Men for Amundsen blir tiden i Maudhavn dramatisk. Dagboken hans har flere opphold. Årsaken er smertefull.
30. september skjer første ulykke. Amundsen faller over ripa, tre meter ned og lander «på hodet med høire overarm & skulder ret i den glasshare speilblanke knudrete is. Det var et fryktelig støt. Jei rettet mei straks op i sittene stilling, men kunne høre, hvordan de brutte ben knaket mot hverandre. Stjerner av alle farver for mei forbi øinene, men jei tapte ikke bevistheten.» 📜
Wisting som kommer løpende, har med en dram – først da forsvinner stjernene. Amundsen blir liggende til køis i fire dager, armen er brukket. De neste fem ukene må armen bæres i fatle. Rønne syr en egen reinskinnsdress som passer den enarmede.
8. november går det enda verre. Klokken er rundt halv åtte på morgenen når Amundsen kommer opp på dekk. Han nyter stillheten og lyset. Selv om solen har gått ned fjorten dager tidligere, er det ennå et rødmende lys i horisonten. Han går ned landgangen, ut på isen og frem foran skuta. Plutselig legger han merke til hunden Jakob. Den setter av gårde utover isen og mot land, ut av syne. Så tar det ikke lang tid før Amundsen hører Jakob bjeffe – og noen som svarer. Det var en ubegripelig lyd, skriver Amundsen senere. «Jo – netop nu kommer jeg paa, hvad denne lyd mindet mig om. Den mindet mig om den, et menneske frembringer, naar det aander haardt paa et speil f.eks. for at pusse av en flek. Det var nøiagtig samme lyd, bare sterkere.» 📜 «Som jei står således dukker plutseli 3 skikkelser frem i det dunkle månelys. Den første var Jakob den annen en binne straks fulgt av en liten unge.» 📜
Amundsen legger på sprang for livet, samtidig som han roper om hjelp. «Bjørn, Bjørn!» De når landgangen samtidig, Amundsen og bjørnen. Først kjenner han slaget som kommer bakfra, så blir han slengt i bakken. Han lander rett på den brukne armen og blir liggende. Han venter bare på å kjenne isbjørnkjeften rundt nakken. Men «da jeg snudde mei runt så jei henne i et kattelignenne sprang sætte ut på isen mot ungen.» 📜
Amundsen benytter sjansen og løper om bord, der han blir møtt av Wisting med gevær i hendene. Bevæpnet føler Wisting seg trygg og går ned på isen for å gjøre ende på bjørnen. Han går nærmere, trykker inn avtrekkeren. Men geværet klikker, vil ikke avfyres. Nå er det plutselig Wisting som er i livsfare. Heldigvis er flere også kommet opp på dekk, Sverdrup hiver børsa si til Wisting, som fyrer av. Bjørnen gir fra seg sitt siste brøl og segner om. For Amundsen var ikke skaden like alvorlig, men bjørnen hadde satt spor. Wisting skrev senere at «Så å si hele ryggen var revet ut av skinnklærne hans og hang i laser, og der hvor ryggen skifter navn var det fire dype spor efter bjørneklør». 📜
Ikke før i slutten av november er Amundsen tilbake i arbeid. Men bare noen uker senere havner han igjen i livsfare. Den 10. desember skriver han i dagboken: «Hadde en liten kvælingshistorie i det magn. obs. iaften.» 📜
Amundsen har de siste ukene arbeidet i det magnetiske observatoriet. Det lille bygget de hadde satt opp i nærheten av skuten. I tillegg til at det var bygget uten spiker eller jern av noe slag, var rommet også svært tett. Hver gang Amundsen arbeidet her inne, tente han luxlampen i taket (en type parafinlampe). I det tette rommet ble osen fra lampen og mangelen på oksygen en dødsfelle. Først føler han seg svimmel. Så skjer det noe med pulsen, den «slog omkap med takten av et maskingevær under stormangrep«. 📜
Amundsen er kullosforgiftet. Han stabber seg ut. «Det var såvitt jei nådde fartøiet, der nektet benene videre tjeneste… jei kunne simpelthen ikke holle mei opreist.» 📜 Mange timer går før han kommer seg til hektene. Hendelsen kommer til å prege helsen hans resten av livet.
Vinteren i Maudhavn er kald, flere ganger viser termometeret både 30 og 40 kuldegrader. Likevel klarer mannskapet seg bra. Ofte drar de på jakt, isbjørnskinn og kjøtt er utmerket til både hunder og folk. I tillegg er det mye utstyr som skal lages. Tessem lager sleder, Sundbeck står i smia, og Rønne syr både skistøvler, skinnklær, soveposer og telt.
Når julen kommer, pyntes Maud til fest, forteller Amundsen: «Juleaften kom med det herligste veir. Stille, klart og omkring – 40 °. Himmelhvælvet straalte omkap med vor salong i dekorationer. Her var der dekorert med guirlander og blomster, opsatser, kulørte lykter og meget andet. Paa himlen straalte det skjønneste nordlys. Kl. 12 middag spiste vi en let lunch for at kunne angripe julemiddagen kl. 5 med større styrke.» 📜
Til nyttår utgis «Maud-sagaen», fortellingen om Roald Polfarer, Oscar Bueskytte og Harald Boklærd, en gjenfortelling av ekspedisjonens første vinter. I februar begynner Sverdrup å sende opp instrumentballonger i luften med drager. Amundsen forteller senere: «Den gamle gutteglæde ved at se en drage stige tilveirs sitter endnu i mig. Og saa alle de merkelige meddelelser, den bringer med sig ned igjen!» 📜 Og når solen og temperaturen stiger, begynner også sesongen for sledereiser. Både jakt, vardebygging og kartlegging må til. Men i løpet av denne sommeren blir de også færre. To mann ønsker seg hjem – Peter Tessem og Paul Knutsen. Årsakene er flere.
Offisielt sa Amundsen at reisen deres skyldtes at de skulle hjem med ekspedisjonens post og vitenskapelig materiale. Når Maud forlater Maudhavn 12. september 1919, står uansett Tessem og Knudsen igjen. Dette er siste gang de to blir sett i live.
Gjennom Nordøstpassasjen
Etter at Maud forlater Maudhavn i september, er det med håp om å komme langt nok inn i isen til at de kan begynne den endelige driften over Polhavet. Men sånn skal det ikke gå. Det tar bare 11 dager fra de letter anker til de blir stoppet av isen igjen. 23. september 1919 etableres ekspedisjonens andre vinterleir, denne gang utenfor Ajonøya.
Det tar ikke lang tid før mennene om bord på Maud oppdager at de ikke er alene ved Ajonøya. På land får de øye på flere telt. De tilhører tsjuktsjere. Det lokale urfolket. Olonkin, Hanssen og Amundsen drar i land til de nærmeste tsjuktsjerteltene. Amundsen har opplevd dette før, i Nordvestpassasjen, da han traff Netsilik-inuittene. Nå griper han muligheten til å studere de arktiske eksperter igjen. Han foreslår at Sverdrup skal bli med tsjuktsjerne og bo med dem gjennom vinteren. Sverdrup benytter muligheten, og senere tilbringer han også lange perioder med flere av de lokale urfolkene langs kysten.
Erfaringene Sverdrup får i disse møtene, blir til en egen bok om tsjuktsjernes liv og levesett:
(Trykk på bildet for å lese boken digitalt ved Nasjonalbiblioteket📜)
Overvintringen ved Ajonøya tærer på humøret til flere om bord, og stemningen er til tider dårlig. Konflikter oppstår, og etter hvert uttrykker flere at de ønsker seg ut av isen. Den 26. september 1919 skriver Amundsen i dagboken: «Har ida gitt Rønne & Tønnesen avsked å meddelt dem at di skal få reise hjemm.» 📜
Den 1. desember legger Tønnesen, fulgt av Hanssen, Wisting og en lokal tsjuktsjer, av gårde med hundesleder retning Nome på andre siden av Beringstredet. I tillegg til at Tønnesen skal kjøres til land slik at han kan begynne på reisen hjem, har de tre også med seg verdifull post og meddelelser om ekspedisjonen.
Om bord på Maud er det nå bare fire personer igjen av mannskapet, og selv om de ofte har besøk av lokale tsjuktsjere og handelsfolk, må arbeidsoppgavene fordeles. Når det nærmer seg jul, er Amundsen nødt til å gå i byssa og stå for julebaksten. Den 21. desember skriver han i dagboken: «Idag avla jeg en ren storprøve og serverte til middag renstek med tyttebærsyltetøi og til dessert kaker, linser, chokoladekaker, rumkaker og fløteruller. Det maa da vel kaldes noksaa godt gjort paa en søndags formiddag.» 📜
Selv om det var mye å gjøre, er det også tid for ulikt håndarbeid. Særlig imponert blir Amundsen da Sundbeck og Rønne presenterte en grammofonspiller med innlagte deler av mammuttann. «Onsda aften leverte firmaet Sundbeck-Rønne fra sei et bor, såm vistnåk ær de fineste arbeide, dær ær leveret på en polarexpedisjon. De ær lavet efter mønster a di små 8 kantete algeriske røkebor me perlemorinleg. Dette bor ær dåg betydeli me værdifult, ide inlegningene ær a mamuth å en grammofon anbrakt i de indre. De ær simpelthen kunst. Vi prøvet de selvfølgeli straks å tonen i dette var langt klarere å skarpere enn i den kjøpte patheofon. Til bore hører et 8 kantet kobberbret me følg. utstyr i kobber: cigaretkasse, 2 askebegre, lysestake å fyrstikkhåller.» 📜
En av dem som ofte kommer på besøk til Maud, er den lokale handelsemannen George Kibisow, han er opprinnelig kaukasier, og arbeider for det russiske handelskompani. I slutten av april 1920 handler Amundsen til seg en mammuttann og 27 hvitrevskinn fra Kibisow. I tillegg blir han tilbudt en bjørneunge, som Kibisow forteller han har fanget utenfor Kolyma på en tur i mars. Når bjørneungen ankommer Maud, blir den tjoret til en liten kasse ute på isen. Den får navnet Marie.
22. mai 1920 forsøker Amundsen å gå på tur med Marie i bånd. «Har hat min første tur me Marie ida. Hun syntes ikke å åppfatte de såm noen fornøielse. Strittet mot så gått hun kunne, men måtte dåg a åvermakten la sei slepe me. Kan alt klappe henne uten fare får å miste fingrene. Noen større pris setter hun ikke på de, ide hun helt snur mei ryggen. Spek liker hun best. Fisk har hun ennu ikke spist.» 📜
Dagen etter skriver Amundsen: «De går ikke fort å bli venner med Marie, men de går kansje. Jei bærer henne nå, når jei vil, men må da passe på å hålle hennes hode ellers ville hun bite. Hun ær i stadi feide me bikkjene. Red ær den lille tingest ikke.» 📜
Spekk var en av livrettene til Marie. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Marie under dressurtrening hos Amundsen. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Amundsen bærer Marie, trolig ikke frivillig fra Marie sin side. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Marie forsøker å hamle opp med lua til Sverdrup. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Sannsynligvis Harald Ulrik Sverdrup som leker med Marie. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Marie drikker melk med Amundsen. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Amundsen mente Marie var på størrelse med en katt. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Amundsen og Marie. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Amundsen og Marie. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Marie på vei mot fotografen. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Martin Rønne og Marie. Til venstre sees kassen Marie bodde i. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Martin Rønne og Marie. Til venstre sees kassen Marie bodde i. Foto: Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket
Når Amundsen kommer med søt melk, bedres vennskapet med den lille bjørnen. 27. mai noterer Amundsen: «Fårhållet marie & mei – blir dagli bedre. Hun kåmmer nå ganske freidi til mei å får sin melk.» 📜
Etter hvert aksepterer Marie mer og mer kontakt, hun lar seg klappe og stelle med. Etter en liten måned har flere av mannskapet fått et godt forhold til Marie, og særlig Amundsen skriver ofte om henne i dagboken.
Derfor kommer det ganske overraskende når han 17. juni 1920 forteller: «Klorofårmerte «Marie» a me live i fmd. Jei måtte ida åpji alt håp åm at få den dressert. Etter å ha stelt å jit den mat en månet, satte hun idamårres, da jei kåm me melk til henne, ret på mei i fulleste raseri. Unner en dresørs ærfarne hånn kunne den kansje blit fålkeli, men jei måtte åpji de.» 📜
Marie ble aldri det tamme kjæledyret som kanskje Amundsen håpet. Istedenfor blir hun stoppet ut og brakt med hjem til Uranienborg.
Kontrasten mellom tilværelsen om bord på Maud og livet bak sledene er stor. For Wisting, Hanssen og Tønnesen, som er på vei til Nome, er dagene strabasiøse. Særlig for Tønnesen, flere ganger blir han borte for de andre. Først forsvinner han når han går ut av teltet i snøstorm, da tar det flere timer før han finner de andre igjen. Ved en senere anledning blir han borte i flere døgn. Til slutt, den 12. januar 1920, kommer de til Nordkapp, ca. 250 km øst for Maud, der får Tønnesen losji hos handelsmannen George Kibisow, som lover å hjelpe Tønnesen helt hjem til Norge. Wisting og Hanssen fortsetter videre for å få sendt meddelelsene om ekspedisjonen, men forholdene er vanskelige, og Wisting blir igjen ved Østkapp (Kapp Dezjnev) ved Tsjuktsjerhalvøya. Hanssen fortsetter videre mot Anadyr ved Beringstredet, der han klarer å både sende og motta post og telegrammer. Når de kommer tilbake til Maud 14. juni 1920, har Hanssen og hundene hans tilbakelagt mer enn 1500 km.
Foto: Ingimundur Eyjolfsson, Follo museum, MiA / Nasjonalbiblioteket.
Telegrammene Hanssen fikk sendt, ga verden informasjon om ekspedisjonen, noe som raskt ender på førstesidene i norske aviser. Flere aviser trykker dramatiske overskrifter, som Dagbladet 29. april 1920:
(Trykk på bildet for å lese avisen digitalt ved Nasjonalbiblioteket📜)
Oppbrudd
Når isen endelig løsner grepet 8. juli 1920, blir kursen satt mot Nome, Alaska, og en uke senere har de navigert seg gjennom Nordøstpassasjen som tredje ekspedisjon i historien, men ennå er de langt fra det egentlige målet for ekspedisjonen.
Ved ankomst Nome forlater både Rønne, Sundbeck og Hanssen ekspedisjonen. Tilbake sitter nå bare fire mann: Amundsen, Wisting, Sverdrup og Olonkin. Men selv om de er få, gir de ikke opp håpet om å fullføre planen om å drive over Polhavet. Bare noen uker etter ankomst i Nome er de på vei inn mot isen igjen.
Men enda en gang møter de vanskelighter. Isen herjer med Maud, både propell og aksling blir skadet, og til slutt innser mennene om bord at de på ny er nødt til å overvintre enda en gang langs kysten av Sibir. Utenfor Kapp Serdsje Kamen etableres ekspedisjonens tredje vinterkvarter.
For å holde motet oppe innfører Amundsen en ny tradisjon – hver lørdag når det er grammofonkonsert, avslutter de alltid med sangen It’s a long way to Tipperary.
Selv om denne vinteren på flere måter er mørk, dukker det også opp lyspunkter. For også her er det flere innfødte som kommer på besøk. En av dem er tsjuktsjeren Kakot. Først kommer han for å søke arbeid, deretter kommer han med et større oppdrag, sin syke 5 år gamle datter Nita.
Kakot trenger hjelp til å ta hånd om Nita, og Amundsen lar seg sjarmere. Etterhvert kaller hun ham for bestepappa. Ikke lenge etter kommer også en annen pike om bord, 10 år gamle Camilla Carpendale.
Sammen skal jentene og Amundsen snart forlate isen. For Amundsen har en ny plan. I dagboken 27. april 1921 avslører han: «Planen får fremtiden bejynner å fårme sei. I slutten a mai reiser jei til Østkap, vorpå jei me valbåt å eskimoer søker å nå Nome hurtigst via Diamed øene, Cape Prince of Wales å Teller. Herfra senner jei så mine første telegrammer. Først avsennes de officielle beretningstelegr.» 📜
Amundsen vil søke det norske Stortinget om midler til et nytt forsøk på å nå nordover. 300 000 kroner trenger han. «Så drar jeg hurtigst til Seattle får å arrangere alt. Jei vil fårsøke å møte Maud i Dutch Harbour me taubåt. – Får jei ikke de 300 000, vel, så må jei selle Maud å anskaffe et mindre fartøi. Vi 4 ær bestemt på å jøre turen åver polhave kåste, va de kåste vil. Men de vil være skade åm vi må reise mindre gått utstyrt. Får vi de 300 – vil jei ha 2 aeroplaner å ærfaren flyver – helst en officer a den norske marine. Ja, gledelig skulle de være, åm vi tilslutt kunne slippe ombor med et tip-top utstyr. Men – etter den svære motgang vi har hat, ær jei fårberett på avslag. De ær intet fålk tåler mindre enn motgang. På ås 4 har den hat den motsatte virkning. Aldri har vi vært mere åpsat på å legge i vei enn nå.» 📜
Man tjener ikke penger på å drive rundt i isen – det er tiden etterpå som er innbringende, når man kan selge historien om sine spektakulære opplevelser. Men da må man også ha en historie som selger. Det er akkurat det Amundsen har i tankene. Og det er i luften det skal skje. Men først må han komme seg hjem, og med seg har han Nita og Camilla.
Flyforsøket
Igjen på Maud sitter Wisting, Olonkin og Sverdrup, i tillegg til fire innfødte, blant annet Kakot, faren til Nita. De kommer seg ut av av isen i juni 1921 og når til slutt Seattle 31. august. Der blir skuta satt i dokk – den må repareres og utstyres for den nye planen.
Amundsen er optimistisk når han møter journalistene. Bergens Aftenblad skriver: «Ganske vist er Haaret graanet og Trækkene markeret, men aldrig har Roald Amundsen havt lysere Tro paa sit store Foretagende end netop nu, og han er munter og glad som en Skolegut.» 📜
Det er også her i Seattle at Amundsen blir kjent med Haakon Hammer. Til journalistene omtaler Amundsen Hammer som «Ekspeditionens Æresmedlem». Senere skal Amundsen titulere ham som en «optimistisk kjeltring», men her og nå blir han begeistret over Hammers forretningssans og planer for ekspedisjonen.
Gjennom vinteren er Wisting og Olonkin ansvarlig for å utstyre Maud. Sverdrup drar til Washington og Carnegie-institusjonen, der han kan sammenligne de vitenskapelige observasjonene og skaffe mer vitenskapelig utstyr. Siden reiser Amundsen til Norge, men i mai 1922 samles mannskapet igjen.
Maud er forbedret på flere plan. Mannskapet er større. Sverdrup har fått sin vitenskapelige assistent i Finn Malmgren, i maskinen har Søren Marentius Syvertsen fått ansvaret, og styrmannen Carl Hansen og flyverne Odd Dahl og Oskar Omdal har kommet om bord. I tillegg er flere tsjuktsjere fortsatt med, blant annet Kakot.
Det er i de store kassene som lastes om bord, den nye planen ligger. Kassene rommer to fly. Et Junkers-fly som har fått navnet Elisabeth og et mindre Curtiss Oriole-fly med Kristine skrevet på siden. Med flynavnene hyller Amundsen Kiss Bennett, kvinnen som han på denne tiden er sterkt betatt av.
Når Maud legger fra kai 3. juni 1922, er bryggen fylt med mennesker og gatene tette av skuelystne. For avisene er ekspedisjonen ennå godt stoff og optimismen stor. 📜
Fra Seattle går ferden først til Nome, der Amundsen kommer om bord, deretter til Deering, til handelsstasjonen til ekteparet Magids, der Amundsen feirer sin 50-årsdag. Herfra drar Maud videre til Østkap, der flere av de innfødte forlater ekspedisjonen, Kakot er den eneste igjen. 28. juli 1922 settes Amundsen, Omdal og Junkers-flyet i land ved Wainwright, nord i Alaska, sammen med filmfotograf Reidar Lund. Lite vet Amundsen idet han blir rodd i land, at han aldri skal komme om bord igjen.
I Wainwright reises en liten overvintringsstasjon, Maudheim. Den lokale stranden er perfekt som flystripe, noe som også skaper stor interesse hos de rundt 500 innbyggerne rundt i Wainwright.
Men heller ikke denne sommeren går alt som planlagt. Elisabeth blir aldri noen suksess i luften. Så Amundsen og Lund drar sørover igjen, mens Omdal blir igjen i Wainwright gjennom vinteren. Amundsen tilbringer vinteren i Nome. Stadig på jakt etter mer penger.
13. april 1923 drar Amundsen tilbake til Wainwright med hundespann. Og igjen forsøker de å fly med Elisabeth, men under landingen blir flyet hardt skadet. Det stopper dem likevel ikke.
I dagboken 14. mai skriver Amundsen: «Va ville dere alle si, åm vi ga åp?» 📜 Enda en gang forsøker Amundsen og Omdal å ta av fra Wainwright. Men når de i juni atter smeller i bakken så akselen brekker, er det stopp. Elisabeth kommer aldri på vingene igjen.
I mellomtiden fortsetter Maud, men de skal også oppleve å bli stoppet. Denne gang blir de sittende fast i isen utenfor de Ny-Sibirske øyene. Igjen blir det en overvintring uten at de får begynt driften over Polhavet. Og igjen kommer rutinene på plass og det vitenskapelige arbeidet i gang.
Flyet de hadde om bord, Kristine, blir heller aldri noen videre suksess. De gjennomfører to flyvninger, men havarerer stygt under den andre landingen. Ifølge Odd Dahl var flyet egentlig totalt uegnet for arktiske forhold. «Curtiss Oriole var da også laget for californske forhold, det var et polstret og pent utstyrt søndagsfly som skulle frakte filmstjerner fra Hollywood til ulike opptakssteder.» 📜
Nå mister de også en mann. I juli 1923 dør Søren Marentius Syvertsen – Wisting diagnostiserer det som hjernebetennelse. Syvertsen blir senket i en råk. «Vi gik tilbake til Maud. Vi likte ikke at se paa hverandre, for ingen av os hadde tørre øine […] Der gik lange tider, det gik over et aar før vi igjen talte om Syvertsen naar vi sat sammen,» skrev Sverdrup senere.
Likevel må livet i isen fortsette for resten av mannskapet om bord. Flere sledereiser blir gjennomført, og det vitenskapelige arbeidet pågår gjennom hele vinteren. Om bord etableres de samme rutinene som før. Det blir toddy og grammofonkonsert på lørdager, men tilhørerne begynner å bli kravstore. Til Carl Hansen, som er ansvarlig for musikken, strømmer det på med ulike ønsker. Dahl ville høre Hawaii-musikk, noe Sverdrup ikke kan utstå. Olonkin protesterer hvis det blir spilt to fiolinsoloer etter hverandre, Malmgren ville høre jazz, mens Hansens favoritt var «Carry me back to old Virginia». Ingen av mennene om bord kan synge selv, ifølge Sverdrup. Dahl, Sverdrup og Malmgren har derimot andre talenter, de begynner å tegne kalendere, hver måned blir et nytt bilde hengt opp i salongen.
Etter de mislykkede flyforsøkene drar Amundsen igjen tilbake til Norge i september 1923, og forsøker igjen å stable på beina en ny flyekspedisjon, men det koster penger, og Haakon Hammer, som Amundsen har involvert i prosjektet, inngår avtaler som er vanskelige å holde.
Til slutt er det stopp. I juni trykker norske aviser et telegram fra Amundsen: «Da tilstrækkelig økonomisk støtte har været umulig at opdrive, maa ekspeditionen utsættes indtil videre.» 📜 Gjelden er for stor. Løftene fra Hammer for mange. Roald Amundsen slår seg konkurs. I avisene verden over trykkes saker om hva alt har kostet, over 1 million kroner har den norske stat gitt til ekspedisjonen. Mange ser seg lei av Amundsens pengeforbruk: «Vi har et fattig land. Vi har ikke raad til at la vort eneste universitet og vor videnskap faa levelige vilkaar. Det maa ikke bli tale om at statens penger i disse tider og under disse forhold brukes til fortsat reklame for Roald Amundsens person«, skrives det i Morgenavisen 30. juni 1924.
(Trykk på bildet for å lese innlegget i Morgenavisen digitalt ved Nasjonalbiblioteket📜)
Senere skal Amundsen erkjenne at «Jeg hadde utvilsomt gjort mig skyldig i et stort misgrep ved å overlate mine forretningsanliggender så blindt til andre«. 📜 Samarbeidet med Hammer koster Amundsen dyrt.
I februar 1924 mottar Wisting et telegram fra Amundsen. Beskjeden er nedslående. Hvis ikke havstrømmen tar dem nordover, skal han føre Maud til San Francisco. I april 1924 kommer den endelige avslutning i form av et nytt telegram fra Amundsen: «Gå Nome hvis noen som helst mulighet. Ekspedisjonens økonomiske stilling miserabel.» 📜
Muligheten lar likevel vente på seg, for enda en vinter må Maud tilbringe i isen nord for Sibir, før de i juli 1925 setter kurs for Nome. Ved ankomst blir de møtt av en politibåt som kommer for å beslaglegge skipet. Med hjelp fra stedets konsul og andre nordmenn kommer mannskapet seg fri, og Maud setter kursen videre til Seattle. Når de legger til i Seattle i oktober, blir Maud lagt i arrest, og mannskapet skiller lag. Ekspedisjonen er definitivt slutt.
Wisting er sistemann om bord, han blir igjen for å klargjøre Maud til salg. «Det er så med oss sjøfolk, at en skute vi lenge har fart med, henne elsker vi. Det høres muligens litt banalt ut, men det er ikke desto mindre tilfelle. Vi iklær henne det fineste puss, vi steller rundt med henne og fryder oss når andre syns hun er vakker. Vakker var ikke akkurat Maud, men hun hadde en annen egenskap som er langt, langt verdifullere og som oppveier all verdens skjønnhet – hun var trofast. Jeg følte det som om jeg sviktet henne den tunge dag da jeg for siste gang ruslet om bord og så alle de kjære steder, som for mig rummet så mange gode minner. Jeg levde om igjen med mine kamerater, og jeg husket det, og jeg husket det. Like fra latter til spøk, til livets bitreste alvor – kampen mot døden. Nu var det uigjenkallelig slutt det hele.» 📜
Når Wisting er ferdig, drar han på fylla i to dager.
Senere samme år blir Maud solgt til Hudson Bay Company for 40 000 dollar og omdøpt til Baymaud. Fem år senere, i 1930, synker skipet på grunt vann i Cambridge Bay. Der hun blir liggende frem til 2018, når skipet blir fraktet tilbake til Norge, og i august samme år blir hun tauet inn Bunnefjorden og fram til Amundsens hjem, Uranienborg, før hun blir fraktet til sitt midlertidige oppholdssted ved Tofte i Oslofjorden.
Relaterte ressurser
1910–1912
Fram-ekspedisjonen
Det er blitt midnatt når Fram letter anker utenfor Amundsens hjem på Svartskog, 7. juni 1910.
På land står nærmeste venner og familie. De vinker med norske flagg og hvite lommetørklær. Det er litt vind i luften, men sommernatten er ennå varm. I tillegg til Amundsen er 19 mann om bord på Fram, men bare et lite fåtall av dem vet hvor de skal.
«Mange vil kanske synes, at jeg løp en vel stor risiko ved saaledes at opsætte til sidste øieblik med at underrette mine kamerater om den betragtelige sving, vi skulde gjøre. Sæt at en del av dem eller kanske alle gjorde indsigelser! Det skal indrømmes, at det var en stor risiko, men der var saa mangen risiko, som maatte løpes i de dager», skrev Amundsen senere. 📜
Dagen etter, 8. juni, ligger Fram i Horten, Amundsen benytter anledningen til å sende et brev til Fridtjof Nansen. Mannen som har gitt ham aksept til å benytte Fram for driften over Polhavet.
«Ennu engang innen vi går må jeg få senne Dem min varmeste tak for alt, hvad De har gjort for mig. – Vi går idag og skal vi søke at gjøre, hvad der står i vor makt. Med ærbødig hilsen Roald Amundsen» 📜
Det Amundsen velger å ikke nevne i brevet til Nansen, er at planen er forandret.
Etter et månedslangt oseanografisk tokt i farvannet mot de britiske øyer, der også både mannskap og maskin får testet seg, blir kursen etter hvert satt mot Kristiansand. Her kommer grønlandshundene om bord. 97 stykker er det totalt. De får ulike navn, som Obersten, Lucy, Storm, Suggen, Arne, Kamilla, Knægten, Madeiro.
10. juli begynner ferden sørover.
Polarskipet Fram
Planen avsløres
9. september 1910 ligger Fram utenfor Funchal på Madeira. I Norge kan norske aviser rapportere om at Fram her skal ligge i tre dager for å laste kull og proviant, mens avisene i Funchal skriver noe helt annet. De skriver at Amundsen skal til Sydpolen. De synes det virker sannsynlig når ekspedisjonen først har kommet til Madeira.
Lite vet de hvor rett de har.
Heldigvis for Amundsen sprer ikke ryktene seg utenfor Madeira. For det er her, passe langt hjemmefra, at Amundsens skal informere verden og mannskapet om at den planlagte nordpolsekspedisjonen egentlig skal sydover.
«Kl 6 sammenkaltte jeg alle mann og meddelte dem min hensikt om at søke mot sydpolen. Da jeg spurte, om de var villige til at følge mig, fikk jeg et enstemmig – ja», skrev Amundsen i dagboken den dagen. 📜
Leon Amundsen, som har møtt ekspedisjonen i Funchal, brakte med seg posten hjem, blant annet et brev Amundsen har skrevet til Nansen. Brevet er skrevet 22. august, nesten tre måneder etter at Amundsen sist skrev til ham, og nå med et helt annerledes innhold:
«Det er ikke med let hjerte, jeg senner Dem disse linjer, men der finnes ingen vei utenom, og derfor faar jeg likesaa gott gaa like paa. […] Ja, det faller mig tungt, herr professor, at meddele Dem, men siden september 1909 har min beslutning om at delta i konkurencen om dette spørsmaals løsning været fattet. Mange gange har jeg været paa vei til at betro det hele til Dem, men altid ventt om ræd, for at De skulle stoppe mig. Jeg har ofte ønsket, at Scott skulle hat greie paa denne min beslutning, saa det ikke fik utseenne av at jeg ville lure mig derned uten hans vitenne for at komme ham i forkjøpet, men jeg har ikke vovet noensomhelst offentliggjørelse ræd for at bli stoppet.» 📜
Samtidig blir også Robert Falcon Scott informert. 5. oktober, etter at Leon Amundsen har kommet hjem til Kristiania, sender han engelskmannen et telegram:
”Captain Robert F. Scott
S.S Terra Nova, Melbourne
Beg leave to inform you Fram
proceeding Antarctica.
Amundsen”
I mellomtiden, mens verden forsøker å fordøye nyhetene om Amundsens nye plan, fortsetter Fram sørover.
2. oktober er det fest om bord på Fram. Ekvatorfest. Hele skuta blir pyntet med flagg og bannere. Kaffe, vin, konjakk og kjeks bæres opp på dekk. Sundbeck og Prestrud tar frem mandolin. Grammofonen henges opp under bommen til storseilet. Ut over havet runger sanger som «Ja, vi elsker», «Dollarprinsessen», «Millions de Arleqin», «Greven av Luxemburg» og «Det glade troll». Så svinger Hjalmar Fredrik Gjertsen seg rundt i hvit kjole som en ballerina.
Til og med hundene blir bedt opp til dans av enkelte av mannskapet.
Antarktis
Fram ankom Hvalbukta i Antarktis 14. Januar 1911, 10 dager etter at Terra Nova og Scott ankom Rossøya, der de etablerte sin base ved navn Kapp Evans. Om valget av Hvalbukta skriver Amundsen i dagboken, 25. januar:
«Her på denne barriere, som Ross hollt sei i ærbødi avstann fra. Her på denne samme barriere som Shackleton priste sin Gud, att han ikke hadde lannet – her har vi opslått vort hus – her skall vi ha vort jemm. […] Men, att Scott ikke jikk herinn å tok de store chanser en grads sydligere bredde byr, se de skjønner jei ikke. Ikke en av oss har ofret en tanke på noen fare ved dette. Fremtiden vill vise om vi hadde rett.» 📜
Selv om det er langt mellom de to ekspedisjonene, er det likevel nærme nok til at de møttes.
4. februar er Terra Nova på vei tilbake til Rossøya, etter et mislykket forsøk på å gå i land og utforske Kong Edward VII Land. Scott er på dette tidspunktet opptatt med å anlegge depoter på ruten mot Sydpolen og ikke om bord, men for resten av mannskapet venter en stor overraskelse når de seiler forbi Hvalbukta.
Der ligger Fram.
For første gang får engelskmennene innsyn i nordmennenes planer. De er imponert over hundene, logistikken og utstyret. Til og med Lindstrøms hjemmelagde hot-cakes faller i smak.
Framheim
Etter at Fram la seg til ved iskanten i Hvalbukta, begynner mannskapet raskt å kjøre materialer, utstyr og proviant innover isen. På det meste flytter de 10 tonn med utstyr og materialer hver dag.
Et par kilometer inn på isbarrieren finner de plass for å bygge opp overvintringshytten. Bjaaland og Stubberud tar jobben, først må det graves flere meter ned i snøen, så må underlaget planeres, før de ulike modulene til hytta reises. Etter 10 dager er Framheim innflytningsklar.
Framheim
Utstyr og bekledning
Ekspedisjonsutstyr
Klær
Proviant
Depotturer
Før vinteren gjennomfører nordmennene tre depotturer på ruten frem til Sydpolen.
10 . februar starter den første. Amundsen, Johansen, Prestrud og Hansen drar mot 80° S. Sledene veier rundt 250 kg, og seks hunder er spent foran hver. Turen gir en smakebit på hva de har i vente neste sesong.
Dagen etter avreise skriver Amundsen i dagboken:
«Har i hele da gått kun i en skjorte å unnerbuksen –11°C. Hunnene trækker ypperli å føre her på barrieren er ideelt. Begriper ikke, va engelsmænnene mener me, att de ikke går an å benytte hunner her. Bedre trækdyr finnes ikke unner disse omstændigheter.» 📜
14. februar når de 80° S og legger igjen både selbiff, sjokolade, pemmikan og kjeks med mer. Totalt etterlater de 500 kg med proviant.
For å gjøre depotet synlig, merker de det med 10 sorte flagg i øst-vest-retning, med 500 meters mellomrom. Hvert flagg blir nummerert slik at de vet hvor de er i forhold til depotet. I tillegg blir 10 nummererte bambusstenger med sorte vimpler, en for hver 15 km, utplassert for å merke veien til depotet. Veien hjem blir merket med tørrfisk for hver halve kilometer.
På tilbaketuren, med tomme sleder, får de virkelig bevist hva hundene duger til. Første dag tilbakelegger de 70 km, andre dagen 100, noe som fører dem tilbake til Framheim på to dager.
En uke senere, 22. februar, er det klart for ny depottur. Denne gang legger de igjen 500 kg proviant og brensel ved 81° og 620 kg ved 82° S. Begge depotene blir like behørig merket som det første. En måned senere sitter alle mann rundt langbordet på Framheim igjen. Men turen hadde kostet. Åtte hunder hadde mistet livet av hardkjøret, men ennå hadde de 85 voksne hunder og 22 valper klar for flere sledereiser.
Den tredje depotturen går til depotet på 80° S, men på grunn av et sår i endetarmen som ikke ville gro, blir Amundsen igjen i Framheim sammen med Lindstrøm. Hjalmar Johansen blir satt til å lede turen. Denne gang blir ca. 1200 kg selkjøtt lagt igjen i depotet.
Når vinteren kommer, vet Amundsen at han har mer enn nok både av mat og brensel etablert på ruten mot polpunktet, i tillegg hadde de gjort viktige erfaringer med både utstyret, hundene og det antarktiske været.
Overvintring
Livet i Framheim er preget av både nøye forberedelser, planlegging og høy trivsel. På kjøkkenet hersker Lindstrøm, i det store oppholdsrommet blir det sovet, spist, spilt kort og kastet piler på blink. I de ulike snøhulene som gjennom vinteren blir gravd ut rundt Framheim, får mennene forskjellige arbeidsrom.
Reisen til Sydpolen
Den 4. juli 1911 presenterer Amundsen det han kaller en forbedret plan:
«Vi forlater Framheim omkring mitten av september, 8 mann, 7 sleer, 84 hunner og proviant & utstyr.» 📜
Planen er å stoppe ved hvert depot, spise godt og spare krefter. Ved depotet på 82° skal de bygge snehus og vente på midnattssolens tilbakekomst rundt midten av oktober, før de drar videre sydover. Alle rundt bordet gjetter på hvilken dato de vil nå Sydpolen, Amundsen selv holder en knapp på 2. desember 1911.
Amundsen er likevel utålmodig, flere ganger gjøres det klart for avgang, men kulden og værforholdene gjør det vanskelig. Alle visste hva som gjaldt, «var man ikke de første på Sydpolen, kunne man likeså gjerne holde sig hjemme», skrev Sverre Hassel i dagboken.
Fredag 8. september 1911 er det endelig klart. Utenfor viser termometeret -38 °C. Lindstrøm er den eneste som blir igjen på Framheim. Han mener det betyr ulykke å dra av gårde på en fredag. Fra Framheim ser han karavanen med 84 hunder fordelt på syv sleder og åtte menn bevege seg innover barrieren.
Men det tar ikke mange dagene før de første problemene oppstår.
Når de kryper ut av teltet mandag 11. september, er temperaturen sunket nesten 20 grader siden avreise, -55,5 °C. Og kaldere blir det. Pusten fra mennene og hundene fryser i luften. Det blir som å gå i tett tåke. Spriten i kompassene fryser, og humøret faller til frysepunktet. 14. september når de depotet ved 80° S, der legger de igjen utstyr og bestemmer seg for å returnere til Framheim. Både hunder og menn sliter med frostskader.
«Å risikere mennsker å dyr fårr hallstarri å fårrsette nårr jei engang har lakkt ivei – se de kunne ikke falle mei inn. Skall vi vinne spille, må brikkerne flyttess fint – ett feiltrekk å allt kann være tappt,» 📜 skriver Amundsen i dagboken 12. september 1911.
Når det gjenstår 75 km til Framheim, blir det bestemt å kjøre uten stans. Avgjørelsen er dristig, distansen er det dobbelte av en vanlig dagsmarsj, men værforholdene er lovende, og for flere av mennene og hundene begynner frostskadene å bli alvorlige.
Ni timer senere kommer Hanssen, Wisting og Amundsen, som de første, inn i Framheim. To timer senere kommer Bjaaland, og en halvtime deretter kommer Stubberud og Hassel inn døren.
Men ennå gjenstår to mann. Prestrud og Johansen. De har ennå en mil igjen, uten verken mat eller brensel. Men frostskader har de, både de og hundene. Prestrud er sterkt medtatt, med store smerter i føttene stavrer han seg etter Johansen og hundene. Etter hvert som mørket siger på, faller også termometeret under 50 minusgrader.
Først etter midnatt får Prestrud og Johansen øyet på lyset fra Framheim. I døren blir de møtt av Amundsen og Lindstrøms varme kaffe. Lite blir sagt før de alle går til sengs. Men morgenen etter kommer reaksjonen.
«Ve frokostbore idamårres spurte jei åmm grunnen til deres lange uteblivelse. Till min forbauselse fantt Joh. de passenne å kåmme me lite smigrenne uttalelser åmm mei i min stilling a leder får vårt fåretagenne hær,» 📜 skriver Amundsen i dagboken 17. september 1911.
«De gråve å utiljivlie i disse uttalelser ær, att di ble jortt i påhør a alle. Hær måtte tyren taes ve hornene å eksempel statueres øieblikkeli. Ve middagsbore åpplyste jei da åmm att jei efter disse hans uttalelser fannt de rettest å frita hamm fårr deltagelse i færden mot polen. I stedet har jei skrifteli beårdret hamm till å delta i en unnersøkelseseksp. mot Kong Edvard 7ds land unner ledelse a Pr.» 📜
Senere på dagen leverer Hjalmar Johansen et avslag på Amundsens nye ordre om å følge under Prestruds kommando til King Edward VIIs land 📜.
«Ve middagsbore spurte jei vær enkellt, va hann syntes åmm min handlemåte. Dær var kunn en mening åmm att jei hadde handlett korrekt. Dette var en trist enne på vår ypperlie enihet. Menn finner jei de de eneste rette å ekskludere hamm efter hans åppførsel. På vår færd S åver må ingen kritiserenne elementer være. Specielt, når di kåmmer fra en gammel polarfarer såmm hamm blir di dobbelt farlie.» 📜
I fortellingen om denne episoden finnes flere kilder. Amundsens dagbok avslører bare Amundsens versjon av situasjonen. Blant de andre som befant seg i Framheim den dagen, er det flere ulike beskrivelser, og dagbøkene avslører flere detaljer om både hjemturen og oppgjøret denne morgenen. Måten Amundsen håndterte kritikken fra Johansen på, har i moderne tid ofte blitt brukt for å beskrive både Amundsens og Johansens personlige egenskaper og lederegenskaper.
Det som vites med sikkerhet, er at stemningen og planen endret seg. Johansen følte seg ikke bare sviktet av ekspedisjonens leder, men også av alle de andre. I dagboken 17. september skriver han:
«De er nu lettet for at det, som burde siges, er sagt af en anden, og de smiler og er nu blidheden selv mod den ledende. Syndebukken er jo fundet.» 📜
Planen måtte forandres, og det fikk konsekvenser for flere.
Tre menn ble satt ut av polpartiet. Johansen, Prestrud og snekkeren Jørgen Stubberud fikk i oppdrag å gjennomføre en sledeekspedisjon østover mot Kong Edvard VIIs Land. Johansen ble med til slutt.
Ny start
Det er blitt 20. oktober når de prøver igjen. Amundsen, Wisting, Hassel, Hanssen og Bjaaland.
Fire sleder med tretten hunder i hvert spann. Avreisen blir fanget på film av de fire som står igjen i Framheim.
Turen opp mot 82° S går langs kjente sledespor. Men videre ligger et ukjent terreng ingen andre mennesker noen gang har sett. Flere ganger må de kjempe seg igjennom farlige sprekkeområder, både sleder og menn detter ned, men hver gang karer de seg opp igjen.
Kartet Amundsen har i teltet, får nye streker for hver dag og for hver breddegrad de passerer.
21. november har de karet seg opp på platået, 2800 meter over havet. For 24 av hundene blir dette reisens slutt. De blir skutt og fordelt som mat til både hunder og menn. Stedet får navnet Slakteren. De drar videre med tre sleder, proviant for 60 dager og 18 hunder.
Etter hvert som de nærmer seg toppen av platået, møter de også nye sprekkeområder.
”’Fandens bre’ har vist sei sitt navn værdi. Mann får gå 2 mil fårrå jøre 1. Gap i gap – svelg i svelg, må gåes runnt. Forrederske sprekker o.m.a leit jør fremmkåmsten yderst vanskli. Bikjene sliter vont å kjørerne ikke mindre”, skriver Amundsen i dagboken 30. november 1911. 📜
Når de passerer 88°23′ S, punktet der briten Ernest Shackleton måtte snu i 1909, er de nærmere Sydpolen enn noen har vært før dem, øyeblikket gjør at Amundsen sliter med å holde tårene tilbake:
«Mine snebriller generte mei fra tid till annen. Ett ganske svakt heng fra S fikk demm til å dugge å jøre de vanskli å se. Da pludsli hører jei et høistemt, krafti hurra bak mei. Jei venner mei åmm. I denn lille bris fra S vaier di kjære, kjennte farver fra denn første slee, dær har åverskredet å lakt engelskmennernes rekord bak sei. – De var ett hærrli skue. Solen hadde nettåpp brutt fremm i all glanns å belyste på en så vidunderli vakker måte de deilie lille flag – present fra Helland Hansen å Nordahl Olsen –. Mine briller dugget nu åsså. Menn de var ikke sønnenvinnen, såmm denne gang hadde skjyllen. Vi stannset på 88°23′.2 å gratulerte værandre. Vi var alle glae å tillfredse.» 📜
Seks dager senere, 14. desember 1911, står de der.
”Så rakk vi da fremm å fikk plantet vårt flagg på den geografiske sydpol – Kong Håkon VII’s Vidde. Gudskjetakk! Kl. var 3 emd., da dette hennte.» 📜
Men jobben er ennå ikke fullført. Dagen etter begynner de å innsirkle polpunktet. Å komme seg først til Sydpolen har liten verdi hvis man ikke kan bevise det. Bjaaland, Hassel og Wisting legger ut, 20 kilometer, i hver sin retning, med seg har de en stang (varemei) med sort flagg.
Egentlig gjør de noe dumdristig og livsfarlig.
Uten kompass er de avhengig av å enten navigere seg tilbake med solen eller følge sporene sine tilbake. Amundsen skrev senere:
«Men at stole paa spor i disse egne, er farlig. En, to, tre, og hele vidda staar i en snerøk, og alt som heter spor, er likesaa hurtig utvisket som de blev sat . . . At disse 3 risikerte sine liv den morgen, de klokken ½ 3 satte ut av teltet, derom er der ingensomhelst tvil. Og de visste det alle tre saa inderlig vel.» 📜
Søndag 17. desember står de fem nordmennene tidlig opp, bryter leir og begynner ferden mot det de har regnet ut er selve polpunktet. Olav Bjaaland får æren av å gå først. Kursen må holdes rett hvis de skal treffe punktet nøyaktig. Amundsen går bakerst for å kontrollere.
Klokken 11 stopper de opp. De er fremme. De reiser det lille teltet, som får navnet Polheim. Og begynner arbeidet med å finregne på observasjonene. Hver time gjennom hele døgnet er de ute med sekstanten og den kunstige horisonten for å ta posisjonen.
«Vi kåmmer till å observere i hele natt, da disse resultater jo ær ganske mærklie. Vi må jo nu efter alt betrakte dette sted fårr polen. Vi reiser vårrt lille telt hær imåren å fårrlater stede med kurs mot N. En kokning ga 11000 fot o.h. Hær ligger vi altså på Sydpolen – en uhyre flat sneslette. Omtrent ikke en ujevning å se. Solen passerer runnt på himlen i praktisk talt samme høide å skjinner å varmer fra en skjyfri himmel. De ær stille iaften å så fredli. Bikjerne ligger alle utstrakte i solsteken å nyter trods denn ringe kåsst – tillsynelatenne live ganske bra.» 📜
Hele tiden ligger frykten der. At de ikke er de første.
«Vi har alle brukt kjikkerterne flitti fårrå se åmm dær var tein till liv på noe håll – menn fårrjeves. Vi ær nåkk di første på stede.» 📜
Over er en 3D-versjon av et av sledekompassene de hadde med på turen til Sydpolen. Totalt hadde de fire stykker. Dette kompasset tok Amundsen senere med seg hjem, og i dag står det på arbeidsværelset hans på Uranienborg.
Klokken nærmer seg åtte på kvelden 18. desember når Amundsen og de andre gjør seg klare for å begynne hjemturen.
«De lille telt har vi reist å det norske flagg me «Framvimpel» unner vaier fra teltstangens tåpp. I teltet deponeres flere saker: Min sex. m. glasshorisont, ett hypsometer, 3 renskjinnsfotposer, noen kamikker å våtter å fårresten noe småtteri. Jei efterlater i en mappe ett brev till Kongen å noen or till Scott, såmm jei jo må anta blir denn første till å besøke stede efter åss. På teltstangen hefter vi en plate, vorpå vi alle skriver våre navne – Å så farvel, kjære pol – vi sees nåkk ikke mer.» 📜
De bestemmer seg for å reise om natten, så de får solen i ryggen. Bjaaland går først, så følger de andre med hundene. På julaften kommer de til depotet de hadde etterlatt på 88°25′, de feirer kvelden med en grøt av kjeks og de siste sigarer. Ennå gjenstår mer enn 1000 km til Framheim.
De når de voldsomme sprekkeområdene rundt Fandens Bre i begynnelsen av januar, men usikkerheten råder. De er ute av kurs og kjenner seg ikke igjen. Til depotet ved Slakteren kommer de 5. januar, Amundsen skriver i dagboken:
«HH var de såmm me sine skarpe øine åppdaget de. Hadde ikke de værrt tillfelle vet jei sandli ikke, vordann de hadde gått. Lanne var komplet ujennkjendli – fullstendi såmm jei aldri hadde sett de før.» 📜
To dager senere når de depotet på 85°9′, ved fjellet som hadde fått navn etter Amundsens barnepike, Betty. Amundsen sendte Hanssen og Wisting opp på den lille toppen for å bygge en varde.
«HH & W går nu – efterå ha pakket depote på sleerne – åpp till «Bettytåppen» fårrå bygge stenvarde dær å nedlegge beretning. I varden innemures en dunk petroleum (17 l.) sammt 2 pakker fyrstikker (20 essker). De kann muliens kåmme gått me i fremmtiden.» 📜
Varden ble gjenoppdaget i 1929 og har senere blitt besøkt av noen få ekspedisjoner.
En kontrastfull retur
17. januar 1912 blir en merkedag for Roald Amundsen og de fire andre nordmennene.
De når depotet på 82°. Nå gjenstår bare rundt 370 km før de er hjemme på Framheim, en distanse som i tillegg er godt merket fra året før.
«Hadde iaften ett lite festmåltid i anledning vår annkåmst till «civilisationens ydeste fårrpost mot S». W. må ve sånne anledninger koke. Hann trakterte me en blanning a pemmikan å selkjøtt. Till desert chokoladegrøt. – Melkemele, såmm har ligget på tåppen a depote i en ganske tynn sekk utsatt fårr stærk foktihet å brennenne solstek var akkurat like gått, såmm denn dag vi fikk di åmmbord. Sætre kjeks var åsså likså fin såmm før. Chokoladen ligeledes.» 📜
Samme dag står fem briter rundt et telt på Sydpolen.
De hadde innsett nederlaget dagen før, da de fikk øye på et sort flagg som blafret i vinden foran dem. Flagget var en av markørene nordmennene hadde satt opp da de innsirklet polpunket. Robert Falcon Scott, som frem til den dagen hadde hatt et håp om at de kunne nå Sydpolen som de første, innser nederlaget når han ser flagget.
«The worst has happened, or nearly the worst. […]. This told us the whole story. The Norwegians have forestalled us and are first at the Pole. It is a terrible disappointment, and I am very sorry for my loyal companions. Many thoughts come and much discussion have we had. To-morrow we must march on to the Pole and then hasten home with all the speed we can compass. All the day dreams must go; it will be a wearisome return.» 📜
Når de fem britene ankommer Sydpolen 17. januar, finner de teltet med det norske flagget i toppen. Inni ligger brevene og tingene fra Amundsen.
📜(Trykk på bildet for å lese brevet digitalt ved Nasjonalbiblioteket)
26. januar, 99 dager etter avreise, er Amundsen og de fire andre nordmennene tilbake på Framheim. Fire dager senere, 30. januar, er alle om bord igjen på Fram, som i mellomtiden har vært til kai i Buenos Aires og på oseanografisk tokt i Syd-Atlanterhavet. Kursen blir satt mot Hobart, Tasmania.
Samtidig er Scott og hans fire kamerater ennå på vei hjem fra polpunktet. De er midt oppe på platået, i over 3000 meters høyde, bare omringet av is. Over 1000 kilometer fra ekspedisjonens base ved Kapp Evans. Men så langt når de aldri. Alle fem omkommer på vei tilbake, og bare Wilson, Bowers og Scott blir senere funnet. På Scott blir brevet Amundsen hadde etterlatt til kong Haakon, funnet.
Ved ankomst Hobart ankrer Fram opp, og Amundsen går forkledd i land.
Fra Hobart sender han de første telegrammer, alle skrevet i kode. Til sin bror Leon, til Nansen og til kong Haakon.
Kilder:
Amundsen, Roald: “Sydpolen: den norske sydpolsfærd med Fram 1910-1912”, 1912.
Nasjonalbiblioteket: Roald Amundsens privatarkiv , Roald Amundsens sydpolsferd (film) 1910–1912.
British Library: Robert Falcon Scotts dagbok
Relaterte ressurser
Belgica-ekspedisjonen 1897–1899
På slutten av 1800-tallet var det mye som var ukjent ved Antarktis.
Ingen mennesker hadde ennå overvintret verken i isen eller på land.
Det vil den belgiske sjøoffiseren Adrien Victor Joseph de Gerlache de Gomery gjøre noe med.
Det nærmeste han har vært en polarekspedisjon, var da han søkte om å delta på en svensk ekspedisjon, og fikk avslag.
Nå vil han lede sin egen.
Forberedelser i Antwerpen
Sommeren 1896 er Roald Amundsen 24 år. Den siste tiden har han deltatt på fangst i Nordishavet, tatt styrmannseksamen og gjennomført dramatiske vinterturer i den norske fjellheimen. Flere ganger har han forsøkt å få være med på ekspedisjoner lenger nord og syd, og i august 1896 kan han dele en gledelig nyhet med sin bror Leon:
«Fra 1ste juni 1897 er jeg forhyret med den belgiske antarctiske expedition, som matros og skiløber. Turen skal vare i 2 aar og vil bli meget interessant da den jo er den første i sit slag.» 📜
I Norge rekrutterer de Gerlache flere av mannskapet og et egnet ekspedisjonsskip. Han kjøper hvalfangstskuta Patria, opprinnelig bygget i 1884, døper den om til Belgica og får den utrustet i Sandefjord.
Belgica
For Amundsen er det også mye som må forberedes. Før avreise blir han forfremmet til førstestyrmann, og tidlig i 1897 drar han til Antwerpen for å gjennomgå navigasjonskurs og for å lære fransk og flamsk slik at han kan gjøre seg forstått om bord. I Antwerpen leier han seg et rom hos en liten vertsfamilie. Mannen i huset er ofte ute og reiser, og Amundsen og vertinnen blir godt kjent med hverandre. Hvordan vennskapet utvikler seg, vet ingen sikkert, men natt til 24. mars 1897 skjer noe dramatisk.
«Her har nemlig inat passert en historie saa sørgelig, at jeg aldrig vil komme til at glemme den. Fruen i huset har nemlig taget sig selv af dage ved kulosforgiftning.» De fant henne tidlig på morgenen, liggende på pikeværelset. «2 sinkbøtter med kul stod paa gulvet og den ene brændte fremdeles«, skrev Amundsen i brev hjem til Leon. 📜
Amundsen drar hjem til Norge ved første anledning.
Men det er ikke siste gang Amundsen skal møte på døden under denne ekspedisjonen.
Avreise
Mens Belgica ligger i Sandefjord, får den også ærverdig besøk. Den norske polarfarer Fridtjof Nansen, som sommeren 1896 hadde returnert etter en spektakulær ferd over Polhavet, kom for å ønske ekspedisjonen hell og lykke. Når flere av mannskapet står samlet på dekk, blir fotografiet tatt. Dette blir det første møtet mellom Nansen og Roald Amundsen.
Ekspedisjonens avreise blir utsatt flere ganger, og lenge før de når isen, oppstår det problemer med mannskapet. Allerede før de legger fra kai i Antwerpen i august 1897, forlater to av mannskapet ekspedisjonen, deretter blir kokken byttet ut, og i Punta Arenas i Chile blir tre andre strøket av mannskapslisten. Når de endelig setter kurs mot ishavet, er de 19 mann om bord som snakker totalt fem forskjellige språk, i tillegg til skipskatten Nansen.
Mannskap
Mannskap
6. oktober passerer Belgica ekvator, de av mannskapet som ikke har krysset linjen tidligere, må døpes av Kong Neptun, slik at de kunne regnes som fullbefarne sjøfarere. Amundsen er en av de udøpte. En og en føres de frem til en stol på dekk, «for at først barberes af Neptuns hofbarberer». Barberknivene er laget av tre for anledningen, barberkostene er malerkoster og såpen en blanding av fett, mel, sot og vann. Er den udøpte så ubetenksom å svare når så kapteinen spør om hans navn, får han en innsvøpt «barberkost» inn i sin åpne munn. Så såpes man inn før man til slutt får tre bøtter vann skylt over seg. Først da er man verdig til å delta på festmiddagen på kvelden. 📜
Når de så setter kursen over det ofte så stormfulle Drakestredet, er de både overlesset og underbemannet. I tillegg er de sent ute, den antarktiske sommeren er allerede på hell.
Men likevel skal det bli mer dramatikk.
Matrosen som forsvant
22. januar blåser det opp til sterk kuling. Bølgene kommer frådende over dekket. Sneen pisker mot ansiktet, rundt dem driver isfjell. Sikten er dårlig, skyene ligger lavt. Om bord går de med ulike vaktskift. Klokken er 12 på formiddagen når Amundsen overtar kommandoen på dekk. Sammen med nordmennene Johansen og Wiencke og belgieren Dufour har han ansvaret for å holde kursen gjennom uværet.
Vinden øker, bølgene blir høyere, og etter hvert samler mer og mer vann seg på dekk. Det oppdages at flere av spygattene (der vannet skal renne ut fra dekk) er tette. Amundsen setter Johansen og Wiencke på jobben med å rense dem. Selv står han til rors og gjør det han kan for å holde skuta på rett kjøl. Plutselig hører han Johansens stemme. På en måte han aldri har hørt før.
«Wiencke over bord!» «Wiencke over bord!»
En brottsjø har skylt over dekk, og uten sikring er den unge matrosen sjanseløs. Folk kommer løpende for å hjelpe, i bølgene kan de se hvordan Wiencke kjemper for livet. Lecointe hiver seg i vannet med et tau rundt kroppen, men mislykkes med å få Wiencke med seg. Vannet er iskaldt. Men Wiencke får tak i logglinen, håpet stiger. Johan Koren beskriver dramatikken i dagboken:
«Men hans hender er alt kraftløse etter den anstrengende svømmingen i det iskalde vannet, tungt kledd som han var i oljeklær og sjøstøvler. Taket slirer stadig vekk, mens man haler inn på linen.» 📜
Wiencke drar seg inn akter på skipet. Johansen legger seg ned og får tak i armen, Amundsen griper krage. I de høye bølgene gjør de et forsøk på å dra ham om bord. Men plutselig krenger skuten. Johansen glipper. Wiencke forsvinner ned i bølgene igjen.
«Vi står alle lenge stille og ser etter ham. Hans gule oljefrakk skinner så ubarmhjertig lenge opp fra dypet», skriver Koren i dagboken. 📜
Ludvig Hjalmar Johansen, sjømannen som holdt Wiencke idet han forsvant, skrev senere en fem-siders rapport om hendelsen. 📜
Isen tetter seg, stemningen faller
Når stormen gir seg og tåken letter, kommer land til syne. Ukjent land.
Gjennom farvann ingen før har sett, driver de på videre sydover, forbi øyer, fjell og is. De møter pingviner, hval, sel og fugl. De jakter, forsker og oppdager. Kart blir tegnet og navn foreviget. En av de største øyene får navn etter mannen som forsvant i bølgene – Wienckeøya.
Flere steder går de i land, men hele tiden beveger de seg lenger inn i isen. Utover i februar blir isen tettere og tettere. Noen ganger sitter de fast i flere dager før de kommer seg løs, men likevel fortsetter de.
23. februar skriver Amundsen i dagboken: « Videnskabsmændene viser desværre store tegn paa frygt. De vil nødig længere ind i isen. Hvorfor er vi da komne hid? Er det ikke for at udforske de ukjendte egne? Dette kan ikke gjøres ved at ligge stille udenfor isen og luren af.» 📜
6. mars 1898 er det stopp. «Vi er knagende fast. Den nyfrosne is er allerede gaaelig over alt, og tvivler jeg paa at ‘Belgica’ vilde klare den selv under gunstige omstændigheder. Vi maa uden tvivl tilbringe vinteren her, og er det ikke mig imod«, skriver Amundsen i dagboken. 📜
Men om bord hersker også en stor usikkerhet. Den offisielle planen har hele tiden vært at bare noen utvalgte menn skulle settes i land og overvintre, mens skipet skulle returnere til Sør-Amerika. Nå er det ingen vei tilbake. Nå må alle tilbringe vinteren i isen. Selv om de mangler både utstyr, kunnskap og proviant.
For flere blir det en kamp om livet.
11. mars skriver Amundsen i dagboken:
« Man begynder at bli fortrolig med overvintringstanken. Kulden har begyndt hurtigt. Isen ligger fast og uden skruinger om os. Dette begyner at bli interessant.« 📜
Først senere skal Amundsen få vite ekspedisjonsleder de Gerlaches egentlige plan.
« Som belgier kunde jeg ikke – med et dampfartøi, som vi har – lade være at trænge syd paa disse kanter […] Jeg beklager meget, at jeg saaledes er aarsag til vår fastbliven i isen», forteller han til Amundsen i fortrolighet. 📜
Tiden i isen gir Amundsen mulighet for å legge egne planer. 1. april noterer han en spektakulær idé i dagboken:
«Her er min plan. Saa snart solen er kommen igjen trænger to af os med en let tomands kajak paa slæde sydover med proviant for 6 maaneder. Efter 6 ugers march mod syd vender vi om og søger fartøiet. Man maatte aftale en bestemt tid og sted. Dette er ikke umuligt, men lidet sandsynlig. Rimeligst vilde man ikke finde fartøiet igjen. Vel. Vi drager da SV over saa langt som aaret tillader det. Henmod vinteren indretter vi os paa den mest hensigsmæssige maade paa et dertil skikket isfjeld. Vi har intet at frygte her om vinteren. Naar pladsen er fundet forsyner vi os med forraad for vinteren – pingviner og sæl. Næste vaar gaar det atter sydvestover indtil land træffes. Findes intet fremspringende land inden Syd-Victoria, fortsætter vi, naar dette er naaet i kajakken nordover. Vi søger fra de nordligste øer at naa Australien. Dette vilde naturligvis tage flere aar, men det er ingen tvivl om, at det skulde lade sig gjøre.» 📜
I tillegg bruker Amundsen tiden til å lære. Han nyter å være i isen, i kulden og vinden. Han absorberer alt han kan ha nytte av. Noterer, tenker og tegner. Det samme gjør også vitenskapsmannen Emil Racoviță. Han fyller en hel bok med karikaturer av mannskapet, som senere blir gitt til Amundsen. 📜
For mange av de andre er det motsatt – for dem er situasjonen truende og livsfarlig. For den belgiske vitenskapsmannen Emile Danco ender det med døden.
I løpet av den antarktiske vinteren blir Danco syk og sengeliggende. Det er noe med hjertet, noterer Amundsen i dagboken. Doktor Cook kan ikke gjøre stort. Den 6. juni våkner ikke Danco igjen. De dekker ham til med det belgiske flagget. To dager senere får han sin grav i det iskalde havet. Dancos død påvirker stemningen om bord. Sammen med dårlig humør, tvil og symptomer på mangelsykdommen skjørbuk, sprer også redselen seg. Ingen vet hvem døden kommer til neste gang.
Amundsen, på sin side, er trygg i sitt valg. 20. juni 1898 noterer han i dagboken: «Det er jo til dette liv min higen har staat saa længe nu. Det var ikke et barnsligt indfald, der bragte mig til at gaa med. Det var en moden tanke. Jeg angrer ikke og haaber at maatte faa kraft og helbred til at fortsætte mit nu begyndte arbeide.» 📜
Pingvinbiff
I juli, når vinteren er på sitt kaldeste og mørkeste, er det mange som lider av skjørbuk, noen begynner å skrive sine testament, andre mister kontroll over sinn og humør. At det prates forskjellige språk, gjør heller ikke situasjonen noe bedre. Det franske ordet «quelque» – noe, noen – blir av enkelte av nordmennene oppfattet som kverke, noe som skaper flere misforståelser. Stemningen tilspisses slik at drapstrusler blir fremsatt, påstås det.
Doktoren Frederick Cook skriver allerede på høsten at:
«The curtain of blackness which has fallen over the outer world of icy desolation has descended upon the inner world of our souls.»
Selv skipskatten Nansen sliter. Gjennom vinteren ligger den enten i en av mannskapets senger eller ved ovnen, men etter hvert blir den både sky og sint, og den skyr unna både kos og mat. Mannskapet prøver alt, og fanger til og med en levende pingvin til den for at den skal få en lekekamerat, men til ingen nytte. Verken Nansen eller pingvinen vil leke. De stiller seg i hvert sitt hjørnet av rommet. Nansen trives rett og slett ikke i Antarktis, og i juni, midt under mørketiden, dør han. Tapet av ekspedisjonens maskot gjør enkelte av mannskapet enda mer engstelige for fremtiden.
For å få folk opp fra sengen foreslår doktor Cook å endre kostholdet. Bort med hermetikk uten riktig næring og frem med ferskt kjøtt. Sel- og pingvinkjøtt blir servert flere ganger om dagen, men flere nekter å spise av den nye menyen. I begynnelsen er det flere som mener at de heller vil dø enn å spise det som blir foreslått. De tviholder på den medbrakte hermetikken. Men doktor Cook er like sta. Og etter hvert som det ferske kjøttet blir fordøyd, merker de fleste en bedring. For Amundsen er det hele en ny opplevelse, han synes pingvinkjøtt er «udmærket, som biff og er ikke uligt oksekjød».
En av pingvinene de fanger, blir senere stoppet ut og får sin plass hjemme på arbeidsværelset til Amundsen på Uranienborg:
I dagboken 1. april 1898 skriver Amundsen: «Pingvin bif er aldeles udmærket. Dog maa man passe vel paa at adskille alt fedtet fra kjødet. Nogen vidløftig forberedelse i edik er unødvendig. Tag kjødet, som det er og læg det i panden med lidt smør, og man har den deiligste bif, som man kan ønske sig.« 📜
Vennskapet og kontakten med Frederick Cook blir verdifull for Amundsen gjennom denne tiden. Amerikaneren, som fra tidligere hadde vært på flere ekspedisjoner til Grønland, deler villig av sin kunnskap. I dagboken 22. juli 1898 noterer Amundsen: «Saaledes spurgte jeg idag doktoren, hvad han ansaa for de vigtigste næringsmidler for en polar expedition. Først og fremst melk, svarede han, dernæst æg hvis de kan bevares friske. Saa salt kjød (gris), skinke o.s.v. Ikke tilberet og ophakket mad, det blir man saa hurtigt kjed af. Denne mands mening sætter jeg høit, efter det kjendskab jeg nu har til ham.« 📜
Senere skal Cook bli mest kjent for sin påstand om at han var førstemann til Nordpolen, noe som ennå diskuteres; men for Amundsen forblir han en nær venn hele livet.
Den første sledeekspedisjonen
Etter hvert stiger formen hos flere om bord, og det blir også klart for sledeturer. 30. juli 1898 kan Amundsen legge ut på det han omtaler som «Den første slædeexpedition paa den antarktiske drivis». Med seg har han Lecointe og Cook. Målet er å finne pingviner og ikke minst oppleve noe annet enn livet om bord. Med ski som er over 3 meter lange, og med truger, skal de trekke sleden på ca. 100 kilo rundt på drivisen.
«I afgangsøieblikket blev jeg i høitidlighed udnævnt til øverste grad af ‘Pingvin ordenen’ og overleveret dette. De øvrige deltagere udnævnedes til alm. riddere af samme orden», skriver Amundsen i dagboken den dagen. 📜
Selv om turen bare varer i seks dager, gjør den stort inntrykk på Amundsen. I august, under en nattevakt i fullmåneskinn, skriver han i dagboken:
«Et herligere skue kan vel neppe eksistere end disse maanelyse nætter paa isen. Det er skinnende klart. Selv isfjeldene i horizonten kan sees omridsene af. – Sommernatten & vinternatten hjemme er smukke, men virker de dog ikke saa gribende som denne tause, kolde af maanen oplyste polar nat. Det er en forunderlig følelse, der griber en. Skabte Gud hele dette store omraade for at det skulde ligge forladt & glemt af menneskene? Nei & atter nei, visselig ikke. Det er vor pligt at gjøre, hvad vi kan, for engang at faa rede paa al den herlighed & rigdom Gud gav os.« 📜
Men om bord er det ennå turbulent. I november får Amundsen erfare en ny side av ekspedisjonens organisering. I et møte med de Gerlache blir han opplyst om at det på forhånd er avtalt at uansett hva som skjer, skal ekspedisjonen være under belgisk kommando. Med andre ord står nasjonalitet over rang. For Amundsen betyr det at han i praksis har mistet sin betydning som styrmann. Noe han ikke kan akseptere, eller vil være en del av.
Til de Gerlache svarer han at han anser sin «stilling ved expeditionen for hævet». 📜 «Der eksisterer ikke længere for mig nogen belgisk, antarctisk expedition.»
Selv om han ikke ser seg selv som en del av ekspedisjonen lenger, har ikke Amundsen så mange muligheter. «Jeg ser i Belgica kun et almindeligt fartøi, indesluttet i isen. Min pligt byder mig at hjælpe den haandfuld mænd, som er forsamlede her ombord.« 📜
Isen slipper taket
Solen returnerer 21. juli 1898, og etter hvert som plussgradene blir flere og vinteren slipper taket, begynner også mannskapet å bevege seg mer utenfor skipet. En etterlengtet aktivitet kan taes opp – pingvinjakt.
Fangstpremien er 50 franc for hver død pingvin, og det dobbelte hvis man fanger en levende. Amundsen spesialiserer seg med en egen særegen teknikk for pingvinfangst. Med hes, lys røst forsøker han å etterligne pingvinenes sang, slik at han kan snike seg innpå dem.
I Januar 1899 forsøker Amundsen og Cook et nytt eksperiment. De fester et tau rundt bena på en av de fangede kongepingvinene og setter den foran en slede. Håpet er at den vil fungere som trekkdyr. Det går noen meter, men ikke lenger. Trekkpingvin blir aldri noen suksess.
Det som opptar mannskapets hverdag de første sommerdagene, er å komme seg ut av isen. En ny overvintring vil være katastrofalt. Igjen er det doktor Cook som tar initiativet. I januar 1899 foreslår han å lage en kanal i isen, så Belgica kan presse seg frem og ut til åpent hav. Mannskapet tar frem hakker, spader og sprengstoff. Etter flere uker med arbeid åpner isen seg opp. Maskinen blir startet, seilene heises, og skuta skubber seg frem. Omsider får de betalt for slitet.
14. mars 1899 når de åpent hav. Kursen settes mot Punta Arenas, som de når 28. mars 1899. Der avsluttes ekspedisjonen. Amundsen holder sine ord om utmeldelse fra ekspedisjonen og drar hjem til Norge med en passasjerbåt. Med seg har han erfaringer, kunnskap og ideer som skal legge grunnlaget for et videre liv i isen.
Kilder:
Nasjonalbiblioteket: Roald Amundsens privatarkiv
Digitalarkivet: Johan Korens dagbok
Relaterte ressurser
