Drømmen om Nordvestpassasjen

Roald Amundsens første egne ekspedisjon var et resultat av blant annet barndomsdrømmer, læremestre, kreditorer og misforståelser.

Nettutstillingen «Drømmen om Nordvestpassasjen» tar for seg hele historien frem til ekspedisjonens avreise.

Se utstillingen

Visste du dette…

20 fakta fra Roald Amundsens liv

Sjekk de ut

1903-1906 Gjøa-ekspedisjonen

Mannskap

Mannskapet på Gjøa bestod opprinnelig av åtte personer, flere av dem erfarne sjø- og ishavsmenn.

Andreas Pedersen var opprinnelig en del av mannskapet, men ble avskjediget rett før avreise. Et av mannskapet, Gustav Juel Wiik, ble syk under ekspedisjonen og døde i 1906. I tillegg til det opprinnelige mannskapet var flere lokale inuitter og tilreisende fangst- og handelsfolk viktige for ekspedisjonens ferd gjennom Nordvestpassasjen.

Roald Amundsen, Kaptein og ekspedisjonsleder

Godfred Hansen, Nestkommanderende

Anton Lund. Førstestyrmann

Helmer Hansen, Styrmann

Peder Ristvedt, Førstemaskinist

Gustav Juel Wiik, Andremaskinist

Adolf Henrik Lindstrøm, Kokk

Andreas Pedersen, Avskjediget før avgang

Maniratcha (Manni)

Ugpi (Uglen)

Aleingan (Kagoptinner)

Onaller

Da Nordpolen ble Sydpolen

I 1908 presenterte Roald Amundsen en plan om å utforske Arktis og drive over Polhavet.
Tre år senere stod han på motsatt side av kloden.

«Jeg tror aldri noget menneske har stått på et sted nettop så diametral motsatt sine ønskers mål», skrev han senere.

Bli med inn i dramaet som oppstod i forkant og les hvorfor Amundsen snudde opp ned på alle planer.

Se utstillingen

1903–1906 Gjøa-ekspedisjonen

Gjøa

Gjøa er en hardangerjakt fra 1872 konstruert på verftet til Knut Johannesson Skaala i Rosendal, Norge, etter bestilling av skipper Asbjørn Sexe fra Haugesund. Skuten ble oppkalt etter Sexes kone Gjøa. Frem til 1882 ble Gjøa først og fremst brukt til frakt av sild og fiske langs kysten av Nord-Norge.

I 1882 forliste Sexe med Gjøa utenfor Kabelvåg, Lofoten i Nordland. Gjøa ble deretter solgt til Ole Johan Kaarbø, som videre solgte Gjøa til ishavsskipper Hans Christian Johannesen for 700 kroner. Med Gjøa dro Johannesen på fangst i Ishavet, både Karahavet, Svalbard og østkysten av Grønland, i totalt 18 år, før han solgte Gjøa til Roald Amundsen i 1901.

• Bygget: 1872

• Skipstype: Hardangerjakt

• Full lengde: 21,3 m (69 fot)

• Største bredde 6,3 m (20,8 fot)

• Hovedmaskin: Tosylindret Dan-motor, 13 hk (f.o.m. 1901)

I april 1901 dro Amundsen med Gjøa på et planlagt prøvetokt mot Svalbard. Om bord var 13 mann og i tillegg til fangstutstyr fantes en del utstyr for å innhente vitenskapelige prøver for Fridtjof Nansen. Etter å ha returnert til Tromsø i september fikk Gjøa, våren 1902, installert en tosylindret 13hk semidiesel maskin fra Isidor Nielsen mekaniske verksted i Trondheim.

Ekspedisjonen mot Nordvestpassasjen forlot Kristiania, Norge 16. juni 1903. De ankom Nome, Alaska 30. august 1906. 10. september nådde de San Francisco, USA, til stor begeistring.

Amundsen og mannskapet forlot Gjøa i San Fransisco. I utgangspunktet hadde Amundsen planer om å seile den til Norge, og benytte den på fremtidige ekspedisjoner, men det ble aldri realisert. Fra den norsk-amerikanske befolkningen i San Fransisco oppstod det etter hvert et ønske om å bevare Gjøa. 5. juli 1909 ble Gjøa dratt på land og plassert i Golden Gate Park. Her ble den besøkt av skuelystne, men stod også ubeskyttet mot vær, vind og hærverk. Amundsen besøkte selv Gjøa da han var i San Fransisco i 1927.

Flere ganger kom det initiativ fra nordmenn om at skuten måtte flyttes til Norge, og det ble i flere omganger samlet inn midler for midlertidig vedlikehold, men forfallet fortsatte. Etter verdenskrigens slutt i 1945 var tilstanden til Gjøa svært dårlig og det ble opprettet en egen organisasjon, som begynte på en større rehabilitering som stod ferdig i 1949. På tross av lovnader om videre bevaring fortsatte det videre forfallet.

Etter et nytt norsk initiativ, ledet av skipsredere, entusiaster og en opprettet Gjøa-komité, ble det bestemt at Gjøa skulle flyttes til Norge. Den ankom Norge i 1972, hundre år etter at den ble bygget. Der ble den formelt overtatt av Norsk Sjøfartsmuseum (Norsk Maritimt Museum) og fikk sin plass ved sjøkanten utenfor museene på Bygdøynes, Oslo. I 2009 ble den overtatt av Frammuseet og 4 år senere flyttet den inn i et eget vernebygg.

Relaterte ressurser

1903-1906 Gjøa-ekspedisjonen

Langlesing, ekspedisjoner

Fotografi, Fridtjof Nansen

Objekt

Bilde, brann ombord Gjøa

Objekt

Se flere ressurser

Vitenskap

Harald Ulrik Sverdrup var leder for det vitenskapelige arbeidet på Maud-ekspedisjonen, men flere av mannskapet deltok i innsamlingen av datamaterialet. En rekke forskjellige naturvitenskaplige målinger ble tatt. Etter ekspedisjonen ble dataene bearbeidet, og arbeidet resulterte i flere interessante funn. Et av de viktigste var resultatet fra tidevannsundersøkelsene. Disse viste at det trolig ikke fantes større landmasser i Polhavet. I tillegg la forskningen fra Maud-ekspedisjonen på flere måter grunnlaget for den moderne forståelsen av havsystemene på den nordlige halvkule. Ekspedisjonen blir i dag regnet som svært viktig i moderne oseanografisk forskning.

I arkivet ved Carnegie Institution of Washington, avdeling for jordmagnetisme, finnes i dag mye av det vitenskapelige materialet fra Maud-ekspedisjonen.

Astronomiske observasjoner

Astronomiske observasjoner var helt nødvendig for å vite hvor ekspedisjonen befant seg, og for å beregne driften i ulike perioder og områder. De astronomiske observasjonene ble gjennomført ved bruk av teodolitt. Alternativ framgangsmåte var ved bruk av sekstant med kunstig horisont. Det ble foretatt observasjoner flere ganger i uken, når været tillot det. På isen ved skuta ble det bygget en vegg av snøblokker, hvor observasjonene kunne tas i le for været. Bygget fikk navnet «Uranienborg». 

• Sekstant:
  Vinkelmåleinstrument mest brukt på sjøen. Bestående av en kikkert, et speilsystem og en gradskive inndelt i grader og minutter. Ved bruk måles vinkelen mellom horisonten og et kjent himmellegeme, vanligvis solen. Sammen med astronomiske tabeller og en klokke kan posisjonen utregnes. En kunstig horisont ble brukt når horisonten ikke var tilgjengelig, og kunne bestå av vann i en beholder eller lignende.

• Teodolitt:
  Et vinkelmåleinstrument bestående av siktekikkert og gradbue, som brukes for å avlese horisontale og vertikale vinkler med stor nøyaktighet.

Teodolitt

Denne teodolitten var en av favorittene til Harald Ulrik Sverdrup. Den var en av seks teodolitter som var om bord ved avreise i 1918.

Les mer

Magnetiske undersøkelser

For å gjøre målinger av jordens magnetfelt ble det brukt et magnetometer. Undersøkelsene måtte utføres med god avstand til skipet så de ikke ble forstyrret av jerngjenstander om bord. De første observasjonene ble gjort med bare en isblokk som beskyttelse for vinden, men vinteren 1922–1923 bygget mannskapet et lite ishus, som fikk navnet «Krystalpaladset». Huset hadde elektrisk lys og en ovn som ikke var magnetisk. Om sommeren ble observasjonene gjort i et telt. Utstyret var utlånt av Carnegie Institution i Washington, og var spesialtilpasset polare forhold. De magnetiske undersøkelsene var viktige for å kunne bestemme kompassets misvisning, den magnetiske inklinasjonen og intensiteten av magnetismen.

• Magnetometer: Måleinstrument som måler styrken og retningen i magnetosfæren.

Atmosfæriske undersøkelser

Det ble tatt flere målinger av elektriske spenninger i atmosfæren. Om bord var et elektrometer utlånt fra Smithsonian Institution i Washington. Odd Dahl modifiserte dette slik at det ble mer automatisk.

Meteorologiske observasjoner

Gjennom tre år ble det utført meteorologiske observasjoner regelmessig seks ganger om dagen. Deriblant registrering av lufttrykket, temperatur i luften, fuktighet, vind, sol og snødybde. Vindmålinger ble utført ved å slippe ballonger til værs. Ved å følge ballongene med kikkert leste de, hvert minutt, retningen og høydevinkel etter hvert som ballongen fløy av gårde. Ved hjelp av disse observasjonene kunne de finne den banen ballongen fløy i luften og med det beskrive vindretning og styrke i ulike høyder. Om vinteren og mørketiden festet de små papirlykter under ballongene så de kunne følge dem i kikkerten fra isen. Mer enn 500 ballonger ble sendt opp.

Temperaturen i atmosfæren ble målt ved å sende opp instrumenter med drager, utlånt av U.S. Weather Bureau. De var bygget som to kasser uten bunn og lokk og var festet med en stålwire. Dragene kunne fly i flere tusen meters høyde ved gunstige forhold. De hadde to motorvinsjer for å trekke dragene inn – en med glødehodemotor og en med motorsykkelmotor – men begge sviktet i kulden.

Hav og is

Sverdrup og Malmgren gjorde flere undersøkelser av sjøisen. Havdybden ble målt daglig, og vannprøver ble sanket for å måle vannets tetthet, saltinnhold, mengde oksygen og hydroksyltall. Det ble også gjennomført målinger av temperaturen i havet og isen på ulike dybder.

Tidevannet ble undersøkt og registrert med ulike metoder. Strømmåleren de hadde med, fungerte ikke i kalde temperaturer, så de laget etter hvert en egen om bord.

Det ble samlet inn plankton og prøver av dyrelivet på bunnen, men i mangel av biolog om bord ble disse konservert til de kom hjem.

Selvregistrerende tidevannsmåler laget av Sundbeck. Foto: Norsk Polarinstitutt / Nasjonalbiblioteket

Tidevannsmåleren om bord på Maud, 1923. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.

Den registrerende vannstrømmåleren, som ble bygget om bord og brukt for å måle havstrømmens retning og styrke. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.

Sverdrup leser av temperaturen i isen. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.

Sverdrup med vannprøver i laboratoriet om bord på Maud. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.

Samling av virvelløse dyr som ble registrert. Foto: Norsk Polarinstitutt/ Nasjonalbiblioteket.

Les mer:

Harald Ulrik Sverdrup:

«The Norwegian North Polar Expedition with the “Maud” 1918-1925. Scientific Results», utgitt av Geofysisk Institutt, Bergen, i samarbeid med andre institusjoner. Bergen, A.S. John Griegs Boktrykkeri, 1933 📜

Naturen. Nr. 6, juni 1926, 50. aargang. H.U. Sverdrup: «Maud-ekspedisjonens videnskabelige arbeide 1922-1925» 📜

«Tre aar i isen med «Maud»», Gyldendal, Oslo 1926 📜

Finn Malmgren:

«Havsisen, resultat från Maudexpeditionen», i Naturen. Nr. 3, mars 1926, 50. aargang 📜

«Studies of humidity and hoar-frost over the Arctic Ocean», i Geofysiske publikasjoner, nr.: vol. 4, no. 6, 1926.

«On the properties of sea-ice», i Norwegian North Polar Expedition (1918-1925) Scientific results. Vol. 1a, Special reports Bergen: Geofysisk Institutt, 1933

Belgica

Skipet Belgica het opprinnelig Patria og ble bygget i 1884 i Svelvik, av skipsbyggmester Johan Christian Jacobsen. Skipet var primært bygget for arktisk nebbhvalfangst, men denne fangsten ble også drevet i kombinasjon med selfangst.

Skipet var en tremasters bark, bygget av furu, eik og greenheart. Skroget hadde dobbel trehud på alle steder utsatt for isskruing.

• Bygget: 1884

• Skipstype: tremastet bark

• Lengde: 36 meter

• Bredde: 7,80 meter

• Dypgående: 4,2 meter

• Hovedmaskin: 35 hk motor fra Nylands verksted

• Tonnasje: 263 brt

I 1896 ble Patria kjøpt av Adrien de Gerlache, som trengte et skip til sin kommende ekspedisjon til Antarktis, for 70 000 franc (omtrent 50 000 kroner). Skipet ble bygget om ved Framnæs verft i Sandefjord. Blant annet ble det installert flere lugarer, et laboratorium, skipet ble malt og ishuden byttet ut. I tillegg endret skipet navn til Belgica.

Kilde: «Résultats du voyage de la Belgica en 1897-99 sous le commandement de A. de Gerlache de Gomery», 1936.

Kilde: «Résultats du voyage de la Belgica en 1897-99 sous le commandement de A. de Gerlache de Gomery», 1936.

Kilde: «Résultats du voyage de la Belgica en 1897-99 sous le commandement de A. de Gerlache de Gomery», 1936.

Kilde: «Résultats du voyage de la Belgica en 1897-99 sous le commandement de A. de Gerlache de Gomery», 1936.

Belgica-ekspedisjonen forlot Belgia sommeren 1897 og ble den første ekspedisjonen som overvintret med et skip i Antarktis, før de returnerte i 1899. Amundsen beskrev Belgica i sine dagbøker som et «storartet sjøfartøy» og «det er med fryd og storhed vi betragter den. Vi har den alle kjær. Og pen er den også med sin stålgrå farve og hvide list». 📜

Etter ekspedisjonen ble Belgica i perioder benyttet til hval- og selfangst i Arktis, før den i 1901 ble utleid til den amerikanske Baldwin-Ziegler Polar Expedition, der den ble brukt for å etablere et depot i Nordøstgrønland. I de kommende år ble Belgica benyttet til ulike tokt til Svalbard og Grønland, blant annet ble den brukt til Louis-Philippe-Robert, Duc d ’Orléans, sommerekspedisjon til Svalbard og Grønland i 1905. Om bord var Adrien de Gerlache med som skipsfører. I 1907 ble Belgica solgt til Louis-Philippe-Robert for 130 000 franc og brukt på et tokt til Karahavet og i de kommende årene til Grønland, Jan Mayen, Svalbard og Frans Josef Land.

I 1916 ble Belgica solgt til kullselskapet Store Norske Spitsbergen Kullkompani A/S (SNSK) på Svalbard. Skipet ble bygget om og skiftet navn til Isfjord. Planen var å bruke Isfjord til transport av kull og materialer mellom Longyearbyen og Nord-Norge, men allerede etter fem turer viste det seg at omfattende reparasjoner og oppgraderinger var nødvendig, og i 1918 ble Isfjord oppdelt for salg.

Skipets nye eier, Kristian Holst, døpte om skipet tilbake til Belgica og brukte det demonterte skipet som fiskeforedlingsanlegg under lofotfisket og som frakteskip blant annet mellom Harstad og Bergen.

I 1940 ble Belgica overtatt av britiske tropper som ankret opp i Brurvika, Harstad, der Belgica ble brukt som ammunisjonslager for allierte styrker. Den 19. mai 1940 sank Belgica som resultat av lekkasje forårsaket av et tysk bombeangrep mot Harstad.

I påsken 1990 fant dykkere vraket av Belgica liggende på sandbanken i munningen av Brurvika.

Kilde: Vidar Skålevik, www.wedive.no

Flere krefter har engasjert seg for å heve vraket, men på grunn av all ammunisjonen om bord er dette vanskelig. I 2006 ble stiftelsen VZW New Belgica etablert ved et verft i Antwerpen for å lage en replika av Belgica.

Kilder:

Kjell-G. Kjær 2005: Belgica in the Arctic, Polar Record 41: 205-214 (2005) 📜
Nasjonale Sjøfartsmuseet, Antwerpen: Belgica – den første overvintringen i Antarktis 1897-1899 📜
Store norske leksikon: Belgica

Relaterte ressurser

1897–1899 Belgica-ekspedisjonen

Langlesing, ekspedisjoner

Johan Koren tegninger, Belgica-ekspedisjonen 1897-1899

Bilder – album

Adeliepingvin

3D-objekt / AR-objekt

Se flere ressurser

Maud

Maud ble bygget til Maud-ekspedisjonen og senere solgt til Hudson’s Bay Company. Den lå nesten 90 år som et vrak i Cambridge Bay, før den ble fraktet tilbake til Norge i 2018.

• Bygget: 1916–1917

• Skipstype: tremastet skonnert

• Lengde: 120 fot (36,5 m)

• Bredde: 40 fot (12,3 m)

• Dypgående: 16,9 fot (5,15 m)

• Seilareal: 600 m²

• Hovedmaskin: Bolinder semidiesel, 240 hk

• Tonnasje: 292 brt

Skipsbygger Christian Jensen stod ansvarlig for byggingen, og arbeidet ble gjort ved Jensens båtbyggeri i Vollen, Asker. Da Amundsen så de første konturene og skissene, skal han ifølge Jensen ha sagt: «Dette fartøyet vil bli det beste polarskipet i verden.» Maud ble konstruert etter de samme prinsippene som polarskipet Fram, men var både kortere, bredere og atskillig lettere.

Christian Jensen anslo først at byggekostnadene ville være rundt 300 000 kroner. Kjølen ble strukket i juli 1916, og året etter, den 7. juni 1917, ble Maud sjøsatt. I løpet av prosessen steg derimot material- og lønnskostnadene til mer enn det dobbelte, blant annet fordi det måtte bestilles inn egnet tømmer fra Nederland. Byggekostnadene ble derfor rundt 650 000 kroner da Maud endelig stod ferdig. I tillegg kom kostnader til utstyr, mannskap og proviant.

Etter tillatelse fra dronning Maud, døpte Amundsen skipet med en isklump: «Det er ikke min akt å håne den edle drue. Men allerede nå skal du få føle litt av ditt rette element. For isen er du bygget, og i isen skal du tilbringe din beste tid, og der skal du løse din oppgave. Med vår dronnings tillatelse døper jeg deg Maud.» 📜

Plantegninger Polarskipet Maud

Se plantegningene

Amundsen fikk tillatelse til å benytte en del materiale og utstyr fra Fram, blant annet roret, ankerspill, propellen og mastene ble gjenbrukt på Maud. Roret og propellen kunne løftes opp for å beskyttes fra isen, slik det også hadde vært konstruert for på Fram.

Amundsen mente at et mannskap på åtte mann var et minimum for å manøvrere skipet. Om bord fantes en salong omkranset av 10 enmannslugarer, bysse og laboratorium.

Mannskapet hadde hver sin enkeltlugar som i utgangspunktet var identisk innredet med et skrivebord, vaskeservant og en enkeltkøye. I sin bok om ekspedisjonen beskrev Amundsen interiøret: “… Paa væggene forøvrig hang fotografier. Paa gulvet var lagt linoleum og derover kokosløpere. Rundt salongen laa de 10 lugarer, en for hver mand. Disse var fra ekspeditionens side utstyrt med skrivebord, køi med køieklær, linoleum med gulvteppe over, gardiner og portierer […] Venner hadde utstyrt min lugar, og saa fint og nydelig var det gjort, at jeg rødmende slog øinene ned, første gang jeg kom derind. Man maatte jo tro, jeg skulde paa bryllupsreise.” 📜

Da ekspedisjonen måtte avsluttes i 1925 og skipet selges, ble det overtatt av Hudson’s Bay Company for 40 000 dollar. De endret navnet til Baymaud og brukte skipet som forsyningsskip til flere av sine nordlige utposter. 📜 Sommeren 1927 ble Baymaud ført inn i Cambridge Bay, Canada, der den ble liggende og brukt som flytende verksted, lager og radiostasjon. Ifølge radiotelgrafisten W.G. Crisp «oppsto det i 1930 en lekkasje ved Baymauds propellaksel som ikke lot seg reparere uten mulighet for dokksetning. Hun sank i fortøyningene og ble fullstendig vrak». 📜 Utover 1930-tallet fortsatte forfallet av Baymaud.

Det er muligens en tragisk ironi i at Mauds liv som et stolt skip skulle ende akkurat her, for Cambridge Bay ligger i vestenden av Dronning Mauds hav (Dronning Maud bukta), et havstrekk mellom det Canadiske fastland og Victoriaøya, navngitt av Roald Amundsen til ære for Dronning Maud etter Gjøa-ekspedisjonen.

I 1990 kjøpte Asker kommune vraket av Baymaud fra Hudson’s Bay Company for 1 dollar, med en plan om å frakte det tilbake til Norge, uten hell. Det var også planer om å hente vraket til Tromsø, uten at det heller ble realisert. Det var også flere som engasjerte seg for at vraket skulle bli liggende i Cambridge Bay, men i 2011 begynte prosjektet «Maud Returns Home» sitt arbeid med å frakte skipet tilbake til Norge. Vraket ble hevet i i 2016, og i 2018 ble det fraktet til Norge. I august samme år ble vraket slept inn Bunnefjorden utenfor Amundsens hjem, Uranienborg, før det ble fraktet til sitt midlertidige oppholdssted ved Tofte i Oslofjorden.

Oslofjordmuseet, MiA ligger i Vollen i Asker og har flere ressurser og samlinger relatert til Maud.

Les Christian Jensens beskrivelse av byggingen av Maud

Følg prosjektet: «Maud Returns Home»

Relaterte ressurser

1918-1925 Maud-ekspedisjonen

Langlesing, ekspedisjoner

Fotografi, sjøsetting av Maud

Objekt

Teodolitt

3D-objekt / AR-objekt

Se flere ressurser

Nita og Camilla

Her kommer snart hele historien om Nita, Camilla og deres liv på Uranienborg…

I mellomtiden kan du lese mer Nita og Camilla , eller om Maud-ekspedisjonen der jentene møtte Roald Amundsen for første gang.

Roald Amundsens liv

1872

Roald Engebreth Gravning Amundsen blir født 16. juli. Etter et par måneder flyt­ter familien fra “Tomta” i Borge (Østfold/Viken) til Kristiania (Oslo). Roald Amundsen vokser opp sammen med de eldre brødr­ene Leon, Gustav og Tonni i Uranienborg­veien 9.

Les mer om oppvekst og barndom

1886–1889

Faren, skipsreder Jens Amundsen, dør i 1886, når Roald er 14 år gammel. Hjemme er det barnepiken Betty som tar seg mest av guttene.

Året etter leser Roald bøkene til polarforsker Sir John Franklin med glødende interesse; og som 17­-åring deltar han i hyl­lesten ved Fridtjof Nansens hjemkomst fra Grønlandsekspedisjonen.

“… for første gang hvisket det klart og bævende i min lønlige tanke: Om du kunde gjøre Nordvestpassagen!”

Les mer om Amundsen som student og polarinteressert

1890–1893

Høsten 1890 begynner Roald på univer­sitetet, og etter hvert gir han seg i kast med medisinstudier.

Høsten 1893 dør moren, Gustava (født Sahlqvist), og Roald slutter i studiene. Han avtjener sin militære verneplikt i Kristiania Bataljon på Gardermoen.

Les mer om Gustava sin død

1893–1896

I desember 1893 drar Amundsen med Laurentius Urdahl og Wilhelm Holst på skitur ved Hardangervidda.

Våren 1894 får Amundsen hyre på selfangstskuta Magdalena. Året etter, i 1895, tok Amundsen styrmannseksamen av 2. klasse ved Kristiania Sjømandsskole.

I januar 1896 drar Roald på ny til Hardangervidda, denne gang med broren Leon.

Sommeren 1896 søker Amundsen om plass på den belgiske antarktisekspedisjonen ledet av Adrien de Gerlache. Han blir først antatt som matros og skiløper, men får i løpet av ekspedisjonen stilling som førstestyrmann.

Les mer om de første turene til fjells og ishavet

1897–1899

Vinteren 1897 er Amundsen i Antwerpen for å lære navigasjon, som en del av forberedelsene til Antarktis. Han avbryter imidlertid oppholdet når han finner sin hybelvertinne død, hun har tatt sitt eget liv. De to hadde et nært forhold, og Amundsen tar det tungt.

Belgica-ekspedisjonen forlater Antwerpen 16. august 1897, i mars 1898 fryser de fast i isen og blir nødt til å overvintre. Ekspedisjonen gir Amundsen mye erfaring og et nært vennskap med den amerikanske ekspedisjonslegen Frederick Cook.

I mars 1899 seiler Belgica ut av isen og begynner ferden hjem.

Les hele historien om Belgica-ekspedisjonen

1899–1901

I september 1899 sykler Roald og broren Leon fra Kristiania til Paris. Derfra reiser Roald videre til USA. På reisen leser han Fredrick Jacksons “A Thousand Days in The Arctic”, og fyller to bøker med egne notater.

Høsten 1900 studerer han jordmagne­tisme hos Georg von Neumayer ved Deutsche Seewarte i Hamburg, Tysk­land. Når han kommer hjem, oppsøker han Fridtjof Nansen og forteller om sin plan om å seile gjennom Nordvestpassasjen og utforske den magnetiske Nordpolen.

I januar 1901 kjøper Amundsen hardangerjakten Gjøa i Tromsø, og samme sommer tar han henne ut på prøvetokt i Ishavet. I Tromsø blir han også kjent med Fritz Gottlieb Zapffe, som blir en nær venn livet ut.

1903–1906

Gjøa seiler gjennom Nordvestpassasjen. Amundsen er leder, og besetningen består av Anton Lund, Helmer Hanssen, Peder Ristvedt, Godfred Hansen, Gustav Juel Wiik og Adolf Henrik Lindstrøm.

I august 1905 kommer de gjennom passasjen, men de overvintrer ved King Point før hjemreise. Fra King Point kjører Amundsen med hundespann til Eagle City for å sende telegrammer om eks­pedisjonen Senere på vinteren dør Gustav Juel Wiik. Han blir gravlagt ved King Point.

Les hele historien om Gjøa-ekspedisjonen

1908

I mai 1908 kjøper Roald en parsell av Rødsten på Svartskog og kaller huset Uranienborg. Leon med familie flytter etter hvert inn i nabohuset på Rødsten.

I november dette året legger Amundsen fram planer om en nordpolferd for Det geografiske selskab i Kristiania.

Les mer om Uranienborg

1909

Nyheten om at Nordpolen er nådd, trykkes i norske aviser. Først kommer meldingen om at amerikanske Frederick Cook, Amundsens venn fra Belgica, skal ha nådd Nordpolen 21. april 1908. Noe senere mener Robert Peary at han har vært der og at Cook er en løgner. Begge ekspedisjoner er i dag omdiskutert.

Amundsen informerer om at hans nordpolekspedisjon er utsatt. Deretter drar han til København for å treffe Cook. I hemmelighet begynner han å planlegge en ekspedisjon til Antarktis og Sydpolen.

Les mer om planleggingen og kranglingen om Nordpolen

1910–1912

Juni 1910 ligger polarskipet Fram ank­ret opp utenfor Uranienborg. Få vet på dette tidspunktet at ekspedisjonens mål ikke lenger er Nordpolen, men Sydpolen.

14. desember 1911 står Amundsen med Oscar Wisting, Sverre Hassel, Helmer Hanssen og Olav Bjaaland på sydpol­punktet som de første i historien.

Les hele historien om Fram-ekspedisjonen

1914–1918

11. juni 1914 tar Amundsen flysertifikat under dramatiske omstendigheter, han kommer seg først uskadet gjennom en flystyrt og fullfører senere prøven.

1. verdenskrig preger planleggingen av Amundsens ekspedisjon over Polhavet, men 7. juni 1917 sjøsettes den nye polar­skuta Maud.

I januar 1918 reiser Amundsen til front­linjene i Vest­-Europa. Senere denne våren holder han flere foredrag i USA for å opp­muntre til å støtte Vestmaktenes innsats i krigen.

Les mer om flygning, Maud og krigsforedrag

1918–1921

Sommeren 1918 seiler Maud fra Norge, retning Nordøstpassasjen.

I 1920 tar Roald til seg isbjørnungen Marie, men etter en måned avlives hun. Hun ble senere stoppet ut og tatt med til Uranienborg.

De to jentene Nita og Camilla Carpendale kommer om bord i 1921 mens Maud ligger utenfor Kapp Serdsje Kamen, Øst-Sibir. I mai forlater Amundsen Maud og reiser med de to jentene til Nome, Alaska. Resten av året er de i Seattle.

Les hele historien om Maud-ekspedisjonen

1922–1925

Under ledelse av Oscar Wisting forsøker mannskapet om bord på Maud nok en gang å drive over Polhavet, men mislykkes.

Etter å ha tilbragt store deler av året i USA, reiser Camilla og Nita til Norge i januar 1922, de følges av Elise Wisting. Amundsen kommer til landet noe senere.

I juni 1922 treffer Amundsen Elizabeth “Bess” Magids om bord på S.S Victoria fra Nome til Seattle.

I september 1924 slår Roald Amundsen seg konkurs.

Les mer om konkursen

1925

I mai 1925 letter de to Dornier-Wal-flybåtene N 24 og N 25 fra Ny-Ålesund på Spitsbergen med retning mot Nordpolen. Om bord er Amundsen, Hjalmar Riiser-Larsen, Karl Feucht, Leif Dietrichson, Lincoln Ellsworth og Oskar Omdal.

De lander i isen på 88 grader nord. Etter 25 døgn i isen klarer mannskapet å lette med N 25 og returnerer hjem.

Les hele historien om ekspedisjonen til 88 grader nord

1926

12. april holder Amundsen en radiotale hjemme fra Svartskog.

Samme måned pågår det rettssak mellom Roald og Leon om husene på Svartskog. Rettssaken ender i forlik, og husene blir solgt til Roalds venner Herman Gade og Peter «Don Pedro» Christophersen.

I mai tar luftskipet Norge av fra Ny-Ålesund, om bord er 16 mann og foxterrieren Titina. De flyr over Nordpolen og lander i Teller, Alaska, 72 timer etter avgang. Amundsen og Oscar Wisting blir med dette de to første til å plante et flagg på begge poler.

I juni forærer Gade og Don Pedro de to eiendommene i Bunnefjorden til Amundsen.

Les hele historien om Norge-ekspedisjonen

1927

Dette året gir Amundsen ut sin selvbiografi “Mitt liv som polarforsker”.
I et brev forteller han om biografien: “Jei ær nå færi me mine memoarer. Fy fan – di ær stygge.”

Om sommeren gjennomfører Amundsen en foredragsreise i Japan.

Før jul kommer Bess Magids og bor en stund sammen med Amundsen på Uranienborg, før hun returnerer til Alaska for å inngå skilsmisse med sin ektemann.

1928

25. mai havarerer Umberto Nobile med luftskipet Italia på isen nord for Svalbard. Amundsen ønsker å delta i redningsaksjonen.

16. juni lukker han døren til Uranienborg for siste gang og reiser med nattoget til Bergen sammen med Leif Dietrichson. Der møter de det franske marineflyet Latham 47.02 og den franske besetningen.

18. juni tar de av fra Tromsø med kurs nordover. Bare noen få vrakrester ble funnet i ettertid.

Noen uker senere ankommer Bess Magids Oslo med Amerika-båten. Hun bor på Uranienborg en kort tid i påvente av at Amundsen skal komme tilbake. Hun blir husets siste beboer.

Les hele historien om Latham-ekspedisjonen