King Point

King Point er en smal landtange i Yukon, Canada, omtrent 65 kilometer fra Herscheløya. Under Gjøa-ekspedisjonen tilbrakte de sin tredje vinter på King Point i perioden 1905-06.

Gjøa nådde King Point i september 1905 og ble møtt av tett is og mannskap fra den forliste hvalfangstskuta Bonanza. Amundsen innså raskt at en overvintring var uunngåelig, og Gjøa ble ankret opp nær Bonanza.

Ved King Point, og i området rundt levde både inuitter og hvalfangere, blant annet dem den norske styrmann Christian Sten, fra Bonanza, som gjennom vinteren bodde på land sammen med sin kone.

Fra den havarerte Bonanza hentet mannskapet på Gjøa flere ting, både tauverk, lanterner og en liten ovn, som gjorde god nytte gjennom vinteren.

Gjøa og det havarerte fartøyet Bonanza. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket

På land reiste de et lite hus av drivved, hvor Hansen, Wiik, Lindstrøm og Lund senere flyttet inn, mens Amundsen og Godfred Hansen forble om bord i Gjøa. Et telegrafisk nettverk ble etablert mellom huset og Gjøa. I tillegg ble det oppført et vedskur og et hus for de magnetiske målingene. Wiik bygde også en hoppbakke, hvor han senere hoppet 20 meter.

I løpet av vinteren opprettholdt de jevn kontakt med både inuitter og andre som bodde i området, inkludert misjonærer, handelsmenn og jegere. På Herscheløya overvintret flere fangstskuter, og det fantes også en misjonsstasjon, skole og flere inuitter.

I oktober 1905 bega Roald Amundsen seg ut på en 42 dagers lang sledetur mot Eagle. Han var borte i flere måneder og vendte tilbake til King Point i mars 1906. Mot slutten av samme måned ble Gustav Juel Wiik syk og døde senere den 31. mars 1906. En kiste ble konstruert, og han ble lagt til hvile i huset de tidligere hadde bygget på land. Senere ble han flyttet til huset for de magnetiske målingene, som ble hans gravsted.

Kolorert fotografi av Wiiks grav. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket

Gjøa befant også inuitten Maniratcha, kjent som Manni, som Amundsen hadde planer om å ta med seg tilbake til Norge. Men en julidag i 1906 forsvant Manni mens han var ute og jaktet ender. Han ble sist sett stående i sin lille båt, mens han speidet etter ender. Senere ble båten funnet tom og årene fløt i vannet.

Da Amundsen flyttet til Uranienborg, installerte han fire glassvinduer med bilder av inuitter han hadde møtt under Gjøa-ekspedisjonen, deriblant Manni.

I mars 2024 ankom Kjartan Bergsvåg til King Point, i forbindelse med sledeturen i Amundsens sledespor til Eagle. Han meldte fra om at store deler av landskapet hadde blitt erodert og rast ut.

Bilder fra King Point 1905-06

Disse bildene ble oppdaget i uthuset ved Uranienborg i 2015.

Relaterte ressurser

Drømmen om Nordvestpassasjen

Roald Amundsens første egne ekspedisjon var et resultat av blant annet barndomsdrømmer, læremestre, kreditorer og misforståelser.

Nettutstillingen «Drømmen om Nordvestpassasjen» tar for seg hele historien frem til ekspedisjonens avreise.

Visste du dette…

20 fakta fra Roald Amundsens liv

1903-1906 Gjøa-ekspedisjonen

Mannskap

Mannskapet på Gjøa bestod opprinnelig av åtte personer, flere av dem erfarne sjø- og ishavsmenn.

Andreas Pedersen var opprinnelig en del av mannskapet, men ble avskjediget rett før avreise. Et av mannskapet, Gustav Juel Wiik, ble syk under ekspedisjonen og døde i 1906. I tillegg til det opprinnelige mannskapet var flere lokale inuitter og tilreisende fangst- og handelsfolk viktige for ekspedisjonens ferd gjennom Nordvestpassasjen.

Roald Amundsen, Kaptein og ekspedisjonsleder

Da Nordpolen ble Sydpolen

I 1908 presenterte Roald Amundsen en plan om å utforske Arktis og drive over Polhavet.
Tre år senere stod han på motsatt side av kloden.

«Jeg tror aldri noget menneske har stått på et sted nettop så diametral motsatt sine ønskers mål», skrev han senere.

Bli med inn i dramaet som oppstod i forkant og les hvorfor Amundsen snudde opp ned på alle planer.

1903–1906 Gjøa-ekspedisjonen

Gjøa

Gjøa er en hardangerjakt fra 1872 konstruert på verftet til Knut Johannesson Skaala i Rosendal, Norge, etter bestilling av skipper Asbjørn Sexe fra Haugesund. Skuten ble oppkalt etter Sexes kone Gjøa. Frem til 1882 ble Gjøa først og fremst brukt til frakt av sild og fiske langs kysten av Nord-Norge.

I 1882 forliste Sexe med Gjøa utenfor Kabelvåg, Lofoten i Nordland. Gjøa ble deretter solgt til Ole Johan Kaarbø, som videre solgte Gjøa til ishavsskipper Hans Christian Johannesen for 700 kroner. Med Gjøa dro Johannesen på fangst i Ishavet, både Karahavet, Svalbard og østkysten av Grønland, i totalt 18 år, før han solgte Gjøa til Roald Amundsen i 1901.

Plantegningen av Gjøa ble funnet hjemme hos Amundsen, men er i dag oppbevart på Nasjonalbiblioteket. Foto: Nasjonalbiblioteket

I april 1901 dro Amundsen med Gjøa på et planlagt prøvetokt mot Svalbard. Om bord var 13 mann og i tillegg til fangstutstyr fantes en del utstyr for å innhente vitenskapelige prøver for Fridtjof Nansen. Etter å ha returnert til Tromsø i september fikk Gjøa, våren 1902, installert en tosylindret 13hk semidiesel maskin fra Isidor Nielsen mekaniske verksted i Trondheim.

Ekspedisjonen mot Nordvestpassasjen forlot Kristiania, Norge 16. juni 1903. De ankom Nome, Alaska 30. august 1906. 10. september nådde de San Francisco, USA, til stor begeistring.

Amundsen og mannskapet forlot Gjøa i San Francisco. I utgangspunktet hadde Amundsen planer om å seile den til Norge, og benytte den på fremtidige ekspedisjoner, men det ble aldri realisert. Fra den norsk-amerikanske befolkningen i San Francisco oppstod det etter hvert et ønske om å bevare Gjøa. 5. juli 1909 ble Gjøa dratt på land og plassert i Golden Gate Park. Her ble den besøkt av skuelystne, men stod også ubeskyttet mot vær, vind og hærverk. Amundsen besøkte selv Gjøa da han var i San Francisco i 1927.

Amundsen tilbake på Gjøas dekk under sitt besøk i San Francisco i 1927. Foto: Follo museum, MiA

Flere ganger kom det initiativ fra nordmenn om at skuten måtte flyttes til Norge, og det ble i flere omganger samlet inn midler for midlertidig vedlikehold, men forfallet fortsatte. Etter verdenskrigens slutt i 1945 var tilstanden til Gjøa svært dårlig og det ble opprettet en egen organisasjon, som begynte på en større rehabilitering som stod ferdig i 1949. På tross av lovnader om videre bevaring fortsatte det videre forfallet.

Etter et nytt norsk initiativ, ledet av skipsredere, entusiaster og en opprettet Gjøa-komité, ble det bestemt at Gjøa skulle flyttes til Norge. Den ankom Norge i 1972, hundre år etter at den ble bygget. Der ble den formelt overtatt av Norsk Sjøfartsmuseum (Norsk Maritimt Museum) og fikk sin plass ved sjøkanten utenfor museene på Bygdøynes, Oslo. I 2009 ble den overtatt av Frammuseet og 4 år senere flyttet den inn i et eget vernebygg.

Relaterte ressurser

Vitenskap

Harald Ulrik Sverdrup var leder for det vitenskapelige arbeidet på Maud-ekspedisjonen, men flere av mannskapet deltok i innsamlingen av datamaterialet. En rekke forskjellige naturvitenskaplige målinger ble tatt. Etter ekspedisjonen ble dataene bearbeidet, og arbeidet resulterte i flere interessante funn. Et av de viktigste var resultatet fra tidevannsundersøkelsene. Disse viste at det trolig ikke fantes større landmasser i Polhavet. I tillegg la forskningen fra Maud-ekspedisjonen på flere måter grunnlaget for den moderne forståelsen av havsystemene på den nordlige halvkule. Ekspedisjonen blir i dag regnet som svært viktig i moderne oseanografisk forskning.

I arkivet ved Carnegie Institution of Washington, avdeling for jordmagnetisme, finnes i dag mye av det vitenskapelige materialet fra Maud-ekspedisjonen.

Astronomiske observasjoner

Astronomiske observasjoner var helt nødvendig for å vite hvor ekspedisjonen befant seg, og for å beregne driften i ulike perioder og områder. De astronomiske observasjonene ble gjennomført ved bruk av teodolitt. Alternativ framgangsmåte var ved bruk av sekstant med kunstig horisont. Det ble foretatt observasjoner flere ganger i uken, når været tillot det. På isen ved skuta ble det bygget en vegg av snøblokker, hvor observasjonene kunne tas i le for været. Bygget fikk navnet «Uranienborg». 

Sverdrup og Carl Hansen (høyre) i observasjonsbygget «Uranienborg». Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket

Teodolitt

Denne teodolitten var en av favorittene til Harald Ulrik Sverdrup. Den var en av seks teodolitter som var om bord ved avreise i 1918.

Magnetiske undersøkelser

For å gjøre målinger av jordens magnetfelt ble det brukt et magnetometer. Undersøkelsene måtte utføres med god avstand til skipet så de ikke ble forstyrret av jerngjenstander om bord. De første observasjonene ble gjort med bare en isblokk som beskyttelse for vinden, men vinteren 1922–1923 bygget mannskapet et lite ishus, som fikk navnet «Krystalpaladset». Huset hadde elektrisk lys og en ovn som ikke var magnetisk. Om sommeren ble observasjonene gjort i et telt. Utstyret var utlånt av Carnegie Institution i Washington, og var spesialtilpasset polare forhold. De magnetiske undersøkelsene var viktige for å kunne bestemme kompassets misvisning, den magnetiske inklinasjonen og intensiteten av magnetismen.

Bygging av det magnetiske observatoriet i Maudhavn, 1918. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Sverdrup ved magnetometeret, høsten 1922. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Sverdrup gjør magnetiske observasjoner på isen utenfor Maud. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Malmgren gjør magnetiske observasjoner i teltet. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket

Atmosfæriske undersøkelser

Det ble tatt flere målinger av elektriske spenninger i atmosfæren. Om bord var et elektrometer utlånt fra Smithsonian Institution i Washington. Odd Dahl modifiserte dette slik at det ble mer automatisk.

Detaljtegning av elektrometeret, som Odd Dahl modifiserte om bord. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Olonkin ved stasjonen for atmosfærisk elektrisitet, våren 1924. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Instrumentet som målte solaktivitet og elektrisitet i atmosfæren. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Sverdrup observerer målingene av atmosfærisk elektrisitet. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket

Meteorologiske observasjoner

Gjennom tre år ble det utført meteorologiske observasjoner regelmessig seks ganger om dagen. Deriblant registrering av lufttrykket, temperatur i luften, fuktighet, vind, sol og snødybde. Vindmålinger ble utført ved å slippe ballonger til værs. Ved å følge ballongene med kikkert leste de, hvert minutt, retningen og høydevinkel etter hvert som ballongen fløy av gårde. Ved hjelp av disse observasjonene kunne de finne den banen ballongen fløy i luften og med det beskrive vindretning og styrke i ulike høyder. Om vinteren og mørketiden festet de små papirlykter under ballongene så de kunne følge dem i kikkerten fra isen. Mer enn 500 ballonger ble sendt opp.

Temperaturen i atmosfæren ble målt ved å sende opp instrumenter med drager, utlånt av U.S. Weather Bureau. De var bygget som to kasser uten bunn og lokk og var festet med en stålwire. Dragene kunne fly i flere tusen meters høyde ved gunstige forhold. De hadde to motorvinsjer for å trekke dragene inn – en med glødehodemotor og en med motorsykkelmotor – men begge sviktet i kulden.

Det meteorologiske bur om bord på Maud. Instrumentene i buret målte barometertrykk og luftens temperatur og fuktighet. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Sverdrup med ballong i hånden, stående på landgangen ned til isen. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
En havarert drage med registreringsapparat på isen, våren 1923. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket
Sverdrup måler intensiteten til solstrålene. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket

Hav og is

Sverdrup og Malmgren gjorde flere undersøkelser av sjøisen. Havdybden ble målt daglig, og vannprøver ble sanket for å måle vannets tetthet, saltinnhold, mengde oksygen og hydroksyltall. Det ble også gjennomført målinger av temperaturen i havet og isen på ulike dybder.

Tidevannet ble undersøkt og registrert med ulike metoder. Strømmåleren de hadde med, fungerte ikke i kalde temperaturer, så de laget etter hvert en egen om bord.

Det ble samlet inn plankton og prøver av dyrelivet på bunnen, men i mangel av biolog om bord ble disse konservert til de kom hjem.

Les mer:

Harald Ulrik Sverdrup:

«The Norwegian North Polar Expedition with the “Maud” 1918-1925. Scientific Results», utgitt av Geofysisk Institutt, Bergen, i samarbeid med andre institusjoner. Bergen, A.S. John Griegs Boktrykkeri, 1933 📜

Naturen. Nr. 6, juni 1926, 50. aargang. H.U. Sverdrup: «Maud-ekspedisjonens videnskabelige arbeide 1922-1925» 📜

«Tre aar i isen med «Maud»», Gyldendal, Oslo 1926 📜

Finn Malmgren:

«Havsisen, resultat från Maudexpeditionen», i Naturen. Nr. 3, mars 1926, 50. aargang 📜

«Studies of humidity and hoar-frost over the Arctic Ocean», i Geofysiske publikasjoner, nr.: vol. 4, no. 6, 1926.

«On the properties of sea-ice», i Norwegian North Polar Expedition (1918-1925) Scientific results. Vol. 1a, Special reports Bergen: Geofysisk Institutt, 1933

Belgica

Skipet Belgica het opprinnelig Patria og ble bygget i 1884 i Svelvik, av skipsbyggmester Johan Christian Jacobsen. Skipet var primært bygget for arktisk nebbhvalfangst, men denne fangsten ble også drevet i kombinasjon med selfangst.

Skipet var en tremasters bark, bygget av furu, eik og greenheart. Skroget hadde dobbel trehud på alle steder utsatt for isskruing.

I 1896 ble Patria kjøpt av Adrien de Gerlache, som trengte et skip til sin kommende ekspedisjon til Antarktis, for 70 000 franc (omtrent 50 000 kroner). Skipet ble bygget om ved Framnæs verft i Sandefjord. Blant annet ble det installert flere lugarer, et laboratorium, skipet ble malt og ishuden byttet ut. I tillegg endret skipet navn til Belgica.

Belgica-ekspedisjonen forlot Belgia sommeren 1897 og ble den første ekspedisjonen som overvintret med et skip i Antarktis, før de returnerte i 1899. Amundsen beskrev Belgica i sine dagbøker som et «storartet sjøfartøy» og «det er med fryd og storhed vi betragter den. Vi har den alle kjær. Og pen er den også med sin stålgrå farve og hvide list». 📜

Belgica i Sandefjord. Foto: Narve Skarpmoen / Nasjonalbiblioteket

Etter ekspedisjonen ble Belgica i perioder benyttet til hval- og selfangst i Arktis, før den i 1901 ble utleid til den amerikanske Baldwin-Ziegler Polar Expedition, der den ble brukt for å etablere et depot i Nordøstgrønland. I de kommende år ble Belgica benyttet til ulike tokt til Svalbard og Grønland, blant annet ble den brukt til Louis-Philippe-Robert, Duc d ’Orléans, sommerekspedisjon til Svalbard og Grønland i 1905. Om bord var Adrien de Gerlache med som skipsfører. I 1907 ble Belgica solgt til Louis-Philippe-Robert for 130 000 franc og brukt på et tokt til Karahavet og i de kommende årene til Grønland, Jan Mayen, Svalbard og Frans Josef Land.

Belgica fotografert av Anders Beer Wilse i årene før den skiftet navn til Isfjord. Foto: Nasjonalbiblioteket

I 1916 ble Belgica solgt til kullselskapet Store Norske Spitsbergen Kullkompani A/S (SNSK) på Svalbard. Skipet ble bygget om og skiftet navn til Isfjord. Planen var å bruke Isfjord til transport av kull og materialer mellom Longyearbyen og Nord-Norge, men allerede etter fem turer viste det seg at omfattende reparasjoner og oppgraderinger var nødvendig, og i 1918 ble Isfjord oppdelt for salg.

Skipets nye eier, Kristian Holst, døpte om skipet tilbake til Belgica og brukte det demonterte skipet som fiskeforedlingsanlegg under lofotfisket og som frakteskip blant annet mellom Harstad og Bergen.

I 1940 ble Belgica overtatt av britiske tropper som ankret opp i Brurvika, Harstad, der Belgica ble brukt som ammunisjonslager for allierte styrker. Den 19. mai 1940 sank Belgica som resultat av lekkasje forårsaket av et tysk bombeangrep mot Harstad.

I påsken 1990 fant dykkere vraket av Belgica liggende på sandbanken i munningen av Brurvika.

Kilde: Vidar Skålevik, www.wedive.no

Flere krefter har engasjert seg for å heve vraket, men på grunn av all ammunisjonen om bord er dette vanskelig. I 2006 ble stiftelsen VZW New Belgica etablert ved et verft i Antwerpen for å lage en replika av Belgica.

Kilder:

Kjell-G. Kjær 2005: Belgica in the Arctic, Polar Record 41: 205-214 (2005) 📜
Nasjonale Sjøfartsmuseet, Antwerpen: Belgica – den første overvintringen i Antarktis 1897-1899 📜
Store norske leksikon: Belgica

Relaterte ressurser

1872
Roald Amundsen født 16.juli
1880
Begynner på Otto Andersens Skole
1886
Jens Engebreth Amundsen dør
1887
Polarinteressen vekkes
1890
Begynner på universitetet
1893
Fjelltur med Urdahl og Holst
1893
Gustava Amundsen (f. Sahlqvist) dør
1894
Ishavsfangst med Magdalena
1895
Styrmannseksamen
1896
Hardangervidda med Leon
1897
Belgica-ekspedisjonen
1897 – 1899
1897–1899 Belgica-ekspedisjonen. Belgica
1899
Sykkeltur Christiania- Paris
1900
Studerer jordmagnetisme i Hamburg
1903
Gjøa-ekspedisjonen
1907
Isbjørner som trekkdyr
1908
Amundsen kjøper Uranienborg
1909
Nordpolen nådd?
1910
Fram-ekspedisjonen
1914
Amundsen blir flyver
1916
Byggingen av Polarskipet Maud starter
1918
Maud-ekspedisjonen
1922
Nita og Camilla flytter inn
1923
Uranienborg selges
1924
Amundsen går konkurs
1925
Mot 88 grader nord
1926
Norge-ekspedisjonen
1927
Foredragsreise i Japan
1928
Latham-ekspedisjonen
1934
Uranienborg blir museum
1938
Bettys hus brenner
2015
En kiste stappfull av fotografier blir oppdaget
2020
Roald Amundsens hjem blir digitalisert

Maud

Maud ble bygget til Maud-ekspedisjonen og senere solgt til Hudson’s Bay Company. Den lå nesten 90 år som et vrak i Cambridge Bay, før den ble fraktet tilbake til Norge i 2018.

Maud sjøsettes. 7. juni 1917 ved Christian Jensens båtbyggeri i Vollen, Asker. Foto: Follo museum, MiA

Skipsbygger Christian Jensen stod ansvarlig for byggingen, og arbeidet ble gjort ved Jensens båtbyggeri i Vollen, Asker. Da Amundsen så de første konturene og skissene, skal han ifølge Jensen ha sagt: «Dette fartøyet vil bli det beste polarskipet i verden.» Maud ble konstruert etter de samme prinsippene som polarskipet Fram, men var både kortere, bredere og atskillig lettere.

Christian Jensen anslo først at byggekostnadene ville være rundt 300 000 kroner. Kjølen ble strukket i juli 1916, og året etter, den 7. juni 1917, ble Maud sjøsatt. I løpet av prosessen steg derimot material- og lønnskostnadene til mer enn det dobbelte, blant annet fordi det måtte bestilles inn egnet tømmer fra Nederland. Byggekostnadene ble derfor rundt 650 000 kroner da Maud endelig stod ferdig. I tillegg kom kostnader til utstyr, mannskap og proviant.

Etter tillatelse fra dronning Maud, døpte Amundsen skipet med en isklump: «Det er ikke min akt å håne den edle drue. Men allerede nå skal du få føle litt av ditt rette element. For isen er du bygget, og i isen skal du tilbringe din beste tid, og der skal du løse din oppgave. Med vår dronnings tillatelse døper jeg deg Maud📜

Plantegninger Polarskipet Maud

Amundsen fikk tillatelse til å benytte en del materiale og utstyr fra Fram, blant annet roret, ankerspill, propellen og mastene ble gjenbrukt på Maud. Roret og propellen kunne løftes opp for å beskyttes fra isen, slik det også hadde vært konstruert for på Fram.

Amundsen mente at et mannskap på åtte mann var et minimum for å manøvrere skipet. Om bord fantes en salong omkranset av 10 enmannslugarer, bysse og laboratorium.

Mannskapet hadde hver sin enkeltlugar som i utgangspunktet var identisk innredet med et skrivebord, vaskeservant og en enkeltkøye. I sin bok om ekspedisjonen beskrev Amundsen interiøret: “… Paa væggene forøvrig hang fotografier. Paa gulvet var lagt linoleum og derover kokosløpere. Rundt salongen laa de 10 lugarer, en for hver mand. Disse var fra ekspeditionens side utstyrt med skrivebord, køi med køieklær, linoleum med gulvteppe over, gardiner og portierer […] Venner hadde utstyrt min lugar, og saa fint og nydelig var det gjort, at jeg rødmende slog øinene ned, første gang jeg kom derind. Man maatte jo tro, jeg skulde paa bryllupsreise.” 📜

Da ekspedisjonen måtte avsluttes i 1925 og skipet selges, ble det overtatt av Hudson’s Bay Company for 40 000 dollar. De endret navnet til Baymaud og brukte skipet som forsyningsskip til flere av sine nordlige utposter. 📜 Sommeren 1927 ble Baymaud ført inn i Cambridge Bay, Canada, der den ble liggende og brukt som flytende verksted, lager og radiostasjon. Ifølge radiotelgrafisten W.G. Crisp «oppsto det i 1930 en lekkasje ved Baymauds propellaksel som ikke lot seg reparere uten mulighet for dokksetning. Hun sank i fortøyningene og ble fullstendig vrak». 📜 Utover 1930-tallet fortsatte forfallet av Baymaud.

Det er muligens en tragisk ironi i at Mauds liv som et stolt skip skulle ende akkurat her, for Cambridge Bay ligger i vestenden av Dronning Mauds hav (Dronning Maud bukta), et havstrekk mellom det Canadiske fastland og Victoriaøya, navngitt av Roald Amundsen til ære for Dronning Maud etter Gjøa-ekspedisjonen.

Baymaud fotografert til kai i Vancouver, sannsynligvis i 1926. Foto: City of Vancouver Archives

I 1990 kjøpte Asker kommune vraket av Baymaud fra Hudson’s Bay Company for 1 dollar, med en plan om å frakte det tilbake til Norge, uten hell. Det var også planer om å hente vraket til Tromsø, uten at det heller ble realisert. Det var også flere som engasjerte seg for at vraket skulle bli liggende i Cambridge Bay, men i 2011 begynte prosjektet «Maud Returns Home» sitt arbeid med å frakte skipet tilbake til Norge. Vraket ble hevet i i 2016, og i 2018 ble det fraktet til Norge. I august samme år ble vraket slept inn Bunnefjorden utenfor Amundsens hjem, Uranienborg, før det ble fraktet til sitt midlertidige oppholdssted ved Tofte i Oslofjorden.

Maud liggende utenfor Amundsens hjem for første og siste gang, 19. august 2018. Foto: Follo museum, MiA
Maud liggende utenfor Amundsens hjem for første og siste gang, 19. august 2018. Foto: Eirik L. Bjerklund

Oslofjordmuseet, MiA ligger i Vollen i Asker og har flere ressurser og samlinger relatert til Maud.

Les Christian Jensens beskrivelse av byggingen av Maud

Følg prosjektet: «Maud Returns Home»

Relaterte ressurser

1872
Roald Amundsen født 16.juli
1880
Begynner på Otto Andersens Skole
1886
Jens Engebreth Amundsen dør
1887
Polarinteressen vekkes
1890
Begynner på universitetet
1893
Fjelltur med Urdahl og Holst
1893
Gustava Amundsen (f. Sahlqvist) dør
1894
Ishavsfangst med Magdalena
1895
Styrmannseksamen
1896
Hardangervidda med Leon
1897
Belgica-ekspedisjonen
1899
Sykkeltur Christiania- Paris
1900
Studerer jordmagnetisme i Hamburg
1903
Gjøa-ekspedisjonen
1907
Isbjørner som trekkdyr
1908
Amundsen kjøper Uranienborg
1909
Nordpolen nådd?
1910
Fram-ekspedisjonen
1914
Amundsen blir flyver
1916
Byggingen av Polarskipet Maud starter
1918
Maud-ekspedisjonen
1918 – 1925
1918–1925 Maud-ekspedisjonen, Maud
1922
Nita og Camilla flytter inn
1923
Uranienborg selges
1924
Amundsen går konkurs
1925
Mot 88 grader nord
1926
Norge-ekspedisjonen
1927
Foredragsreise i Japan
1928
Latham-ekspedisjonen
1934
Uranienborg blir museum
1938
Bettys hus brenner
2015
En kiste stappfull av fotografier blir oppdaget
2020
Roald Amundsens hjem blir digitalisert

Nita og Camilla

Her kommer snart hele historien om Nita, Camilla og deres liv på Uranienborg…

I mellomtiden kan du lese mer Nita og Camilla , eller om Maud-ekspedisjonen der jentene møtte Roald Amundsen for første gang.

Et unikt filmklipp av Nita og Camilla på Uranienborg. Kilde: «Fra Roald Amundsens Kristianiabesøk», Bio-Film Compagni / Nasjonalbiblioteket.

1872
Roald Amundsen født 16.juli
1880
Begynner på Otto Andersens Skole
1886
Jens Engebreth Amundsen dør
1887
Polarinteressen vekkes
1890
Begynner på universitetet
1893
Fjelltur med Urdahl og Holst
1893
Gustava Amundsen (f. Sahlqvist) dør
1894
Ishavsfangst med Magdalena
1895
Styrmannseksamen
1896
Hardangervidda med Leon
1897
Belgica-ekspedisjonen
1899
Sykkeltur Christiania- Paris
1900
Studerer jordmagnetisme i Hamburg
1903
Gjøa-ekspedisjonen
1907
Isbjørner som trekkdyr
1908
Amundsen kjøper Uranienborg
1909
Nordpolen nådd?
1910
Fram-ekspedisjonen
1914
Amundsen blir flyver
1916
Byggingen av Polarskipet Maud starter
1918
Maud-ekspedisjonen
1922
Nita og Camilla flytter inn
1922 – 1924
Nita og Camilla
1923
Uranienborg selges
1924
Amundsen går konkurs
1925
Mot 88 grader nord
1926
Norge-ekspedisjonen
1927
Foredragsreise i Japan
1928
Latham-ekspedisjonen
1934
Uranienborg blir museum
1938
Bettys hus brenner
2015
En kiste stappfull av fotografier blir oppdaget
2020
Roald Amundsens hjem blir digitalisert