1872
Roald Amundsen født 16.juli
1926 Norge-ekspedisjonen. Norge
Norge
Luftskipet Norge bar opprinnelig navnet N-1 og var konstruert av den italienske luftskipskonstruktøren Umberto Nobile ved Stabilimento di Costruzioni Aeronautiche di Roma (SCA), den italienske statlige luftskipsfabrikken utenfor Roma, i 1924.
Luftskipet var av halvstiv type, en mellomting mellom de uten indre rammeverk under ballongduken, og de fullt stive luftskipene med et komplett metallskjelett. De halvstive luftskipene besto av en kjølformet ramme under gassballongen. Langs kjølen kunne mannskapet bevege seg fra gondolen og bakover til motorene under flyvning. Kjølen var bygget i forsterket aluminium og kledd med gummiert duk.
N-1 var opprinnelig bygget for passasjertrafikk. Luftskipet hadde én stor gondol, plassert langt fremme, som rommet både styreplass og passasjerområde. Her stod 20 lenestoler på gulvet, blomster hang på veggene og «dessuten innredet et lite, velutstyrt soveværelse til rådighet for kong Vittorio Emanuele III», skrev Nobile. 📜
Luftskipets første flyvning fant sted 1. mars 1924, men allerede 4. april 1924 fikk Roald Amundsen mulighet til å gå om bord og delta på en av prøveflyvningene.
Før ferden over Polhavet gjennomførte Nobile og hans menn flere endringer på luftskipet, blant annet ble gondolen bygget helt om. I tillegg måtte enkelte deler stives av for å gjøre det mulig å benytte fortøyningsmastene som ble bygget på Ekeberg, Vadsø og Ny-Ålesund.
- Bygget: 1924
- Luftskipstype: halvstivt
- Full lengde: 106 meter
- Største bredde: 19 meter
- Største høyde: 24 meter
- Hovedmaskin: tre Maybach IV-1-motorer, 245 hk
Relaterte ressurser
Maud
Maud ble bygget til Maud-ekspedisjonen og senere solgt til Hudson’s Bay Company. Den lå nesten 90 år som et vrak i Cambridge Bay, før den ble fraktet tilbake til Norge i 2018.
- Bygget: 1916–1917
- Skipstype: tremastet skonnert
- Lengde: 120 fot (36,5 m)
- Bredde: 40 fot (12,3 m)
- Dypgående: 16,9 fot (5,15 m)
- Seilareal: 600 m²
- Hovedmaskin: Bolinder semidiesel, 240 hk
- Tonnasje: 292 brt
Skipsbygger Christian Jensen stod ansvarlig for byggingen, og arbeidet ble gjort ved Jensens båtbyggeri i Vollen, Asker. Da Amundsen så de første konturene og skissene, skal han ifølge Jensen ha sagt: «Dette fartøyet vil bli det beste polarskipet i verden.» Maud ble konstruert etter de samme prinsippene som polarskipet Fram, men var både kortere, bredere og atskillig lettere.
Christian Jensen anslo først at byggekostnadene ville være rundt 300 000 kroner. Kjølen ble strukket i juli 1916, og året etter, den 7. juni 1917, ble Maud sjøsatt. I løpet av prosessen steg derimot material- og lønnskostnadene til mer enn det dobbelte, blant annet fordi det måtte bestilles inn egnet tømmer fra Nederland. Byggekostnadene ble derfor rundt 650 000 kroner da Maud endelig stod ferdig. I tillegg kom kostnader til utstyr, mannskap og proviant.
Etter tillatelse fra dronning Maud, døpte Amundsen skipet med en isklump: «Det er ikke min akt å håne den edle drue. Men allerede nå skal du få føle litt av ditt rette element. For isen er du bygget, og i isen skal du tilbringe din beste tid, og der skal du løse din oppgave. Med vår dronnings tillatelse døper jeg deg Maud.» 📜
Plantegninger Polarskipet Maud
Amundsen fikk tillatelse til å benytte en del materiale og utstyr fra Fram, blant annet roret, ankerspill, propellen og mastene ble gjenbrukt på Maud. Roret og propellen kunne løftes opp for å beskyttes fra isen, slik det også hadde vært konstruert for på Fram.
Amundsen mente at et mannskap på åtte mann var et minimum for å manøvrere skipet. Om bord fantes en salong omkranset av 10 enmannslugarer, bysse og laboratorium.
Mannskapet hadde hver sin enkeltlugar som i utgangspunktet var identisk innredet med et skrivebord, vaskeservant og en enkeltkøye. I sin bok om ekspedisjonen beskrev Amundsen interiøret: “… Paa væggene forøvrig hang fotografier. Paa gulvet var lagt linoleum og derover kokosløpere. Rundt salongen laa de 10 lugarer, en for hver mand. Disse var fra ekspeditionens side utstyrt med skrivebord, køi med køieklær, linoleum med gulvteppe over, gardiner og portierer […] Venner hadde utstyrt min lugar, og saa fint og nydelig var det gjort, at jeg rødmende slog øinene ned, første gang jeg kom derind. Man maatte jo tro, jeg skulde paa bryllupsreise.” 📜
Da ekspedisjonen måtte avsluttes i 1925 og skipet selges, ble det overtatt av Hudson’s Bay Company for 40 000 dollar. De endret navnet til Baymaud og brukte skipet som forsyningsskip til flere av sine nordlige utposter. 📜 Sommeren 1927 ble Baymaud ført inn i Cambridge Bay, Canada, der den ble liggende og brukt som flytende verksted, lager og radiostasjon. Ifølge radiotelgrafisten W.G. Crisp «oppsto det i 1930 en lekkasje ved Baymauds propellaksel som ikke lot seg reparere uten mulighet for dokksetning. Hun sank i fortøyningene og ble fullstendig vrak». 📜 Utover 1930-tallet fortsatte forfallet av Baymaud.
Det er muligens en tragisk ironi i at Mauds liv som et stolt skip skulle ende akkurat her, for Cambridge Bay ligger i vestenden av Dronning Mauds hav (Dronning Maud bukta), et havstrekk mellom det Canadiske fastland og Victoriaøya, navngitt av Roald Amundsen til ære for Dronning Maud etter Gjøa-ekspedisjonen.
I 1990 kjøpte Asker kommune vraket av Baymaud fra Hudson’s Bay Company for 1 dollar, med en plan om å frakte det tilbake til Norge, uten hell. Det var også planer om å hente vraket til Tromsø, uten at det heller ble realisert. Det var også flere som engasjerte seg for at vraket skulle bli liggende i Cambridge Bay, men i 2011 begynte prosjektet «Maud Returns Home» sitt arbeid med å frakte skipet tilbake til Norge. Vraket ble hevet i i 2016, og i 2018 ble det fraktet til Norge. I august samme år ble vraket slept inn Bunnefjorden utenfor Amundsens hjem, Uranienborg, før det ble fraktet til sitt midlertidige oppholdssted ved Tofte i Oslofjorden.
Oslofjordmuseet, MiA ligger i Vollen i Asker og har flere ressurser og samlinger relatert til Maud.
Les Christian Jensens beskrivelse av byggingen av Maud
Følg prosjektet: «Maud Returns Home»
Relaterte ressurser
Bensintank, Latham 47.02
Denne bensintanken er en av de tre identifiserte vrakrestene av Latham 47.02, les mer om Latham-ekspedisjonen.
10. januar 1929 fant fiskeren Martin Jørgensen en bensintank i fjæra ved Borge i Lofoten. Hans sønn, Julian Sortland, meldte dette inn til Lofotpostens redaksjon, som videre ble bedt om å underrette politimesteren. Tanken ble overlevert til den lokale lensmann, deretter fraktet til politimesteren i Svolvær.📜
De første beskrivelsene av tanken inneholdt detaljer som at: «Avløpsrøret er slitt bort, men påfyllingsrøret og avtapningsrøret er i orden, proppene er festet i strenger. Rundt begge ender av tanken er en inntrykt kant, og malingen er litt avskrapet. Så vidt man kan se er det ingen inskripsjon. I tankens ene ende er en halvkuleformet bule.»📜
Politimesteren i Svolvær kunne informere om at tanken hadde samme messingplate på påfyllingsrøret som bensintanken som ble funnet i oktober 1928. Inngravering var identisk med unntak av at den kunne romme 500 liter. På messingplatene stod det skrevet : “Essence. Contenance 500 litres, Hydravion Latham”.
Tanken var tom og tørr innvendig, og på grunn av plombering og lukkede kraner ble det konkludert at bensinen var brukt opp under Lathams reise. Dette ble igjen brukt som et grunnlag for å beregne hvor langt flybåten kom før tankene ble tatt ut skroget.
Denne tanken ble senere donert til nåværende Norsk Maritimt Museum i Oslo, og er nå utstilt ved Polarmuseet, Norges arktiske universitetsmuseum. Tanken ble digitalisert ved AHR, UiT Norges arktiske universitet i 2021.
Opplev tanken i utvidet virkelighet (AR)
Skann QR-koden med en mobiltelefon eller nettbrett
Kilder:
Kristensen, Monica: «Amundsens siste reise»
Hovdenak, Gunnar: «Roald Amundsens siste ferd» 📜
«Latham-ferden: Roald Amundsens endelikt.» Utgitt av Vågemot miniforlag 📜
Sydpolsteltet
Teltet som ble brukt under sledeferden til Sydpolen i 1911, gir et unikt innblikk i mannskapets evner til å modifisere og utvikle utstyret de hadde under ekspedisjonen. Etter ekspedisjonen ga Amundsen teltet til Foreningen til Ski-Idrettens Fremme – Skiforeningen, og det er i dag en del av samlingen til Skimuseet i Holmenkollen. Teltet stod utstilt i flere år, men oppbevares av bevaringshensyn i dag på magasin. I mars 2022 ble teltet digitalisert ved bruk av fotogrammetri, denne prosessen ble dokumentert av NRK.📜
Historie
Opprinnelig hadde Fram-ekspedisjonen med seg seks tremannstelt fra Marinens magasiner i Horten. I løpet av de første depotturene mot Sydpolen i 1911, fikk Amundsen og mannskapet gode erfaringer med teltene, noe som førte til flere modifiseringer. Under depotturen mot depotet ved 82° S satte de teltene med dørene mot hverandre, noe som gjorde det enklere å fordele mat og annet uten å forlate teltet. Amundsen beskrev selv den videre utvikling:
«Denne omstændighet ledet til en indgripende forandring i vort teltsystem og gav os ideen til det bedste 5-mandstelt, som sandsynligvis endnu har set dagens lys i polaregnerne. Som vi laa og lurte den aften i vore soveposer og tænkte paa alt og ingenting, slog pludselig den idé ned, at om teltene blev sydd sammen som de nu stod – efterat frontvæggene var skaaret bort – vilde vi faa et telt, som var langt større og rummeligere for 5 end de to adskilte telter, som de nu var.» 📜
Ved tilbakekomsten til Framheim sydde Oscar Wisting teltene sammen, noe som resulterte i to femmanstelt, med både større plass og mindre vekt enn tidligere. I tillegg sydde han inn et lettere gulv. Det opprinnelige teltgulvet veide 5 kilo og var sydd av en tynn presenningsduk, men Wistings nye gulv var av et tynt lerretsstoff som bare veide halvparten. I tillegg til at teltene ble videreutviklet, ble bardunene byttet ut og teltstangen, som opprinnelig var av ask, erstattet med en lettere bambusstang laget av Jørgen Stubberud.
Teltene endret også farge. Den opprinnelige hvitfargen gjorde teltene både lite synlige i det ellers hvite landskapet, i tillegg til at det absorberte lite lys og varme. Amundsen beskrev arbeidet med fargingen i dagboken 16. juni 1911:
«Vore slæetelte er av tynn, vit duk og det vill ikke bli bra till våren når solen kommer høit. Det ville da være lankt att foretrække att ha ett mørkt telt vor mann efter dagens arbeide kunne komme inn & vile sine øine. En annen ting er jo den, att den mørke farve i lankt høiere grad absorberer solstrålerne og jør det varmere inne i teltet. Nu ja, vi lar oss sjelden sætte fast. Nu har vi lavet en blanning av blækpulver og sort lærsmørelse og med dette produkt skall det nokk lykkes oss, att få teltet så mørkt, som vi bare ønsker.» 📜
Etter fullført bearbeidelse var teltene redusert med over 4 kilo og veide nå bare 6 kilo. Til og med teltpluggene ble laget nye under overvintringen i Framheim. Hjalmar Johansen lagde 27 stykker. Ifølge Amundsen ble de laget «akkurat motsat av, hvad saadanne plugger i almindelighet er: det vil si, de var flate istedenfor høie. Fordelen saa vi snart. Ved siden av at være mange ganger lettere, var de ogsaa mange ganger sterkere». 📜
Før selve sledeferden mot Sydpolen fikk teltet også et påsydd yttertelt laget av de røde køyegardinene de hadde i Framheim. Dette gjorde at teltet både absorberte mer sollys og holdt mer på varmen. 24. oktober 1911, fire dager etter avreise mot Sydpolen skrev Amundsen i dagboken:
«Vi har det hærli i telte. Vi kåmm nemli på den goe ide at sy ett ydertelt av våre to køigardiner. Dette røfarvete yttertelt viser sei ypperli, idet det i høi grad samler solvarmen åg håller på den innre varme. Det ær en uhyre forskjell fra forrie tur. Nu ligger vi altid i tørre køiklær – varmt & gått. En annen stor fordel ær den, at telte nu altid ær mørkt inne – og det kann trenges, når man har gått å glant på sneen hele dagen.» 📜
Amundsen var også bekymret for at hundene skulle kunne ødelegge teltet under sledeferden, så Wisting lagde et tøygjerde av gabardin som skulle kunne trekkes rundt teltet festet til skistavene. Dette ble derimot aldri tatt i bruk, da mennene forsto at de heller kunne lage en mur av snø for å beskytte teltet.
Flere ganger under sledereisen til Sydpolen skriver Amundsen om hvor varmt det er i teltet. På returreisen fra Sydpolen skrev Amundsen den 14. januar 1912:
«De har værrt så varmt i tellte i denn senere tid att flere a åss må ut a poserne. Så ligger vi da dær i tynne unnerklær på en skjinnfell åppå en stor isblåkk – ti annet ær barrieren jo ikke.» 📜
Etter ekspedisjonen donerte Amundsen mye av sitt ekspedisjonsutstyr til Foreningen til Ski-Idrettens Fremme (Skiforeningen) og teltet er i dag en del av samlingen til Skimuseet i Holmenkollen.
Opplev teltet i utvidet virkelighet (AR)
Skann QR-koden med en mobiltelefon eller nettbrett.
Medisinkiste, lokk
I lokket på medisinkisten finnes salvetuber og hefter med ulike sykdomsbeskrivelser og forslag til behandling.
Innholdet i de ulike salvetubene er:
Eksemsalver, forbrenningssalver, frostsalver, salver for behandling av giktplager, hemoroidesalver, ichtyolsalver (mot hudplager), kvikksølvsalve (mot øyeplager), salve mot skabb, sårsalve og Zinkichtyolsalve (mot øyeplager).
Oversiktsbilde av innholdet i lokket. Foto: Follo museum, MiA
Salver mot gikt. Foto: Follo museum, MiA
Salver mot gikt og eksem. Foto: Follo museum, MiA
Salver mot eksem. Foto: Follo museum, MiA
Forbrenningssalver. Foto: Follo museum, MiA
Sårsalve og frostsalve. Foto: Follo museum, MiA
Hemoroidesalve. Foto: Follo museum, MiA
Ichthyolsalve, mot hudsykdommer. Foto: Follo museum, MiA
Medisinkisten ble satt sammen til Amundsens planlagte ekspedisjon over Polhavet i 1914, men etter flere års utsettelser ble den aldri tatt i bruk. Derfor er den ennå full av medisiner og utstyr. Lenger ned i kisten finnes blant annet midler til bruk mot både sjøsyke, gonore, forfrysninger, søvnproblemer og hoste. Medikamentene er fremstilt og utarbeidet av cand. pharm Wilhelm Wang, legen Alexander Severin Arnfinsen og øyelege Birger Lykke.
Selv om mange polarekspedisjoner hadde opplevdsykdommer og ulykker, hadde aldri Amundsen en egen lege med på sine ekspedisjoner, istedenfor lot han enkelte av mannskapet lære seg ting som tanntrekking, behandling av brudd og sårstell.
Opplev medisinkisten i utvidet virkelighet (AR)
Skann QR-koden med en mobiltelefon eller nettbrett
Relaterte ressurser
Medisinkiste, lokk
Medisinkisten fra 1914 er ennå stappfull av medisiner.
Den ble laget til Roald Amundsens planlagte ekspedisjonen over Polhavet i 1914, men på grunn av flere utsettelser ble den aldri tatt med da ekspedisjonen startet fire år senere.
I kisten finnes blant annet midler til bruk mot både sjøsyke, gonore, forfrysninger, søvnproblemer og hoste. Medikamentene er fremstilt og utarbeidet av cand. pharm Wilhelm Wang, legen Alexander Severin Arnfinsen og øyelege Birger Lykke.
Kisten er oppdelt i tre låsbare rom. I lokket ligger salver for både forfrysninger, hemoroider og andre sårskader, sammen med flere hefter med ulike sykdomsbeskrivelser og forslag til behandling. På undersiden av lokket er en liste over innholdet i kistens hovedrom. Her står 83 forseglete blikkbokser med ulikt innhold. I skuffen finnes bandasjer, instrumenter og annet utstyr som kunne brukes ved sykdom og skade. Selv om mange polarekspedisjoner hadde opplevdsykdommer og ulykker, hadde aldri Amundsen en egen lege med på sine ekspedisjoner, istedenfor lot han enkelte av mannskapet lære seg ting som tanntrekking, behandling av brudd og sårstell.
I skuffen ligger Wangs lommeapotek. Foto: Follo museum, MiA
Innholdet er ennå intakt. Foto: Follo museum, Mia
Beskrivelser på behandling av ulike sykdomstilfeller. Foto: Follo museum, MiA
Beskrivelser på behandling av ulike sykdomstilfeller. Foto: Follo museum, MiA
Opplev medisinkisten i utvidet virkelighet (AR)
Skann QR-koden med en mobiltelefon eller nettbrett
Relaterte ressurser
Hagle
Det blir sagt at Roald Amundsen brukte denne haglen på flere ekspedisjoner.
Haglen er av merket Holland & Holland og har serienummer 14950. På løpet er det innskrevet:
”Examined by Holland & Holland. 98 New Bond St London – Winners of all the ‘Field’ rifle trials”.
Haglen er i dag i privat eie.
Opplev haglen i utvidet virkelighet (AR)
Skann QR-koden med en mobiltelefon eller nettbrett
Relaterte ressurser
Truger
Disse trugene tilhørte amerikaneren Lincoln Ellsworth og var en del av hans utrustning på ekspedisjonen med luftskipet Norge i 1926. De er produsert av Abercrombie & Fitch Co. i New York, som var en viktig leverandør av ekspedisjonsutstyr på den tiden.
Roald Amundsens truger fra Norge-ekspedisjonen står i dag ved The National Nordic Museum i Seattle, USA.
Opplev trugene i utvidet virkelighet (AR)
Skann QR-koden med en mobiltelefon eller nettbrett.
Relaterte ressurser
Klokke
Denne klokken er laget av Odd Dahl under Maud-ekspedisjonen i årene 1922-25.
Dahl lagde klokken av materiale han fikk tak i på land i Øst-Sibir. Enten har han byttet det til seg hos de lokale tsjuktere eller funnet materiale selv. Klokkens bein er av hvalrosstenner, urverket er skåret ut i hvaltann og de runde skivene i topp og bunn, samt pendelen er av mammuttann.
Opplev klokken i utvidet virkelighet (AR)
Skann QR-koden med en mobiltelefon eller nettbrett
Relaterte ressurser
Adeliepingvin
Denne Adeliepingvinen ble fanget under Belgica-ekspedisjonen 1897-99 langs den Antarktiske halvøy. Det ble fanget mange pingviner under ekspedisjonen – både til mat og forskning. Amundsen lærte seg å skrike på en måte som tiltrakk pingvinene. Som en kuriositet forsøkte han også å sette en pingvin som trekkdyr foran en slede, uten stor suksess. Den utstoppede pingvinen mangler svømmehud mellom tærne og den har mistet høyre vinge, muligens i forbindelse med utstoppingen.
En fanget pingvin under Belgica-ekspedisjonen. Foto: Follo museum, Mia / Nasjonalbiblioteket.
Amundsen etter en vellykket pingvinjakt under Belgica-ekspedisjonen. Foto: Follo museum, Mia / Nasjonalbiblioteket.
Belgica i isen med pingviner i isen. Foto: Follo museum, Mia / Nasjonalbiblioteket.
Pingivn om bord på Belgica. Kanskje er det denne Amundsen fikk med seg hjem? Foto: Follo museum, Mia / Nasjonalbiblioteket.
Opplev pingvinen i utvidet virkelighet (AR)
Skann QR-koden med en mobiltelefon eller nettbrett
Relaterte ressurser
